Get Adobe Flash player

Archive for August, 2010

Har funnet meg en ny hobby

Jeg har fått meg en ny hobby. Er veldig begeistret for den. Best av alt den drar meg ut av sofaen og inn i naturen.


Det heter geocaching og er kort fortalt en avansert form for gjemsel. Man registrer seg på geocaching.com og får et nick. Det er gratis Noen gjemmer vanntette bokser på mer eller mindre tilgjengelige steder. Så skal man forsøke å finne hvor de har gjemt den. Man bruker gps for å finne fram til boksen man leter etter. I boksen ligger det en loggbok hvor jeg noterer ned nicket mitt og datoen jeg fant den. Slik vil det bli registret i databasen at man har vært der. Det fine er at man kan bruke bil, sykkel eller spasere. For min del blir det en kombinasjon av alt.

Jeg er ikke i verdenseliten og den innebygde gps brikken på mobilen min gjør nytten for meg. Proffene bruker sikkert en dedikert gps, men for meg er det for dyrt og skikkelig overkill. Litt av moroa er jo å måtte lete litt.

Lastet ned en app som het geocaching til mobilen. En halv time senere var jeg på vei ut på min første skattejakt. Første skatt fant jeg relativ fort. Den andre skatten fant jeg ikke. Hadde nok funnet den om jeg hadde satt meg inn i programmet før jeg begynte å bruke det. Det finnes nemlig noe som heter hint. Det er vel temmelig selvforklarende. Så det ikke før jeg kom hjem. Nå er jeg ganske sikker på hvor den andre skatten er. Skal ut å finne den i morgen. Det er en annen i skogen i nærheten jeg har tenkt å finne i samme slengen.

Det er anslått at det er omtrent 1,1 millioner geocachere på verdensbasis og sporten/leken bedrives på alle verdens kontinenter. Mer om geocaching kan du lese her. Nok blogging for i dag. Jeg skal på skattejakt.

Hakkespett

bildelisens

Kvisene mine

Det kan være vanskelig å være i tenårene. Når jeg gikk i åttende klasse fikk jeg ganske mye kviser. Byller er vel mer det rette ordet. Det gjør noe med en usikker unggutt i en periode av livet hvor det å være populær er viktig.


Jeg hadde kviser før det. For all del. Det som kom nå var ikke vanlige røde kviser som nesten alle får. Det var knallrøde store byller. Jeg husker så godt da den første kom. Fikk litt kommentarer på hva jeg hadde i trynet. Det som var problemet med denne kvisen, jeg kaller dem det resten av innlegget, var at den var umulig å få bort. Jeg tok solarium, all verdens kremer og mere til. Jeg husker at jeg til og med vurderte å prøve å kutte den av. Heldigvis gjorde jeg ikke det.

Jeg begynte etterhvert å skjule ansiktet i den grad det var mulig. Den en kvisen formerte seg til flere. Prøvde å sitte i posisjoner hvor det virket naturlig å ha hånden akkurat der i ansiktet. Heldigvis forstod mamma og pappa at det var vanskelig for meg. Sikkert vanskelig for foreldrene min også. Det å se at sønnen ikke har det noe greit.

Dermed ble det til at jeg ble pasient hos dr. Ochromenco. Spesialist i hud og kjønnssykdommer. Der fikk jeg noen piller jeg skulle ta og krem som skulle smøres på daglig. Prøvde det noen måneder uten at det hadde nevneverdig effekt. Da fikk jeg tilbud om å prøve et nytt medikament. Dette hadde en rekke bivirkninger og man måtte søke om å få lov til å ta det. Dessuten måtte jeg ta jevnlige blodprøver. Dette medikamentet virket bedre, men som sagt bivirkningene var store. Jeg kunne ikke være med på lek eller ha gymnastikk på skolen. Jeg hadde store problemer med å bevege meg. Leddene var som frosset. I tillegg fikk jeg problemer med at leppene tørket helt ut.

Tror dette medikamentet er forbudt i Norge i dag.

Når jeg var ferdig med niende klasse var jeg også ferdig med kvisene. Rent fysisk. I hodet mitt så satt det igjen i lang tid. I to år hadde jeg unngått mennesker og aktiviteter. På en måte hadde jeg unngått meg selv også. Hadde ganske store problemer med å akseptere meg selv. Etterhvert slapp den indre smerten taket, men ikke før jeg nærmest hadde mistet to av de viktigste årene i livet.

Til sist må jeg klare opp i en ting. Jeg gikk til dr. Ochromenco på grunn av hudsykdom. Det var ikke for kjønnssykdommer. Kan ikke ha noe misforståelse på det.

Er du som jeg var veldig hardt rammet av kviser så skal du huske på at de forsvinner. Mest av alt skal du huske på at det er det som er på innsiden som teller. Er du av de som slenger kommentarer til mennesker som har kviser så synes jeg du skal stoppe med det. Det kan være svært sårende.

Hakkespett

bildelisens

Mote for herremenn.

Jeg har bestemt meg for å blogge om mote. Det er tydeligvis der leserpotensialet er størst, så kaster jeg meg ut i det.

Ja bildet er dessverre av meg. Jeg lover at jeg er skikkelig fin innvendig altså. Skal presentere litt av tøyet som jeg har på under denne improviserte fotoseansen som ble gjort med min mobiltelefon. Bildet er ikke photoshoppet da modellen har en naturlig utstråling som ikke kan manipuleres

T-skjorten er kjøpt i Paris. Ikke på Champs-Elysees, men en forstad like utenfor bykjernen i butikk som er med i kjeden Fabio Lucci. Prisen var 3 euro. La oss si 25 kroner. Buksa er kjøpt i Norge. Hos den ekslusive klesforhandleren Cubus. Den var på salg for 99 kroner. Ikke bare er den moderne. Den får meg til å se ti år eldre ut og  jeg  føler meg som Indiana Jones.

Dessverre kom ikke sko og sokker med på bildet. Det skyldes rett slett min kones motvilje mot å stå fotografere meg. Hun har mye hun må gjøre. Kan nevne at sokkene ble kjøpt hos Coop, som kanskje er mest kjent for sitt utvalg i dagligvare, men de er alldeles utmerkede til sokkekjøp i store kvanta. Dermed ble stykkprisen for meg 10 kroner. Skoene er noen tøyfiller som jeg kjøpte for 99 kroner på salg høsten ifjor. De er meget komfortable med et tidløst design.

Total pris på dagens outfit er da 233 kroner. Det er jeg villig til å betale for skjønnheten.

Hakkespett

belle-mere

I dag er det en uke til svigermor reiser hjem. Da har hun vært her i 7 uker. Det er noen ting som kan være verdt å tenke på når du har gjester over så lang tid.

La meg si det med en gang. Jeg setter stor pris på svigermoren min, men jeg liker å fleipe litt med henne. Kona er fransk så det er vel ikke noen overraskelse når jeg forteller at svigermor også er det. Da blir det gjerne slik at besøkene varer en stund når hun først kommer. Nøkkelordet er respekt. Tok litt tid før jeg forstod det. Når besøkene er av en slik varighet nytter det ikke å opptre som noen man ikke er er. Jeg kan være den perfekte svigersønn i ca 20 minutter. Det er maksimalt av hva jeg klarer. Da går det ikke å late som jeg er det i 7 uker.

Likeså er svigermor den hun er. På godt og vondt. Hun er nokså frittalende og sier det hun tenker. Ikke mye selvsensur der i gården. Det er her dette med respekt kommer inn. Hun må tåle at jeg er slik jeg er og jeg må respektere henne.

Dette høres veldig lett og selvfølgelig ut. Likevel så har vi hatt noen skikkelige konflikter. Det er ganske intenst å ha et ekstra menneske i huset over lang tid. Heldigvis ligger disse noen år tilbake i tid. Alt ble så mye lettere etter at vi pratet ut og ble enige om at vi måtte være de menneskene vi faktisk er. Ikke gå inn i en rolle. Ingen av oss klarer å holde masken over så lang tid.

Så nå lever jeg livet som jeg pleier. Selv om vi har besøk. Tror svigermor er fornøyd. Hun lever og ånder for barnebarna. Poenget jeg vil fram til er at noe som kan oppleves som noe negativt kan endres til noe positivt bare man har evnen og viljen til å kommunisere sammen. Noen ganger spør folk meg hvordan jeg klarer å ha besøk over så lang tid. Da sier jeg som sant er. Det er ikke noe problem.

Hakkespett

bildelisens

Ganske lite penger

Jeg er blakk. Måtte ringe banken for å overføre de siste kronene fra sparekontoen min. Det er ganske ubehagelig å ha dårlig råd. Jeg har dårlig råd på grunn av sykdom. Ekstra dumt blir det når det at jeg har dårlig råd muligens er med på å forverre sykdomsbildet mitt.

Jeg lider nemlig at noen psykiske lidelser. Har femten år bak meg i arbeidslivet. Det sa stopp for noen få år siden. Da er det slik at man beholder sin normale lønn i et år mens man er sykemeldt. Når det er gått et år så går man over på en annen type stønad. Etter en reform i Nav så er det vel slik at det skal godt gjøres å ikke havne på arbeidsavklaringspenger. Denne stønaden har erstattet tidligere stønader som yrkesrettet attføring, tidsbegrenset uføre og en rekke annet. I korte trekk betyr det at jeg får utbetalt 66 prosent av tidligere inntekt og tillegg for barn.

Det som er litt dumt er at man baserer ikke sin økonomiske fremtid på at man skal bli syk. Jeg gjorde det hvertfall ikke. Selvfølgelig prøver man å ta litt høyde for uforutsette ting. Man kjøper en bolig som ligger innenfor det man føler man har råd til. Mange av oss kjøper gjerne en bil også. Ikke noe råflott, men et greit transportmiddel. Man kan si det det er greit med buss, men det går foreksempel ingen buss til barnehagen hvor barna våre går. De fleste småbarnsforeldre har nok en ganske presset økonomi. Tenk deg så at du tar bort 34 prosent av inntekten din. Det merkes godt.

Da blir det plutselig så mye mere å bekymre seg for. Jeg trenger ved, full service på varmepumpa og skrekken over alle skrekker, Eu kontroll på bilen. Det er veldig skremmende å miste kontroll over egen økonomi. Kanskje det ikke er så galt. Jeg har en tendens til å krisemaksimere. Likevel å si at dette er bra for sykdommen min er en direkte løgn. Jeg er alltid helt på tuppa for at det ikke skal svive rundt. Selvsagt er det mye man kan gjøre selv. Man må prøve å få oversikt over økonomien. Det er noen måneder som er tøffere enn andre. Det er da det gjelder å ha lagt til side litt fra de lettere månedene. Likevel så er det veldig stressende at på spesielt sårbare tidspunkt er det små tuer som skal til for å velte hele lasset.

Jeg er fullstendig inneforstått med at staten ikke kan gi meg den samme summen i stønad som det jeg ville tjent i arbeidslivet. Det går ikke. Norge har ikke råd til det. Jeg er egentlig glad for at jeg bor i Norge med de velferdsordninger vi har. Det er neppe mange land som slår oss der. Jeg er glad jeg har et liv med tilnærmet normal økonomi. Så jeg er ikke utakknemlig, langt derifra, jeg sier bare det kan være vanskelig. Egentlig er jeg vel heldig. Kommer strengt tatt ikke inn under “fattig Norge” slike jeg oppfatter begrepet. Det er mange mennesker som har det veldig vanskelig og det er ikke fordi de ikke gidder. De kan ikke.

Hakkespett

bildelisens

Jeg burde sagt ifra

Naboene mine er i øvre halvdel av sytti årene. I forbindelse med at mannen i huset der har vært lagt inn på sykehus har jeg hjulpet til med enkle gjøremål. Blant annet har jeg levert og hentet bilen til naboen på verksted. Det skulle vise seg å bli en prøvelse.

Spesielt det å hente bilen på verkstedet. Nærmere bestemt turen ut dit. Vi tok bussen. Jeg skulle kjøre bilen til naboen hjem så jeg kunne ikke ta min. Kan like godt si det med en gang. Naboen som jeg alltid har oppfattet som snill og grei er rasist og hun deler mer enn gjerne sine meninger høylytt på bussen.

Hun insisterte på at jeg skulle ha vindusplass, siden jeg nesten aldri tok bussen. Så klemte hun seg inn i setet ved siden av. Dermed var jeg ganske så innlåst. Så kom det noen ord om at det var mange «svartinger» på bussen. Jeg kikket forlegent ned i gulvet. Ikke ofte jeg har ønsket så sterkt å være en annen plass. Det hele tok virkelig av når vi passerte et nytt leilighetskompleks. Naboen proklamerte høylytt at de måtte være ganske sinte de som hadde brukt millioner av kroner på leilighet i dette bygget. Hun mente at i nabobygget bodde det bare innvandrere. Innvandrer er ifølge henne uten unntak noen bråkebøtter 24 timer i døgnet og bedriver utelukkende kriminalitet.

På dette tidspunktet minnet jeg henne høflig på at min kone faktisk er innvandrer. Hun kikket på meg å smilte. «jammen hun er jo fransk». Dermed antar jeg at naboens definisjon av innvandrer har noe med hudfarge å gjøre.

Jeg skammer meg litt over at jeg ikke sa noe til henne på bussturen. Er rett og slett konflikt sky. Vil helst ikke lage noe oppstyr på bussen. Jeg deler på ingen måte nabofruens syn på innvandrere. Spørsmålet jeg stiller meg selv er om jeg er like mye rasist som naboen i og med at jeg ikke grep inn og sa ifra hva jeg mente? Er holdninger som mine med på å lage grobunn for rasisme? Er ganske feigt å ikke si ifra. Det er naboen min. Hun kjøper bursdagsgaver til barna mine. Jeg burde sagt ifra.

Hakkespett

bildelisens

Team building med statsministeren

I næringslivet er team building mye brukt. Man finner på aktiviteter som er sammensveisende. Formålet sånn jeg har forstått det er er å øke samholdet i gruppa.

Er det noe som kan gjøres i større skala. Hva om vi sendte nasjonen Norge på team building. Kunne vært fint det. Jeg er en av dem som trenger det. Jeg synes rogalendinger er for fulle, nordlendinger for sleivete i kjeften og østlendinger som oftest har overdrevne høye tanker om seg selv. Ingen regel uten unntak selvfølgelig. Dette er bare en grov generalisering. Jeg har behov for økt forståelse av disse folkegruppene. Hva resten av landet tenker om sørlendinger har jeg ingen formening om.

Hadde vært fint med en felles aktivitetsuke. Forhåpentligvis oppdager jeg at generaliseringen min er helt feil. Hverken rogalendinger, nordlendinger, østlendinger eller sørlendinger er en homogen gruppe. Dette er fine greier. Knytte nye bånd på tvers av fylkesgrenser. Nye venner fra alle sosiale lag. Det må være verdt noen oljekroner.

Da gjenstår det å finne aktiviteter som fenger. Har du innspill her er jeg åpen. Bare husk at vi må finne et sted som tar ca fem millioner og en dato som passer for alle. I grunnen greit om det kan være i nærheten av meg. Er ikke så glad i å reise og så blir sønnen min så lett bilsyk. Det er mye vi kan finne på her i omegnen.

Er vel mer realistisk å benytte seg av medier som tv, aviser og internet. Jeg innrømmer den opprinnelige planen hadde sine svakheter. Ikke lett å få hele landet samlet på ett sted samtidig.

Jeg blir litt naiv når jeg plutselig får glitrende gode ideer. Hva om vi gjennomførte medborger samtaler på lik linje som man har medarbeider samtaler i arbeidslivet. Prate litt med makteliten uten media til stede. Face to face. Så kan alle skrive på en lapp hva slags aktivitet som vil være samlende. Som det demokratiet vi er så går vi får det alternativet som flest har valgt.

Håper vi har lært av våre feil. Det er ikke spesielt samlende å arrangere Eurovision Song Contest. Vi trenger noe mere enn det. Merket jeg ble ilter nå. Jeg gikk glipp av noen vm kamper på grunn av det spetakkelet. Skal være diplomat. Jeg er villig til å sette en strek over det. Alle må gi litt. Personlig tror jeg det kunne være med på å viske ut skillelinjene i landet om man viste hele Norge på kartet under værmeldingen. Slike det er idag så stykkes det gjerne opp i flere deler. Klar over at landet er langt, men vi kan vel bare legge det ned på tv skjermen. Widescreen er blitt ganske utbredt etterhvert.

Hva mener du kan være nasjons bindende? Finner vi det rette konseptet kan vi ta det med ut i verden for å skape ro og fred. Eller er vi så fundamentalt forskjellige at vi aldri kan enes om noen ting?

Hakkespett

bildelisens

Skal vi danse

Har du sett meg danse? Vil påstå det er ytterst tvilsomt. Jeg danser ikke, men jeg har gjort det. Den gang man var for liten til å bestemme selv.

Mamma og Pappa fikke nemlig den glitrende ideen at jeg skulle gå på danseskole. Villig til å sette en femti lapp på at de hadde sett en eller annen Fred Astaire film. Sånn skal vår førstefødte bli tenkte de nok. Om jeg ikke husker helt feil var vi tre gutter i gata som ble sendt på danseskole.

Det er litt vanskelig for meg å tidfeste helt nøyaktig. Kjennes som om det var før vi begynte på skolen. Vi stod langs veggene i en hall som var egnet til formålet. Guttene på en side og jentene på den andre. Så var det klar ferdig gå, finn en partner. Tror aldri jeg har løpt så for noen gang, hverken før eller siden, som jeg gjorde for å finne den rette dansepartneren. Ble fort litt kjekling også. Noen ganger var det flere av oss som ville danse med den samme jenta. Sikkert like fint for henne som det var flaut for oss som hadde tapt kappløpet og forvirret fortsatte jakten på dansepartner.

Så hadde vi ball med magebelte. Maken til galskap som magebelte skal du lete lenge etter. Skal mye til før jeg tar på meg ett slikt igjen. Hvem har designet magebeltet? For de som ikke vet hva det er så er det et belte, foran ved magen er det utvidet. Det er mye bredere. Ok om du fortsatt ikke forstår hva det er tenk deg guttene i håndarbeid på barneskolen som strikker pannebånd. De blir gjerne i forskjellig bredde. Forestill deg så at disse guttene strikker et belte og vips så har du et magebelte. Mitt var lilla.

Foreldrene våre synes sikkert vi var veldig søte. Det var litt av et blitz regn på dette ballet. Når det var vel overstått brettet jeg magebeltet pent sammen og gjemte det så langt inn i skapet som mulig.

Etter den tid har jeg neppe bedrevet noe som kan karakteriseres som dans. Jeg har trampet takten på konserter. Klappet pent mellom låtene, men dans aldri. Riktignok prøvde jeg med på subb på en klassefest en gang. Tviler likevel på at det kan kalles dans innfor den tradisjonelle definisjonen av ordet. Jeg er totalt blottet for både kroppsbeherskelse og rytmesans. Så nok mer ut som jeg ble slept etter dansepartneren min.

Derfor er det sjelden jeg får økt puls når telefonen ringer om dagen. Er ganske sikker på ingen ringer og spør om jeg kan være med i Skal vi danse. Det er helt herlig. Et problem mindre å bekymre seg for her i livet. Lurer bare på hvor det lilla magebeltet befinner seg.

Hakkespett

bildelisens

Jeg våkner bare nesten

Noen ganger er det som jeg ikke helt klarer å våkne når jeg står opp. Dette til tross for at jeg etter klokka skal ha fått tilstrekkelig søvn.

Ikke vet jeg helt hva det er. Føles som om jeg mangler 20 prosent for å bli helt våken. Har sovet godt i natt. Drikker kaffe alt jeg er kar om. Likevel er jeg ikke helt som jeg pleier. Det er litt drøm igjen i meg enda. Husker ikke hva jeg drømte om engang. I det hele tatt føler jeg meg litt uoppmerksom.

Ganske skummelt all den tid jeg har små barn. Sikkert til min kones store irritasjon. De gangene jeg har det som nå er det alltid helg, ferie eller noe annet som gjør at barna ikke er avhengig av meg alene. Eldstemann er fire år. Det er vanligvis jeg som tar meg av ungene om morgenen. Kona begynner på jobb veldig tidlig. Dermed er ungene fullstendig prisgitt at jeg er oppe og fungerer når de våkner. Det er jeg alltid de gangene ungenes ve og vel fullstendig hviler på meg. Har aldri skjedd at jeg har våknet og ikke følt meg 100 prosent på hugget da.

Som sagt kan det i helger, ferier og lignende være en annen historie. Ligger ikke i senga og kalkulerer med at min kone skal gjøre jobben. Ihvertfall ikke bevisst. Likefullt er da det skjer. Jeg våkner ikke helt. Forblir trøtt og uoppmerksom. Det er slettes ingen god følelse. Det er som om den indre klokka skrur seg av. Eller rettere sagt snooze knappen har hengt seg opp. All tretthet som jeg har akkumulert den siste tiden skal vise seg frem på en gang.

Personlig opplever jeg det som ganske plagsomt. Heldigvis så opplever jeg det ikke hver gang det er fridag. Likevel ofte nok til at jeg lurer på hvorfor det er slik. Er jeg alene om dette problemet? Skulle tro at en voksen mann er i stand til å styre dette. Virker ikke slik. Ihvertfall ikke jeg.

Hakkespett

bildelisens

Mye penger i helse

Sitter og venter på en telefon fra lagevakten. Jeg har fått en ny medisin. Samtidig så har jeg oppdaget en vis ømhet i øynene. I pakningsvedlegget til denne nye medisinen står det at dersom man opplever problemer med øynene skal man kontakte lege umiddelbart. Derfor sitter jeg altså her og venter på en telefon fra legevakten.

Det er mange mennesker som bruker medisiner. Sannsynligvis så lever vi i ett overmedisinert samfunn. Legemiddelfirmaene produserer stadig nye produkter. Koster en del å utvikle medisiner. Dermed må de selge en del for å tjene penger på produktene sine.

Det er vel ingen hemmelighet at de bedriver lobbyvirksomhet rettet mot legene. Legens jobb er å oppdage og behandle sykdom. Er vel for mye å forlange at de skal ha detaljkunnskap om ethvert preparat på markedet. I og med at leger alltid synes å ha hastverk er det antagelig lett å ty til den informasjonen man har fått fra en legemiddelkonsulent eller på godt norsk en selger. En selger fokuserer som oftest på produktets positive sider. Eventuelle negative ting ved produktet er nok mindre interessant å prate om.

Sitter igjen med en del spørsmål. Hvorfor har jeg fått akkurat den medisinen jeg har fått. Er det utelukkende et medisinsk valg at jeg får utskrevet de medikamentene jeg får eller er legen blitt påvirket av reklamer for produktet? Er det en selger, som ikke er opptatt av mitt velvære, eller det legen som har tatt det reelle valget?

Hva med bivirkninger. Mange mennesker trenger flere typer medikamenter for å fungere. Er det en god kvalitetskontroll som fanger opp at disse ikke får i seg medikamenter som ikke går bra sammen? Dersom du er lege eller farmasøyt kan du kanskje legge igjen en kommentar. Dette er ting som virkelig bekymrer meg.

Hakkespett

bildelisens