Get Adobe Flash player

Geometri.

 

Da jeg var barn var det en reklame på nærradioen vi synes var ekstra morsom. Det var en frisør og reklamen lød “kom og klipp deg på trekanten”.

Som voksen forstår jeg at reklamen ikke sikter til kjønnshår. Trekanten er et slitent kjøpesenter i nærheten av der jeg bor i dag.

 

I de tolv årene jeg har bodd her har jeg stusset på navnet. Bygget er definitivt ikke trekantet.

 

Er det utvidet i tidsrommet mellom min barndom fram til jeg flyttet hit? Kan trekanten være en senterkjede? Er det formen på tomten?

 

Jeg har mange spørsmål og få svar. Trekanten er større enn meg. Både billedlig og bokstavelig.

 

Hakkespett

Pelsdott

Tenk deg om du en dag våknet og livet ditt var en drøm. All vennene, opplevelsene og tingene du har blir erstattet av en ny virkelighet. Det som drar deg ut av drømmen er et kraftig drønn. Senere skal det vise seg at det stammer fra ei gulrot. Du har sagmugg i øyet. 

Livet du våknet til er som marsvin. Du kan ikke, som i drømmen, moonwalke. Ingen armer. Fire bein.

 

Det er det som ville plaget meg mest. Jeg er glad i armene mine. Beina er helt ok, men jeg bruker dem mest til transport. Det er armene som gir meg opplevelser.

 

Det ville unektelig sett litt komisk ut om jeg forsøkte å drikke kaffe med foten. Da forutsetter jeg selvsagt at jeg vil klare å tilbrede den. Foreløpig er jeg ikke helt der. Morgenens forsøk stoppet brått da jeg knuste en kopp. Det grepet som er i fingrene mangler i tærne.

 

For å forstå hva det vil si å være menneske må man tre ut av rollen som ett. Det er det jeg gjør i dag. Jeg lever og observerer gjennom øynene til et marsvin.

 

Jeg har inngående kjennskap til marsvin. Jeg hadde et boende hos meg for flere år siden. Så har jeg lest en bok. Marsvinet het den og ligger antagelig pakket sammen fiskene og undulaten i en kartong i garasjen.

 

Er det noe jeg har fått ut av dagen så langt er det at ikke alle passer til å være marsvin. Kanskje minst av alle meg,  her jeg sitter i shorts, drikker kaffe og spiser sjokolade. Ingen ville finne på å ta meg for et marsvin. Hei tjukken, marsvin bruker ikke shorts, drikker ikke kaffe og spiser antagelig ikke kvikklunsj.

 

Heldigvis er jeg glad i gulrøtter. Det er det som er halmstrået mitt. Dessverre er jeg gladere i skiver med gulost og nykokte egg. Dermed ender mitt liv som marsvin nesten før det er i gang.

 

Jeg fikk ikke observert så lenge jeg ønsket. Ikke på måten jeg ønsket heller. Selv om jeg en liten stund var et marsvin klarte jeg aldri å gi slipp i mennesket i meg. Det er helt greit. Jeg er sikker på marsvinene har det på samme måten.

 

Hakkespett

 

bildelisens

Listefeber

Når bloggere ikke vet hva vi skal blogge om så blogger vi en liste over et eller annet. Det er effektivt, morsomt og inspirerende.

Min liste er tilfeldig utvalgte ord. Da dette ikke er noen toppliste har jeg valgt å oppstille dem i alfabetisk rekkefølge.

 

businesspartner

domkirke

hageflekk

løvetann

organist

perrong

ripsbusk

saltvannspumpe

tunfisk

veddeløpshest

 

 

Det er min favorittliste over tilfeldig valgte ord. Hva med deg? Liker du de samme ordene som meg eller har du kanskje egne preferanser?

Hakkespett

bildelisens

B-laget

Døden er noe av det skumleste jeg vet. Den fyller meg med frykt hver eneste dag. Ingen vet hvor når eller hvordan den rammer, men den kommer. Det er det eneste som er sikkert med den.


Ikke vet jeg hva som venter på den andre siden. Kanskje er det ingenting, kanskje er det paradis. Ingen vet, men mange tror.

Noen får bli på jorda lengre enn andre. Når noen mister livet i ung alder blir det ekstra vanskelig. Det er så mye som står ugjort. Kanskje det er derfor vi bruker utrykk som at de beste går først. Det er mye trøst og respekt i disse ordene.

Det betyr at vi som er igjen her nede er b-laget. Vi vil aldri kunne stille med toppet mannskap. Døden ville knust livet i enhver idrett. Ikke bare toppet medaljestatistikken under OL, men tatt samtlige medaljer. Til slutt vinner døden. Alltid.

Eller gjør den det? Kan vi gjøre så mye mens vi lever at livet vinner? Jeg vet ikke. For meg er dette et vanskelig tema. Er spent på om noen vil kommentere, men prøver meg. Kan livet vinne?

Hakkespett

bildelisens

Dagen i dag

I dag har jeg stått opp, spist frokost, drukket kaffe og spasert en tur i regnet.

Bomullspinne

Jeg har et ørevoksproblem. Spesielt om sommeren, når jeg bader med hodet under vann, tettes øregangen med voks. Da bruker jeg bomullspinner for virkelig å få dyttet voksen fast i trommehinnen.


Rett som det er må jeg til legekontoret for å spyle opp øregangene. Egentlig skal man ikke bruke q-tips på denne måten. Det frarådes på det sterkeste å stikke noe i de indre øreganger.

En gang satt det bomfast. Legen måtte røske det ut med en slags tang. Jeg kjente hud som ble revet av trommehinnen og etterpå rant det blod ut av øret. Det er den eneste gangen jeg har grått under legebesøk. Smertene var ikke til å holde ut.

Man skulle kanskje tro denne opplevelsen ville gitt meg traumer. At jeg hadde lagt bommulspinnen, eller q-tips om du vil, for hat. Det har jeg ikke. Selv om det som regel ikke er noen bruksanvisning på emballasjen forstår jeg det var min feil.

Jeg har tvertimot utviklet en stor beundring for bomullspinnen. Sågar står den for meg som en av menneskehetens viktigste oppfinnelser. Ikke for hva den gjør, men for måten den er designet på.

Noen liker iPhone, sportsbiler eller designmøbler. Jeg like altså q-tips. Årsaken til det er like enkel som q-tips er genial. Den utnytter begge ender av stammen.

Tenk deg tannbørster, malerkoster eller oppvaskbørster. I likhet med en rekke andre produkter består disse av en stamme hvor det unike med produktet er plassert i enden. Bare i den ene enden vel og merke.

Ville ikke oppvaskbørsten gitt mer for pengene, bedre materialutnyttelse og vært mer miljøvennlig om det hadde vært en børste i hver ende? Du trenger ikke sjekke oppvaskbørsten din. Jeg garanterer deg at den bare har børste på en side.

Det er respektløst overfor oss forbrukere. Det er 2012. Vi er opptatt av å redde verden. Sørge for at våre barnebarn har en jord å bo på. Så tillater altså de kyniske jævlene seg å levere produktene sine med en helt fin, ubrukt ende. Jeg blir så rasende at jeg knapt finner ord.

Hvor er visjonene? Vi blir stadig flere her på jorda. Vi bor trangere. Hvorfor tilbys ikke butikkene kombinasjonsbørster? Gi meg en stamme med tannbørste i den ene enden og dobørste i den andre. Klart jeg ville kjøpt den. Billigere, plassbesparende og miljøvennlig.

Til syvende og sist dreier dette seg om penger. Mye penger. Produsentene tjener store summer på at jeg kjøper spesialiserte produkter på enslig stamme. De har ingen interesse av å selge tohodede produkter. Ikke før vil alle reiser oss og sier klart fra om hva vi vil ha. Jeg vet hva jeg ønsker. Gjør du?

Hakkespett

bildelisens

Mellom trærne

Helt siden mennesket kastet av seg apekostymet og begynte å gå på to har søken etter kunnskap stått sentralt. Hvem er vi, hvor går vi og hvor tett må det være mellom trærne før det kan kalles en skog?

 

De to første spørmålene er ganske uinteressante. Jeg er er meg og jeg går den veien vinden blåser. Distansen mellom trærne i skogen derimot trigger meg skikkelig.

Det hersker bred enighet i fagmiljøet om at i en skog finner vi trær. Jeg har trær i hagen. Epletre, plommetre og et gammelt digert tre som husken henger i. Likevel vil ingen finne på å kalle det en skog.

Det er påfallende enkelt å tenke seg at jeg ikke har nok trær. Distansen mellom stammene er for stor. Vi har forventninger til en skog. Det skal ikke være 15 meter mellom tre trær, slik det er i hagen min.

Jeg er ikke naiv. Uansett hvor tett jeg plantet trær i hagen ville det ikke blitt noen skog. Det har med mer enn avstanden mellom trærne å gjøre. Skog er vanskelig å forstå.

Hagen min er ustelt. Jeg liker ikke hagearbeid. Det har relevans. Skog skal i størst mulig grad være uberørt. Kan greit være felt et juletre eller hentet litt ved. Ikke stort mer.

Jeg kjenner en glede ved denne erkjennelsen. Et kort øyeblikk tenker jeg hagen kanskje er en skog likevel. Det er den ikke.

Til og med om jeg planter trær så tett som jeg kan blir det ingen skog. Det blir et plantefelt. Det tar tid å bli en skog. Uansett hva jeg gjør vil det ikke bli skog i hagen. Ihvertfall ikke i min levetid. Det vil være en ustelt hage.

Det er helt greit. Det er ikke menneskets oppgave å lage skog. Vi skal ta vare på skogen som allerede er her. Når man forstår det har det liten hensikt å gruble over avstand mellom trærne.

Hakkespett

bildelisens

Skål

Jeg er normalt veldig forsiktig i min omgang med alkohol. Det blir slik når man har små barn. Når sant skal sies er de eneste gangene jeg nyter alkohol når svigermor er her.

Svigermor er her ganske ofte egentlig. Tre til fire måneder i året bor hun med oss. Nå er det ikke slik at jeg nyter alkohol hele tiden hun er her. I går smakte jeg på det sterke for andre gang på et års tid.

Vil ikke bruke noen tid på å fortelle hvor festlig det var i går. Tenkte i stedet å bruke litt tid på hvor ufestlig det er i dag.

Det er sjelden jeg får fysiske plager som oppkast og hodebank. Til gjengjeld får jeg det som kalles fyllenerver. Helt ærlig tror jeg at oppkast og hodepine ville være å foretrekke.

Dette jeg kaller «nerver» er forsåvidt ikke helt ukjent for meg. Det er noe som plager meg daglig. Fyllenerver plager med bare når jeg har drukket relativt kvasse mengder alkohol. Det er selvforeskyldt. Jeg vet hva som kommer.

Når man er utrent i drikkekunsten så glemmer man gjerne disse «nervene» som kommer dagen derpå. Hvordan det er mulig å glemme noe slikt er på en dag som i dag en gåte for meg. Sånn sett var gårsdagen lærerik.

I løpet av natten har jeg utviklet superhørsel. Den minste lyd setter seg langt ned i ryggraden. Den forfølger meg, uansett hvor jeg gjemmer meg. Enten jeg er i skjul på datarommet eller sittende på do. Ingen vits å gjemme seg. Man løper ikke fortere enn lyden.

Så, mens man har kommet til en slags forståelse av at lydene er noe som vil plage en den nærmeste tiden, kommer panikken for hva man har gjort og sagt.

For noen år siden ville ikke det vært noe problem. Det var nemlig en av mine berømte helt alene fester i går. Den gikk av stabelen etter at unger, koner og svigermødre hadde lagt seg. Bra stemning og bra folk. Viktigst av alt, ikke så mange å drite seg ut for.

Man er ikke så alene som man var før. Dette fenomenet man forbanner dagen etter en helt alene fest heter sosiale medier. Du kjenner dem sikkert. Twitter, facebook, tumblr og alt annet djevelen har funnet på for å plage deg en morgen derpå.

Nå som det går mot kveld, denne solfylte dagen etter, tror jeg at det har gått greit. Jeg har hverken gjort noe ufint eller rart. Trenger ikke unnskylde meg noen steder.

Denne innsikten i at det har gått greit tok det meg bare rundt ti timer å få. Ti lange timer med kaldsvette og panikkanfall. Det er over nå. Hørselen er heldigvis også i ferd med å vende tilbake til normale verdier. Jeg lar meg ikke lengre drive til vanvidd av at katten snorker eller de skrikende måkene som sirkler rundt i området.

Så nå skal jeg nyte det som er igjen av dagen. Det er egentlig ikke så mye. Forhåpentligvis blir morgendagen bedre.

Hakkespett

bildelisens

 

To be continued.

 

bildelisens

Pappablogger

Hei, jeg er en pappa. Bare nevner det. Pappablogging er den nye trenden og jeg baner vei.

Har allerede vært en pappa i flere år. Har to barn. Altså en virkelig erfaren pappa. Skal du først lese pappablogger er det viktig at du finner en som virkelig vet hva han driver med. Da er det meg du skal lese.

 

Som pappa er du barnas helt. Mamma er hun som maser om tørre og varme klær. Pappaer er ikke så opptatt av sånt. Vi er forbilder i stedet. Forleden satte jeg meg fast i oppkjørselen med kona og mine to barn. Det er sånt som skjer når man ikke gidder å måke snø.

 

Etter å ha prøvd fem minutter sendte jeg de andre inn for å gjøre mammating. Få av seg alle de bløte kjeledressene og slikt. Mirakuløst nok klarte jeg å få bilen opp på første forsøk. «Klarte du å komme opp bakken» spurte guttungen. Er du en urutinert pappa så er det fort å si ja. Helt feil vei å gå.

 

Som sagt så er du et forbilde. Alle kan kjøre en bil opp en bakke. Til og med mammaer. «Var for glatt, måtte bære den opp bakken», sa jeg. Ungene himlet med øynene og jeg fikk mye skryt av hvor sterk jeg er. Ikke så rart. Jeg vet ikke hvor mye en Toyota Avensis veier, men den er sikkert ganske tung. Så forklarte jeg at om de spiste alle grønnsakene til middag så ville de også bli like sterke. Unødvendig å si at de spiste som gale påfølgende middag.

 

Middagen var det mor som laget. Det er ganske klare regler på dette. Alt pappa ikke har lyst til å gjøre er en mammajobb. Vi menn har jo karrieren å tenke på. Selv om karrieren min står på stedet hvil hos Nav betyr ikke det at jeg ikke kan ha ambisjoner. Familier og karriere er en vanskelig balansegang. Det er liksom ikke nok timer i døgnet.

 

Når jeg trekker fra de timene jeg sover er det bare tolv timer om dagen å fordele mellom å være pappa og karrieremenneske. Tar man så vekk fjernsynstitting, internett og Playstation er man fort nede i fem timer. Jeg har altså bare fem timer i døgnet til å være pappa og karrierejeger. Så er det sånn at som pappa har man også behov for litt tid for seg selv. Hører jeg tidsklemme?

 

Nå skal man ikke glemme mor. Hun er viktig. Alle disse små tingene som må gjøres i hverdagen. Vi pappaer er veldig ydmyke overfor jobben mor gjør. Sokkestopping, matlaging og rydding er på en måte veldig viktige ting å få gjort. Så får menn ta seg av den forbildelige papparollen. Alle barn trenger noen å se opp til.

 

Hakkespett

 

bildelisens