Get Adobe Flash player

Archive for August, 2010

Zalo og en dose selvinnsikt

Jeg har akkurat vasket opp. Vår familie lever i forrige århundre og har ikke oppvaskmaskin. Det er helt okay, jeg trives med å ha de slik.

Nå har jeg nytraktet kaffe. Sitter og grubler. Det er noe med oppvaskmidler jeg ikke får helt taket på. Vi bruker Zalo. Det står på etiketten at en dråpe er nok. Nok til hva? Jeg må ha misforstått noe helt grunnleggende. Kjøper Zalo såpass ofte at vi må overdosere ganske kraftig her i huset. Ihvertfall om en dråpe skal være nok til en oppvask. Hva annet kan de mene med å trykke en dråpe er nok på etiketten. Det står nemlig det på en stor blå boble. Altså en dråpe er nok.

Med langt mindre skrift er dosseringen angitt. 2,5 ml pr 5 liter vann. Hvor mange dråper kan det gå på en ml. Begynner å bli komplisert nå. Måleenheter er ikke min sterke side. Hvor mange liter vann kan det gå med til en vanlig oppvask. La oss si det går 2,5 liter, Da skal det altså 1,25 ml Zalo i vannet. Det må jo være en del dråper. Ikke en som Lilleborg hevder. Villedende markedsføring. Jeg vet ikke?

Det står jo bare at en dråpe er nok. Kanskje det er den berømte dråpen. Den som får begeret til å renne over. Tror faktisk jeg begynner å nærme meg en kjerne av sannhet her. Kan det tenkes Lilleborg har studert hvem som faktisk tar oppvasken i de tusen hjem. Funnet ut at det kanskje er en del kvinner. Kanskje disse kvinnene har fått nok av å slave rundt i heimen i tillegg til ofte å være i full jobb. De er drittlei. Begeret er fullt.

Kan det være Lilleborg sende ut en advarsel til oss menn. Er vi glad i de kvinnene vi deler livene våre med er det muligens på høy tid at vi tar vår del av husarbeidet. Jeg har hørt det er en del moderne menn som er flinke til det. Selv henger jeg litt etter. Derfor vil jeg rette en stor takk til Lilleborg og Zalo som minner meg på hvilken slabbedask jeg er. Er veldig glad i fruen min. Skal være mer på hugget så ikke den kommer. Dråpen som får begeret til å renne over.

Hakkespett.

bildelisens

Guilty pleasure

Er det noe du skammer deg over at du liker. Noe du ikke vil at venner og bekjente skal vite om. Tror mange har en guilty pleasure.

Jeg har min. Strengt tatt burde jeg holde det hemmelig. Skal fortelle det til deg, men ikke si det til noen. Det er vår lille hemmelighet. Min guilty pleasure er ikke musikk, film eller en kjendis jeg er betatt av. Det er er en tv serie. Den heter Alf, og etter min mening noe av det morsomste som er sendt på tv.

Alf handler om et romvesen som bor sammen med en helt vanlig amerikansk familie i California, familien Tanners. Den består av Willie og Kate samt deres to barn Lynn og Brian. Serien starter med at Alf krasjlander i garasjen deres. Familien Tanners gjør det vi all ville gjort. De lar romvesenet bli boende deres hjem.

Humoren i serien er for meg den naiviteten og selvgodheten Alf besitter. Det skaper en rekke hysteriske situasjoner som får meg til å le så hardt at jeg får tårer i øynene. Det rare er at alle kjenner noen som er som Alf i det virkelig liv. Ikke romvesen, men væremåten. Gjenkjennelsesfaktoren er stor.

Det er ikke helt uproblematisk å ha et romvesen boende i huset, spesielt ikke når man må skjule det for naboene. Blir ikke bedre at naboen er herr og fru Ochmonek. De er hakket mer nysgjerrige enn folk flest. Det danner grunnlaget for mye av den ytre handlingen. Alf må holdes gjemt. Moroa ligger i den fantastiske dialogen mellom Alf og de forskjellige familiemedlemmene.

Totalt ble det spilt inn 102 episoder av serien i som ble vist i perioden 1986 til 1990. I tillegg

er det laget en film og det laget en tegneserie. Har dessverre aldri fått sett filmen.

Vil du lese mer om serien finner du det ved å følge denne lenken til imbd eller Tv.com.

Vil du se introen til serien trykker du her.

Så hva med deg? Hva er din guilty pleasure?

Hakkespett

bildelisens

I farta.

Fotgjengere og syklister er det som regnes som myke trafikanter. Ofte har de en hel liten vei bilene ikke får lov til å kjøre på. Mistenker at en av grunnene til at de blir omtalt som myke er at de er ekstra sårbare dersom et uhell skulle skje. Der virker som det er ganske mange av dem som aldri har tenkt over det.

Jeg bor ganske nære en relativt tett trafikkert vei. Det er ingen europavei, men det er hoved innfartsåren til den mest befolkede bydelen i byen hvor jeg bor. De gangene jeg bruker bil og skal ut på denne veien må jeg krysse en sykkelsti. Problemet er det at sikten både til høyre og venstre er ganske begrenset. For å faktisk se at jeg har klar bane må jeg  kjøre bilen så langt frem at den går inn på sykkelstien. Det er greit i forhold til fotgjengere, men er ganske problematisk når det gjelder syklister.

Detter krysset over fotgjengerfeltet ligger nemlig i en bratt bakke. Der bilister forholder seg til fartsgrenser, skilting og trafikklys er det lite som regulerer de myke trafikantene. Mange syklister holder hastigheter som sannsynligvis er godt over det bilister har lov til.

Så her skal altså jeg komme meg ut. Har gått greit så langt, men det har vært nære på noen ganger. Noen syklister kommer i en vanvittig fart. Har med høy puls rukket å sette bilen i revers og kommet meg ut av krysset i sykkelfeltet. Som sagt så må jeg kjøre ut for å kunne se om det er klar bane både på veien jeg skal inn på og sykkelstien. Har sett andre naboer ikke vær så heldige. En syklist kom så fort at at vedkommende nabo ikke rakk å reager. Syklisten fikk heldigvis svingt unna men hadde såpass stor fart at hun havnet inn i gårdsplassen min og fikk et ublidt møte med garasjeporten. Det er et stykke, så det forteller litt om hvor fort syklisten kom.

Naboen har tatt kontakt med kommunen for å høre om de kan gjøre noen fartsdempende tiltak på sykkelstien og bedre utsikten for oss som daglig må krysse den. Det vil de rett og slett ikke. Antar de mener det er bedre at den av oss som først blir innblandet i en ulykke får ta smellen. Billigere er det nok iallefall. Det er er i praksis nesten alltid bilisten som får skylden.

Jeg er en stor tilhenger av sykkel som framkomstmiddel. Den forurenser ikke og det er sunt med den trimmen man får. Jeg er en ivrig tilhenger av sykkelstier. Det skal være trygt å sykle. Det jeg ikke er spesielt begeistret for er det anarkiet som synes å herske på gang og sykkelstier. Det er en del syklister som burde være seg sitt ansvar mer bevist. Senest i går var jeg vitne til en ulykke like i nærheten av huset mitt. Det var en syklist som kjørte på en fotgjenger i denne bakken utenfor her

Likeså finner jeg det svært merkelig at mopedister er påbudt å kjøre med hjelm. En moped kan såvidt meg bekjent ha en toppfart på maksimalt 50 kilometer i timen. En syklist som sikkert kan greie den hastigheten og høyere ned bakken er står fritt til å velge som han vil ha hjelm eller ikke. Da er det noe som skurrer for meg.

Jeg vet at atferden på sykkelstien er regulert i vegtrafikkloven, men hvordan regelverket praktiseres vet jeg ikke. Jeg har opplevd mange kontroller som bilist men aldri noen som syklist. Har faktisk ikke hørt om noen heller.

Legger du ut på to hjul uten motor idag så lov meg en ting. Orienter deg i trafikkbildet selv om du er på sykkelstien. Tilpass farten og tenk på at det er andre trafikanter også, enten det er biler eller fotgjengere.

Hakkespett

bildelisens

Bøddel.

Det er ufattelig mange mennesker som lever i stor nød. Det kan være naturkatastrofer eller forhold som har bygd seg opp over lengre tid.

Det er faktisk så mange at jeg får inntrykk av at vi ikke klarer å hjelpe alle. Lurer på hvem det er som bestemmer hvem som skal få hjelp og hvem som ikke skal få det. Kanskje det er de katastrofene som for mest dekning i media. Det er lettere å åpne lommeboka for en sak man har et forhold til. Det vil eventuelt bety at massemedia i stor grad er med og styrer hvor hjelpen havner.

Norge som nasjon har nok avsatt noen kroner i statsbudsjettet til nødhjelp. Hva som er kriteriene for å få hjelp derfra vet jeg rett og slett ikke. Hvem er det som er herre over liv og død. Litt av et ansvar. Vi kan ikke hjelpe alle. Vi må velge. Er glad det ikke er meg. Det må være landets verste jobb.

Håper jeg tar feil når jeg påstår at det antagelig er en fordel å være en del av en større naturkatastrofe sammenlignet med foreksempel en sultkatastrofe som pågår over lengre tid. Når jeg sier fordel er de i betydningen at sjansen for å få hjelp er større. Begge deler er selvfølgelig helt for jævlig og skal ikke sette opp mot hverandre. Poenget mitt er at naturkatastrofer som den vi opplever i Pakistan nå sannsynligvis og for all del forhåpentligvis får hjelpen de trenger. Verdens øyne er rettet mot dem.

Er det da noen som blir glemt? Andre mennesker som lever under særdeles vanskelige forhold. Det gjør kanskje større inntrykk å lese om en flomkatastrofe som har oppstått ganske plutselig enn det gjør å lese om en sultkatastrofe som har pågått over flere år. Spesielt fordi media skriver veldig mye om situasjonen i Pakistan, naturlig nok. Viktig for meg å poengtere at jeg synes det er utrolig viktig å hjelpe de stakkars menneskene som er rammet av flommen. Det er ikke slik at jeg mener det er feil å hjelpe i Pakistan. Det er livsviktig.

Igjen er det synseren i meg som har ført pennen. Kanskje ikke de får nok hjelp i Pakistan. Godt mulig jeg tar helt feil. Har du meninger eller innspill vær så snill å legg igjen en kommentar. Dette er bare mine tanker rablet ned over en kopp kaffe.

hakkespett

bildelisens

Hemmeligheten bak min suksess.

Begynner å gå opp for meg at statistisk sett er jeg faktisk omtrent mitt i livet. På tide med en oppsummering.

Bare for å gjøre det helt klart. Jeg er ikke i noen midtlivskrise. Har planen klar for nå den kommer. Da blir det Harley, hestehale og en elskerinne på rundt tyve. Det er ei heller noen selvbiografi. Kan umulig ser for meg at den vil bli på under 700 sider.

Tror jeg starter med å gå gjennom alt jeg har fått til i livet. Altså ting jeg har lykkes med. Dette er ikke noen sykdomsblogg. Kan likevel være verdt å huske at jeg har noen psykiske lidelser. Derfor legger jeg kanskje lista for suksess litt lavere en en frisk person gjør.

Jeg klarer å være en god far for mine barn. Dette er selvsagt subjektivt, men jeg har veldig god samvittighet på det området. Har så mange gode barndomsminner selv. Det er veldig viktig for meg at barna mine får en så god start på livet som jeg klarer å gi dem. Tror også jeg er en ganske god ektemann. Jeg backer alltid opp min kone. Vi ler og griner sammen. Kona vet at jeg er til å stole på.

Da fikk vi raskt pløyd oss gjennom kjernefamilien. Tar storfamilien nå. Tradisjonelt har jeg vært ganske dårlig til å holde kontakt der. Tar det likevel med under det positive. Ting er i endring. Føler vi er i ferd med å komme tettere sammen. Ser mer til dem nå. Kjennes bra. Det har for all del aldri vært noe ondt blod mellom noen av oss. Jeg har rett og slett likt meg best hjemme i min egen hule.

Jeg har tatt ansvar for eget liv. Søkt hjelp for å fungere så bra som mulig. Har håp om fremtidig bedring. Jeg jobber ganske har med meg selv. Det kan være slitsomt og frustrerende. Det må til. Har lært meg å akseptere at jeg er syk uten at det skal bli noen hvilepute. Det er jeg ganske så fornøyd med.

Nå skal vi over på det som kanskje ikke har gått like bra. Utdanningen min er ikke noe å skryte av.

Utover gymnaset så har jeg tatt første avdeling juridcum. Flate, det høres fint ut. I tillegg har jeg studert ett år med statsvitenskap uten å avlegge eksamen. Da teller det ikke. Selv om jeg sitter på kunnskapen betyr det ingenting. Det må kunne dokumenteres. Betyr noe for meg likevel. Grei ballast å ha når jeg skal orientere meg om hva som skjer i samfunnet. Sånn, det var utdanningen min kort oppsummert. Som du ser er jeg ikke blitt noe spesielt. Hverken jurist, statsviter eller noe annet med en tittel.

Yrkeslivet står for tiden på hold. Det skyldes sykdommen min. Jeg har tilsammen 15 år i det aktive arbeidslivet. Om det blir flere vet jeg ikke. Håper det. Det ville jo bety at jeg er blitt bedre. Har ikke vært noen toppsjef, ikke fått realisert meg selv i noen av jobbene men det har vært greie plasser å arbeide.

Vennekretsene min er liten. Har pleid å si at jeg ikke har det store sosiale behovet. Har i det siste merket det er litt feil. Jeg har behov for å være litt sosial, men jeg har problemer med å få det til. Det skal litt til for å få meg med på noe som helst. Det sosiale aspektet av livet mitt er noe jeg har feilet på. Det henger sammen med sykdom. Farlig lett å skylde på sykdom. Endrer formuleringen litt. Det henger sammen med sykdom og meg selv. Dessuten er det som medlem i en småbarnsfamilie er det nok å henge fingrene i. Føler meg trygg på at foreldre med små barn ikke lengre har tid til å være like sosiale til enhver tid. Det må prioriteres.

Nå er vi kommet til kjernen, hemmeligheten bak min suksess. Det er nemlig det å fokusere på alt jeg har fått til. Det er noen ting jeg ikke har klart, men sannelig er det mye jeg har fått til. Sånne små ting som en ikke skriver om men som betyr mye. Joda, jeg har bommet. Flere ganger. Likevel, de viktigste tingene har jeg klart. De fleste tingene har jeg klart. De tingene jeg har bommet på er ofte greier som er svært synlige for utenforstående. De er svært synlige for meg også. Jeg bare velger å se en annen vei. I retning av alt jeg har fått til.

Hakkespett

bildelisens

En positiv faen.

Se på meg. Jeg vet ikke hva du mener, men jeg er helt uenig. Aner hva du synes er rett og galt, men det driter jeg i. Jeg vet alt så mye bedre enn deg.

Sånn, da er det slått fast. Ikke prøv å fortelle meg noe. Jeg er 37 år. Du er antagelig yngre. Jeg har levd lengre. Har mer livsvisdom. I det hele tatt finner jeg mennesker som deg irriterende. Ikke ta det personlig. Er ikke din feil. Du har bare møtt din overmann. En som er bedre enn deg på absolutt alle felt.

Er du mot formodning ikke yngre enn meg kunne jeg ikke brydd meg mindre. Jeg er vakrere, smartere og en blomst i samfunnet. Derfor irriterer du meg grenseløst når du har andre meninger enn meg. Du vet ingenting. Frustrerer meg at jeg bruker verdifull tid på å fortelle deg dette. Jeg er en travel mann. Har ikke tid til sånne som deg.

Nettet drukner i idioter som mener de ha rett til å dele sine patetiske tanker og meninger med andre. Glem det. Ingen bryr seg. Vi er oss selv nærmest. Jeg leser meg ikke til kunnskap. Den finner jeg gjennom egen erfaring og bare for å være sikker på at jeg har fått banket det inn, du rekker meg ikke til knærne.

Jeg slipper en fis og går tilbake til fosterstilling i sofaen. Gardinene er trukket for. Dette er min hule. Min verden. Årets varmeste dag på sørlandet. Ikke for meg. Jeg har air-condition. Fy flate for en kjernekar jeg er.

Ps kan jo være  et hint at posten er tagget med ironi.

Hakkespett.

bildelisens

Hacket.

Jeg er glad i teknologi. Det har jeg alltid vært. Dessverre er det enkelte aspekter ved den teknologiske utviklingen som skremmer meg. Nå begynner ting å bli så vanskelig å mestre for den gjennomsnittlige bruker at det går på sikkerheten løs.

Jeg har drevet med datamaskiner siden jeg var barn. Har aldri vært noen ekspert, men har gledet meg over ting som bildebehandling, spill og internett. Utviklingen har virkelig skutt fart de siste årene. Nå et det omtrent ikke en ting som på en eller annen måte er koplet til nettet. Ofte gjennom trådløse rutere. Tipper at langt de fleste som sitter med en slik ruter ikke har stort greie på innstillingene som er inne i den. Jeg har det hvertfall ikke.

For noen dager siden begynte min nye og kraftige pc å slite veldig med internett. Jeg har en linje som skal gi meg 14 mbit. Likevel gikk alt som sirup. Har lest at brannmur og antivirus er viktig så de tingene er på plass. Jeg ryddet opp i registeret og sjekket maskinen for ondsinnet programvare. Defragmenterte til og med harddisken og tok en omstart. Maskinen oppførte seg like tregt. Følte nesten den lo av meg. Det er litt skremmende at en datamaskin ikke er smartere enn det vi putter i den.

Tok en titt på en annen pc jeg har. Begynte å rote litt rundt og fant to merkelige mapper på en maskin med et navn jeg ikke kjente igjen. Det ene mappen inneholdt musikk, den andre filmer. Navnet på mappene og undertekster på filmer som var blitt lastet ned var på et språk som er helt uforståelig for meg. Jeg har ikke lastet ned noe som helst. Filmene kjente jeg igjen. Dvs det lå ingen filer igjen, bare mappenavn. Disse hadde navn som inneholdt navnet på filmen og hvilket språk de var tekstet på.

Egentlig er jeg ganske heldig om det bare er det uvedkommende har gjort på mine datamaskiner. Ikke vet jeg om de har koplet seg til gjennom det trådløse nettverket eller om de kan ha kommet seg gjennom et sikkerhetshull i noe av programvaren min. Poenget er at de antagelig kunne gjort hva de ville. Slettet bilder, stjålet passord, lest eposten min eller enda verre lastet ned barnepornografi. Jeg har forstått det slik at det er jeg som er ansvarlig for sikkerheten på datamaskinene mine. Da skremmer det meg å vite hva de kunne ha gjort. Kanskje de har gjort andre ting i tillegg til det jeg har oppdaget.

Siden jeg er veldig nøye med å alltid ha oppdaterte antivirusprogram, brannmur og windows er satt til automatisk å installere nye oppdateringer til operativsystemet heller jeg i retning av at noen har koplet seg på det trådløse nettverket mitt. Det er kryptert og jeg har endret passord for å komme inn i ruteren. Det skal visstnok være en smal sak å knekke koden sier de som har greie på det. Som sagt har ikke jeg greie på det. Har lest litt om forskjellige krypteringer. Er fullt mulig å knekke nesten alt med enkel programvare. Ikke vet jeg hva jeg skal gjøre.

Det er skremmende. Idag er det trådløse nettverk i svært mange hjem. Det er blitt forbruker elektronikk. Likevel så er det så få av oss som vet hvordan vi skal beskytte oss. Teknologien er lite brukervennlig. Vil nesten gå så langt som å si at den er farlig. Hvem vet hvor mange av oss som slenger om seg med kredittkortnummer, sensitiv personinformasjon og hva ellers som måtte være av verdi for oss. Så kan en fyr med et minimum at datakunnskaper og de rette programmene invadere våre private datamaskiner. Her har IT- bransjen en utfordring. Vi trenger trygge produkter som er enkle å bruke.

Hakkespett

bildelisens

Fotball i perspektiv.

I dag startet Premier League. Faktisk har jeg akkurat sett først omgang av åpningskampen. Kan like godt innrømme det. Jeg synes ikke fotball lengre er så gøy som det en gang var.

Jeg spilte fotball i mine yngre år. Jeg var keeper. Faktisk en ganske beryktet keeper. Når det var skoleturnering på barneskolen så psyket klassekameratene mine ut motstanderne med at vår klasse hadde en keeper som slang seg på asfalten. Vi spilte nemlig kampene på en asfaltert håndballbane. De stakkarene som ikke gikk i min klasse ble hvite i ansiktet av frykt. Hva er dette for en galning som slenger seg på asfalten.

Det kan være at slengingen min ikke er helt som de tigersprangene jeg mener å huske. Jeg slang meg fire fem meter, blunket til jentene på sidelinjen, før jeg reddet et tilsynelatende umulig skudd. Jeg burde hatt superhelt drakt. Egentlig rart at jentene stod på sidelinjen. Det var faktisk slik. I skoleturneringen var det kun gutter som deltok. Sikkert en kompensasjon for at gutter jobber hardere senere i livet. Vi må jo i militæret og sånt. Vel jeg måtte ikke det, men det er en annen historie.

Jeg startet min fotball karriere på topp. Nå jeg begynte med organisert fotball fikk jeg som regel lov til å sitte på benken. Det var en kar som hette Pingo eller noe slik som måtte stå i mål, mens jeg drakk saft på sidelinja. Riktignok fikk jeg en liten opptur da min far kom inn på trenersiden. Da nøt jeg et år sentralt på midtbanen. Da vant vi en medalje. Det er den eneste medaljen jeg noen gang har vunnet om jeg ikke tar med svømmeknappen.

Mulig at det bare var meg som så min fars genialitet i trenergjerningen. Genier blir ofte misforstått. Han ledet oss tross alt til en fin tredjeplass i en avdeling bestående av åtte lag. I tillegg var han alltid ulastelig antrukket i en grønn treningsdress som satt som en skøytedrakt. For alt jeg vet kan det hende han valgte å gi seg på topp. Kan ikke huske det var noen maktkamp i kulissene.

Den nye treneren klarte aldri å levere de resultatene pappa ordnet. Jeg vant ikke flere medaljer. Derimot fikk jeg en del flis i baken. Den nye treneren mente det var best om jeg bare spilte to minutter hver kamper. Sikker lurt. Talentet mitt skulle nok matches forsiktig. Etterhvert fikk jeg nok av å sitte på benken. I en alder av 14 år lag jeg skoene på hylla.

Kanskje kunne jeg blitt virkelig god. Er vel egentlig ganske tvilsomt. Mener å huske jeg løp seksti meteren på drøye 11 sekunder. Likevel det er mulig. Min yngre bror spilte eliteseriefotball i flere år han og ble en av bærebjelkene på laget. Dette handler likevel ikke om at fotballen må spisses tidligere. At talentene skal skilles ut i yngre alder osv. Det tar jeg ikke stilling til. Det jeg imidlertid tar stilling til er at barneidrett skal være inkluderende. Alle skal for være med og alle skal få spille. Det handler om så mye mer enn idrett. Det dreier seg om tilhørighet, vennskap og likhet.

Hakkespett

bildelisens

When Harry met Sally.

Kristiansand nyttårsaften for drøye 10 år siden. Vi er på vei inn i ett nytt millennium. Verden holder pusten. Er vi ved veis ende. Mediene har skrevet om det i månedsvis. Datamaskinene er visstnok ikke laget for å takle overgangen til et nytt årtusen. En ensom mann er der sammen med sine to beste venner. Verden går ikke under og fyrverkeriet et en skuffelse. Hvor mange flere årtusen får jeg oppleve? Må da være mulig å skyte opp litt ordentlige raketter. Den ensomme mannen er meg. Vennene mine er et ektepar. Han norsk og hun fransk.

August 2000 henter jeg en jente på en parkeringsplass. Hun har vært med sin franske venninne i et bryllup. Kameraten min er også med. Denne jenta vi henter er fransk og på besøk hos mine venner. Vi leier en video. Etter jeg har å ha sett den går jeg hjem. Jenta jeg hentet på parkeringsplassen blir jeg bedre kjent med. Besøker mine venner hyppigere enn normalt i denne perioden. Jeg er sky, men synes jenta er flott. Så plutselig en dag jeg er hjemme ringer telefonen. Det er en av vennene mine. Hun sier at den franske jenta er interessert i meg. Jeg går å kaster opp. Jenter er det skumleste jeg vet. Likevel noen dager senere på båttur så løsner det og jeg begynner for alvor å finne tonen med denne franske damen. Så reiser hun hjem til Frankrike.

September 2000 bestemmer jeg meg for å dra på biltur. Ikke til Mandal, Evje eller Arendal som jeg pleier. Jeg tar en svipptur til Paris. Det var der hun kom fra, denne jenta jeg ikke får ut av hodet. Selvfølgelig har jeg spurt om det er greit for henne. Etter litt masing fra meg så har jeg fått godkjenning. Så kjørte jeg avgårde. Uten kart.

Det ble en lang tur. Brukte vel drøye to dager. Når jeg kjører til Paris idag så er jeg fremme samme dag om jeg tar en ferge som er i Danmark litt tidlig. Tror nok pappa ble litt overrasket når jeg ringte hjem mitt på natta og sa jeg var i Hamburg. Lurte bare på om han hadde et kart som viste hvilken vei jeg skulle ta for å komme til Paris. Jeg var ikke verdens mest bereiste person. Når jeg tenker meg litt om lurer jeg faktisk på om jeg hadde lånt noen relativt dårlige kart. Uansett så brukte jeg dem ikke. Det er det som er tingen med å kjøre på autobahn alene. Det går litt for fort til å lese kart mens man kjører.

Vel fremme i Paris havner jeg midt i et familieselskap. Det passer utmerket for en som lider av angst og har kjørt bil non stopp i to døgn. Jeg blir i Paris en uke. Når jeg dro hjem var jenta jeg hadde hentet på en parkeringsplass i Norge noen uker tidligere med meg. Sannelig hadde hun ikke tatt med seg sitt franske temperament også. Ikke lett for henne å reise fra familien sin der nede. Vi var vel nesten i Danmark før vi begynte å prate sammen.

Mars 2001 kjøper vi hus i Kristiansand. Min hjemby, hennes ferie destinasjon.

Juli 2004 gifter vi oss.

August 2011 bor vi fremdeles i det samme huset. Vi er fremdeles gift. Vi er nå en familie på fire. En gutt og ei jente har vi fått. Vi har slått rot og jeg er lykkelig.

Hakkespett

bildelisens

Noen å hate.

Det er ganske samlende å ha en fiende. Det banale eksempelet er alle oss som har vært irritert på Telenor over en telefon som ikke kommer. Det mer alvorlige er Nord Korea og forholdet til Sør Korea.

Så på fjernsyn her forleden en mann som hadde vært i Nord Korea. Kunne virke som han hadde greie på det han pratet om. Folk i Nord Korea hadde det nå så vanskelig at han lurte på hvor lenge det nåværende regime kunne sitte med makten før befolkningen gjorde opprør . Han hadde en teori om at en løsning for det sittende regime var å gå til krig mot Sør Korea for å samle støtte i opinionen og fjerne oppmerksomheten på problemer  i eget land. Tror det er ganske sannsynlig at mange å verdens kriger handler om å samle et land. Beholde makten.

Jeg finner det veldig skremmende at statsledere er så maktkåte at de er villige til å sende tusenvis av mennesker i døden for å sikre egen framtidig innflytelse. De menneskene de er satt til å lede, enten de har tvunget seg til makten eller det har vært mer demokratiske veier til toppen av samfunnsmaskineriet. Enkelt menneskets skjebne veier lite mot det å fjerne oppmerksomheten fra problemer i eget land.

Selvsagt starter ikke slike kriger med begrunnelsen at nå skal vi glemme hvor ille det står til her på berget så vi angriper noen. Det er en prosess hvor krigen fremprovoseres av lederne for nasjonen. Massemedia blir i stor grad brukt for å påvirke opinionen og rettferdiggjøre den overfor borgerne. Informasjonen som kommer frem gjennom media er i beste fall forvridde halvsannheter. I noen tilfeller ren propaganda. Det er ikke alle land som har fri presse..

Jeg har ingen kilder til det jeg skriver her. Det er ikke journalistikk, men helt å holdent egen synsing etter å ha sett litt av intervjuet på en nyhetskanal om denne mannen som hadde vært i Nord Korea. Setter derfor veldig stor pris på om noen har innspill, enten du er enig eller uenig.

Hakkespett

bildelisens