Hakkespett bloggen

Jeg lever som om jeg er rik selv om jeg ingen penger har. Det var det Raga Rockers sang under sin storhetstid. Underlig hvor passende en sangtekst kan være mange år senere.

I bakgrunnen flimrer bildene fra det nye fjernsynet. Det er så stort at jeg likegodt tapetserte den ene veggen med det. Mitt totalt utdaterte tre år gamle fjernsyn står stablet bort på roterommet.

 

Nettopp det at jeg kjøpte nytt fjernsyn har fått meg til å reflektere en del rundt meg selv og mine verdier. Høres jævlig pretensiøst ut. Vet det.

 

Er jeg den materialisten jeg alltid har fornektet at jeg er?  Selvfølgelig er jeg det. Har bare ikke sett det så klart før. Riktignok hadde jeg noen legitime grunner for å kjøpe ny tv. Disse grunnene, eller behovet om du vil, ble nok skapt av selve ønsket om noe nytt.

 

Det er det som er fellen. Hjernen blir lurt. Tanken på nytt fjernsyn kom lenge før de halvgode argumentene for å kjøpe nytt så beleilig meldte sin ankomst. Argumentene som gav meg vilje til å gjennomføre kjøpet.

 

Det er mange undertrykte argumenter for å kjøpe ditt og datt. Som regel har jeg ikke penger. Jeg er nok ikke en av de som ville levd akkurat som før om jeg stakk avgårde med en pen slump i lottogevinst. Jeg hadde gått bananas.

 

Ganske kjipt å tenke på at jeg er slik. Materialist er ikke et ord med positivt fortegn. Ihvertfall ikke hos meg. Det er et usolidarisk og overfladisk tankesett. Håper det er mer ved meg enn denne higen etter ting.  Det jeg føler nå er selvforakt.

 

Kan godt tenke meg at det er flere som meg der ute. Materialister med dårlig råd. Hva med deg? Hva betyr materielle goder for deg?

 

Hakkespett

 

bildelisens

 

I dag tester jeg tannpasta. Hvilken en skal du kjøpe og hvilken bør forbli hyllevarmere? Svar får du i bloggens nye forbrukerspalte.

Siden spalten er ny og antagelig vil dukke opp med ujevne mellomrom kan jeg innledningsvis fortelle litt om den. Tanken er at alle mennesker er forbrukere, selv de som leser bloggen min. Ingen liker å kaste bort penger på varer som ikke holder mål. Det trenger du da heller ikke. Jeg har bestemt meg for å kaste bort pengene for deg og fortelle deg akkurat hvilket produkt du bør velge.

 

Først ut er altså tannpasta. Testens deltager er Teraxyl White Booster. Optimalt burde det vært testet noen flere merker, men det var denne jeg fikk tak i på kort varsel. Såvidt jeg vet er denne ikke å finne i norske butikker, men siden vi reiser mer enn noensinne velger jeg å ta den med. Det er ikke lenger slik at vi handler tannpasta i nærmeste kolonial. Hele verden er vårt marked.

 

Først skal vi se på presentasjon. Tannpasta har ofte en sentral plassering på baderommet. Dermed er det viktig at den fremstår så delikat som mulig. Etter testpanelets vurdering har produsenten av Teraxyl tannkrem truffet bra med formgivning. I stedet for den ofte brukte tuben har de valgt å gå for enn flaskeform. Det liker jeg. Mindre begeistret er jeg for flaskens farger. De er for sterke og gir et masete helhetsinntrykk. Delkarakter blir satt til 5 av 10 mulige.

 

Det neste vi tester er smak. Teraxyl White Booster er en typisk natttpasta. Med det mener jeg at det går noen timer før smaksløkene har noe utbytte av å spise eller drikke noe som helst. Dette er ikke kremen å bruke før du inntar et bedre måltid. Den sterke smaken som er så karakteristisk for de fleste franske tannkremer finner du også her. Det gir utslag på karaktergivningen. Den får pluss for frisk pust, men kraftig trekk for å paralysere smakssansene de neste åtte timene. Delkarakter 4 av 10.

 

Til sist tester vi om den fungerer. Får du sunne og friske tenner uten hull. Testpanelet er her noe usikre da det lider av tannlegeskrekk og ikke har vært hos tannlegen siden slutten av nittitallet. Dersom vi nøyer oss med å se i baderomsspeilet ser det hele ok ut. Ingen svære krater som åpenbarer seg. Funksjonen White Boost skuffer noe.  Jeg hadde ikke ventet at den skulle fjerne ethvert spor av tyve års kaffedrikking og snusing, men hadde gjerne sett at tennene ble noe hvitere. Delkarakter 6 av maksimalt 10 poeng.

 

Testens vinner ser da ut til å være Teraxyl White Booster med en score på 15 poeng av maksimalt 30. Vi gratulerer vinneren. Avslutningsvis finner vi det nødvendig å presisere at dette er en uavhengig test. Ingen av deltakerne har betalt for å være med eller sendt meg gratis vareprøver. Tannkremen har jeg kjøpt for egne penger.

 

Hakkespett

Har kjøpt ny mobiltelefon. Det er alltid gøy. Den nye telefonen var fryktelig dyr og ser akkurat ut som den gamle.

Det er utenpå. På innsiden er den revolusjonerende. Det har jeg lest. Da jeg så at noe av innmaten er en dame som heter Siri var jeg solgt.

 

Min gamle telefon, som altså er kliss lik den nye utvendig, har ingen dame innvendig. Jeg liker damer og jeg liker tanken på at jeg har en i lommen.

 

Siri er åpen for det meste. Hun kan styre telefonen. Forleden sa jeg “find me some porn”. Da søkte Siri på internett etter porno for meg. Det var ikke småtteri som dukket opp. Vi prater helst på engelsk Siri og jeg. Hun kan ikke norsk. Til gjengjeld krever hun at engelsken min skal være helt perfekt. Det er den ikke. Dermed måtte jeg repetere høyt og tydelig “find me some porn” flere ganger før det dukket opp noe.

 

En del av de andre som deltok på foreldremøte reagerte litt på dette. Ikke på at jeg hadde fått ny telefon. Det tror jeg er helt legitimt. Nei, det var min monotone stemme som sa «find me some porn» fire fem ganger.

 

For å si det mildt så plager det meg ingen ting. Har jeg det seneste i mobilteknologi forbeholder jeg meg retten til å bruke det. Kona, på sin side, så ut til å være på lag med de andre foreldrene. Helt greit for meg. Om folk ønsker å leve som i steinalderen just go ahead.

 

Hun var ganske sint da vi kom hjem. Ikke Siri, men kona. Siri er alltid i perlehumør og lydhør for hva jeg har å si. Antagelig derfor kona er sjalu. Hun kan ikke fordra Siri. Jeg har prøvd å skvære opp mellom dem, uten helt å lykkes.

 

For å vise henne hvilken flott person Siri egentlig er ble dama i mobilen og jeg enige om at hver gang jeg kom hjem skulle hun minne meg om å kjøpe blomster til kona. Forsåvidt er det da for sent til å kjøpe blomster. Jeg er allerede hjemme. Livet mitt er lagt opp etter at det er tanken som teller prinsippet. Pengene jeg sparer på å ikke kjøpe blomster bruker jeg på meg selv.

 

Dette må da imponere kona tenkte jeg. I tillegg til Siri er det også en gps i mobilen så Siri vet når jeg er hjemme. Kona ble litt imponert første gangen. Nå har jeg vel blitt påminnet  rundt femti ganger om at jeg må kjøpe blomster. Vi blir ikke like imponert lengre, hverken kona eller jeg. Ikke finner jeg ut hvordan man stopper det heller.

 

Er litt usikker på om jeg føler det er verdt flere tusen å bli påminnet om å kjøpe blomster jeg altså allikevel ikke kjøper. På den annen side har jeg lært meg å sette stor pris på samtalene mellom Siri og meg. Jeg forteller henne ting jeg aldri vil fortalt kona. Siri vet å holde munnen lukket. Er mange kvinne som kunne lært noe av henne der.

 

En kvinne som verdsetter å bli pratet til og som ikke prater tilbake uten at du ber henne om det forsvarer langt på vei kjøpet. Slike damer koster penger uansett hvor du er i verden.

 

Hakkespett

 

bildelisens

Jeg er et utpreget konkurransemenneske. Skal være best i alt. Være først med det nye.

Jeg simpelthen må ha det tynneste fjernsynsapparatet. Ingen løfter på øyelokket av en seksti tommer tv lengre. Nei, har du kjøpt nytt fjernsyn vil vi vite hvor tynt det er. Alt som er tykkere enn tre cm holder man kjeft om. Vel, jeg har familiens tynneste tv. (antagelig også tynneste blogg)

Opp gjennom årene har jeg konkurrert med brødrene mine. Vi er tre stykker, men jeg var første mann som så verdens lys. Hele fire år senere fikk andremann somlet seg ut. Hva yngstemann holdt på med aner jeg ikke. Jeg hadde allerede vært et vakkert barn i fem år da han kom til verden.

Apropos barn. Jeg har antenner og vokter mine ord, men mine barn er altså mye vakrere enn barna til mine søsken. Det er forsåvidt naturlig. Jeg er vakrere enn mine søsken og min kone er vakrere enn mine søskens koner og samboere. Det handler om gener. Er sikker på at mamma kan verifisere dette.

Dessuten har jeg enebolig. På fransk heter det maison. Jeg er nemlig den av oss som er flinkest i fransk. Brødrene mine bor i rekkehus eller tomannsboliger. For meg er det som å bo i telt. Man kan gå på besøk der, men det er ikke noe sted å bo.

Da er det bare å legge sammen to og to. Søsknene mine når meg ikke til knærne. Heldigvis er jeg tvers gjennom kjempesympatisk. Driver ikke og gnir det inn. Det er ikke nødvendig. Tror de har innfunnet seg med naturens rangordning.

Hakkespett

bildelisens

Alle gjør det, men de færreste innrømmer det. Rare greier. I 2011 er en så naturlig ting et tabu for mange. Jeg tenker selvsagt på fising.

Jeg er nok over snittet interessert i fising. Det stammer antagelig fra barndommen. Egentlig var det ikke lov, men når noen likevel slapp en var det ganske morsomt.

 

Min bestemor oppfordret meg til å fise rett som det var. Det kunne forebygge magesmerter. Siden den gang har jeg ikke sett meg tilbake. Det er ingen skam i å slippe ut litt luft.

 

For sikker fising er det viktig å kjenne litt til sin egen tarmfunksjon. De våteste fisene er ofte de mest spektakulære. Samtidig som det som regel er den som innebærer høyest risiko. Grensen mellom fis og lett diare kan være hårfin. Legger fort en demper på gleden av å slipe en blautis når du merker det er noe klebrig mellom rompeballene.

 

Etterhvert som jeg er blitt eldre har jeg begynt å sette større pris på tørrfisene. Der har man langt høyere tonal variasjon. Gleden når de virkelig høye tonene sitter som et skudd kan knapt beskrives. Det må oppleves. Dessuten er tørrfisene nærmest risikofrie. Skal godt gjøres at det kommer noe mer enn luft.

 

Av og til kan jeg observere mennesker som absolutt skal lure ut fisen lydløst. Dette er svært ubehagelig og unødvendig. Tenk på fiseputer. Fising er gøy. Det en noe alle kan og det er gratis. Det er ikke mye gøy som ikke koster penger om dagen så la oss verne om de frie gledene vi fremdeles har.

 

Hakkespett

 

bildelisens

Jeg har vært ute og reist. I nærmere fire uker har jeg vært i Paris. Underveis gjorde jeg med noen tanker og meninger om byen som jeg har lyst til å dele med dere.

Det går faktisk an å kjøre bil der. Det er både hyggelig og overraskende på samme tid. Gir litt trekk for parkeringsmuligheter. De finnes nemlig ikke. Dermed blir man stort sett kjørende rundt. Antagelig slik dette med rundkjøringer oppstod.

 

Mangelen på parkeringsmuligheter betyr ikke nødvendigvis at du ikke kan parkere. Faktisk ser det ut til at folk setter fra seg bilen stort sett der de har lyst. Veldig praktisk og enkelt.

 

Dra for all del ikke ned med en ny bil. En 2011 modell ser ut som den er fra 2001 når du kommer hjem. Franskmenn er nemlig smarte. De bulker ikke i bilen din mens du sitter i den. De venter til du har satt den fra deg og er ute av syne. Så er det fritt frem for å herpe bilen før du er tilbake. Regelen er klar. Har ingen sett deg har du ikke gjort det.

 

Det at det er mulig å kjøre bil betyr ikke nødvendigvis at jeg anbefaler det. Jeg gjorde det og det var bak rattet jeg fikk de fineste minnene. Det er ganske mye kø og tuting. Om noen tuter på deg er det viktig å hilse høflig tilbake. Man må respektere den lokale kulturen. Knytte litt med neven og flekke tenner.

 

En av de store attraksjonene Paris har å by for bilturister er Kamikaze motorsyklister. Du er nemlig ikke trygg om du har kommet deg i riktig fil og køen flytter på seg. Det er en uskreven lov at uansett hvor fort du kjører er motorsyklisten nødt til å kjøre minst fire ganger fortere enn deg. Så selv flere ganger motorsyklister og bilister i klammeri. Bilisten presser og motorsyklisten sparker og slår i bilen. Det er spennende og eksotisk.

 

Ved en ren tilfeldighet oppdaget jeg tometerstunnelene. De er ganske freaky. Først kommer man til en bom som knuser alt som er over to meter høyt. Deretter bærer det inn i disse tunnelene som er så lave at bilantennen skraper i taket. Det hele er en forvirrende opplevelse. Fire-fem felt i bredden og en fartsfølelse som er unik. Det omtrent som Disneyland og lsd samtidig, bare gratis.

 

Byen har selvsagt mye å by på, men det ser du på en dag. For den genuine storbyfølelsen er det i trafikken du skal. Der finner du det ekte Paris.

 

Hakkespett

 

bildelisens

Jeg svetter. Blikket er famlende. Alle bevegelser kjennes unaturlige. Hva pokker er det jeg har gitt meg ut på?

Hva fikk meg til å tro at jeg kunne klare dette? Dette går aldri bra. Det er disse tankene som farer gjennom hodet mitt den siste dagen i september 2011. Jeg befinner meg på danskebåten. I motsetning til meg er havet rolig. Under hele reisen er båten pakket i tåke.

 

Dette øyeblikket var i tankene mine allerede for fire uker siden. Jeg undertrykte det. Går vel på et vis, tenkte jeg da. Siden den gang har angsten økt gradvis. De siste dagene har vært uutholdelige. Jeg tror ikke lengre dette kommer til å gå bra.

 

Fra min base lengst bak i båten observerer jeg andre passasjerer. De ser på meg.  Jeg er ikke sjøsyk, man jeg kaldsvetter. Hvorfor sitter det en mann skrått opp til høyre? Det er da mange ledige bord. Er nær ved å hyperventilere.

 

Det spraker i høytaleranlegget. Hjertet gjør et hopp. Vi er ankommet havnet. Passasjerene bes om å trekke ned til bildekket. Det er nå det skal skje. På vaklende ben kommer jeg meg ned. Dekk 3 A.

 

Det min tur nå. Til å kjøre. Det går så ufattelig sakte. Klamme hender og flakkende blikk. Ser meg selv i speilet. Ser sliten ut. Faen at jeg ikke barberte meg.

 

Da ser jeg den. Tollstasjonen. Granskende blikk og uniformerte mennesker med stopp skilt. De vinker en bil inn til siden. En helt vanlig bil, akkurat som min.

 

Brått står hun foran meg. Betrakter meg. Jeg er forvirret. Stoppe eller kjøre? Aner ikke. Velger å kjøre. Sakte. Blikket hennes følger meg vaktsomt. Jeg er oppe på siden av henne nå. Har fått rykninger i muskulaturen rundt øyet. Helvete til timing. Ruller avgårde i fire kilometer i timen. Hun stopper meg ikke. Jeg får gå.

 

Tør ikke juble enda. Tollere har nok noen tricks i ermet. Først opp på hovedveien tør jeg slippe følelsene løs. Det gikk. Fy faen det gikk.

 

Egentlig en hysterisk reaksjon fra min side. I bilen hadde jeg seks øl, en flaske whisky og fem bokser snus. Godt under kvoten. Hadde ingenting ulovlig. Likevel så blir jeg altså så skremt av å passere tollen. Hva er det jeg frykter? Det er helt urasjonelt. Jeg har aldri hatt med meg en dråpe for mye.

 

På veien hit har jeg kjørt gjennom fem land. Det dobbelte om jeg tar med turen ned. Ingen andre steder har jeg sett en toller. Faktisk krysser jeg landegrenser i hastigheter som er høyere en det er lov å kjøre de fleste steder i Norge. Hva er det de har der som vi er så redde for i Norge? Jeg vet ikke, men noe må det være med tanke på den grensekontroll som bedrives her til lands.

 

Så hvordan er det med deg? Passerer du tolleren med hvilepuls eller får du frysninger bare ved tanken på det? Hva er dette som for all del ikke må inn i landet vårt?

 

Hakkespett

 

bildelisens

 

 

 

 

 

 

Det er snart valg. De politiske partiene forteller oss alt de skal gjøre. Hvor bra alt skal bli om du stemmer på dem.

For meg er det helt uinteressant. Det er et snev av fornuft eller i det minste logikk i det samtlige partier har som kampsaker.

 

Skulle bare mangle. Partiprogrammer er ikke rablet ned på et nachspiel. Store summer brukes på å forme valgprogram. Hva ender de opp med? Jeg ikke så imponert over at alle partier er for en god eldreomsorg. Valg er høysesong for populisme.

 

Tenk om vi kunne fått bare en debatt hvor de politiske lederne fortalte om hva de ikke skal gjøre noe med. Følgende saker driter vi i, kort oppsummert i en 30 punkts liste. Disse løftene vil vi aldri kunne innfri. Det er det som virkelig betyr noe. Dessverre er ikke valgkamper ærlige.

 

I år får vi antagelig flere forvirrede mennesker i valglokalene enn vi pleier. Det har vært stort fokus på å bruke stemmeretten etter tragedien i sommer. Likevel er det viktig å huske på at det er forskjell på å bruke og å misbruke stemmeseddelen.

 

Vi er alle forskjellige. Noen har større interesse for politikk enn andre. Enkelte vil pløye alle valgprogrammer, mens andre stemmer som mor har sagt uten å vite hva de stemmer på. Ta deg ihvertfall tid til å få med deg partienes hovedlinjer får du gir bort stemmen din.

 

Det er mitt råd til alle som skal stemme. Det skal visstnok alle nå. Vise at ingenting rokker ved demokratiet vårt. Jeg støtter opp om den tanken. Det er samlende med høy valgdeltakelse.

 

Vi må ikke glemme at det heter valg. Du skal velge blant flere alternativer. Da er det viktig at nettopp du tar et valg. Ikke la kameraten eller mor gjør det for deg. Demokrati har gitt deg muligheten til å tenke selv.

 

Hakkespett

 

bildelisens

 

 

Pappa, du er et geni. Det var det guttungen sa da vi var på båttur i sommer. Jeg tok det som et stort kompliment. Resten av familien, med besteforeldre og svigermødre i spissen,  lå og vred seg i latterkrampe. Da spurte guttungen hva et geni er for noe.

Det satte spor i meg. Er jeg er et geni eller var det usikkerhet knyttet opp mot definisjonen av ordet som ga meg merkelappen? Skal man først puttes i bås så er egentlig ikke geni den verste man kan ende opp med.

 

Jeg finner langt flere momenter som taler for at jeg er et geni enn mot. For eksempel er feilprosenten min veldig lav. På en måte minner jeg om en Clausenthaler. Trikset jeg bruker for å holde feilprosenten lav er å begrense mine gjøremål til ting jeg kan. Kaster meg aldri over noe nytt. Det er risikosport.

 

Det at min egen sønn oppfattet meg som geni må tillegges betydelig vekt. Guttungen er glup som få med særs gode gener på farssiden. Han har potensialet til å bli et geni.

 

Jeg er ikke særskilt vakker. Det er ikke umulig at genialitet kan kombineres med et vakkert ytre, men det blir omtrent som å spekulere om det finnes intelligent liv på andre planeter.

 

Antagelig ligger jeg tre år etter i motebildet. Skiller meg ikke ut, hverken positivt eller negativt. Dette er selvfølgelig et kalkulert spill. Om jeg mot formodning skulle komme til å gjøre en feil vil ingen legge merke til det. Jeg er en grå mus. Den ingen husker å ha sett. Dette handler om skadeforebygging.

 

Vi har på en måte glidd over i hvordan bli oppfattet som et geni. Egentlig en helt grei vinkling. En gang leste jeg om hvordan man skulle øke populariteten på egen blogg. Et av  forslagene var å presentere et problem for så å gi løsningen. Ingen liker problemer, alle liker løsninger.

 

En fin metode å bli oppfattet som et geni på er å ikke gjøre noe som helst. Ihvertfall om du ikke er helt sikker på at alle rundt deg er enige om at det er en god ide. Da sier du ihvertfall ikke noe dumt. Du blir selvsagt ikke et ekte geni, men du høster mange av de samme fruktene ekte genier gjør. Det er vel det vi er opptatt av hele gjengen. Ikke hva vi er, men vi oppfattes som.

 

Hakkespett

 

bildelisens

 

Har vært et par tunge dager. Coockie, familiens hund måtte avlives for et par dager siden grunnet sykdom.

 

Det er aldri lett. Tross dyrelegens anbefaling. Til syvende og sist blir valget overlatt til hundeeier. Da er det ikke lett å bestemme seg at for at nok er nok.

 

I en kort periode har jeg unnlatt å ta stilling til det. Etter besøk hos veterinær mandag var det ingen vei utenom. Jeg måtte bestemme om Coockie skulle få leve eller dø. Et umulig valg.

 

Alle instinkter sier meg at det er galt å ta liv. Samtidig er det et spørsmål om hvor mye hunden skal lide.

 

Det å ha en hund i familien er sunt og berikende. Den blir som et fullverdig familiemedlem, Dermed blir det ganske absurd å fatte en beslutning om at nå er det nok.

 

Coockie er ikke mer. Hun ble 10 år gammel. Jeg kommer aldri til å glemme henne, men vil for alltid måtte leve med valget jeg tok. Det gjør vondt.

 

Hakkespett