Get Adobe Flash player

Archive for September, 2010

Ved reisens ende

I dag skal jeg i begravelse. Min nabo gjennom 10 år døde forrige uke. Alt som var ham er borte. Tilbake står de tomme kulissene.

Min nabo ble en relativt gammel mann. Likevel er det trist når noen blir borte. Enken kjemper så godt hun kan. Hun har det nok vanskelig. Personlig synes jeg døden er noe av det vanskeligste med hele livet. Den er brutal og endelig. Faktisk tror jeg ikke det er noe som skremmer meg så mye som nettopp tanken på døden.

Det på miste noen som står enn nær er fryktelig. Bare tanken på å miste nær familie eller venner er vanskelig å håndtere. Likevel har det skjedd og det kommer til å skje igjen. Det er vanskelig å forstå at vedkommende aldri kommer tilbake. Ofte så sitter man igjen med tanker om hva en burde gjort og sagt annerledes. Var jeg nok tilstede for vedkommende?

Døden er med på å sette livet i perspektiv. Man må leve mens man kan. Vi må sette pris og verdsette de vi har rundt mens vi har mulighet. Faktisk så blir døden noe av selve drivkraften i livet. Vi vet vi har vår tilmålte tid. Vi vet ikke hvor lang den blir, men det gjelder å ta vare på den.

Senere i dag skal jeg følge min nabo til graven. Vi har kranglet og vi har vært venner. Jeg kommer til å savne den gamle mannen med den grove stemmen. Han var en fin mann.

Hakkespett

bildelisens

Jeg er på ormekur

Jeg er på ormekur. Ikke stort mer å si om den saken. Nå tror jeg ikke jeg har orm, men et av barna mine har barneorm. Da behandler man vist hele familien.

Det gøyeste med å være på ormekur er å kjøpe inn medisinen. Ikke vet jeg hva de ansatte gjør på et apotek. De har sikkert mange arbeidsoppgaver, men å hjelpe meg synes ikke å være en av dem. De kommer først når det er er en 5-6 stykke bak meg i køen. Da kommer det en blid dame. Jeg sier tydelig og klart at jeg skal ha et ormemiddel. Jeg har muligens orm i endetarmen. Det føles som å score i en vm finale i fotball. Det går et sus gjennom køen. Jeg er man of the match.

Helt ærlig så synes jeg ikke at det var det spor pinlig. Hvorfor skulle det være det? Tvert om så er jeg en av disse som finner mye glede i kroppsfunksjoner. Tror om jeg hadde sluppet en fis der inne så skulle snudd meg og bukket til publikum. «Ikke pust inn, du kan få enterobius vermicularis», skulle jeg sagt. Det høres bedre ut enn barneorm, men det er det samme. Kunne antagelig ranet en bank med den setningen. Dersom folk ikke puster inn så besvimer de. Så kunne jeg bare tatt de pengene jeg trengte og spasert ut. Tror ikke jeg hadde drept noen. De begynner vel å puste så fort de har besvimt. Vel det er ikke noe problem, jeg har ikke tenkt å rane noen bank.

I det hele tatt virker det som samfunnet har gitt større plass for endetarms problemer. Det går støtt og stadig en tv reklame for et middel mot analkløe. Jeg synes den er festlig. Mennesker som står og gnikker bakenden mot trær. Jeg personlig er ikke spesielt plaget av dette, men synes det er gledelig av vi blir mer fordomsfrie mot problemer bak der. Det gjør det sikkert litt lettere å kjøpe middelet for de som trenger det. Jeg tipper at før vi ser 2015 kan man kjøpe middel mot analkløe på bensinstasjonen 24 timer i døgnet. Det er bra, man vet aldri helt når det begynner å klø.

Tilbake til meg og barneormene. Jeg tror altså ikke jeg har noen. Har ingen symptomer. Jeg tar likevel dette middelet fordi det skal visstnok være ganske smittsomt. Disse ormene sniker seg nemlig ut av tarmen på natten når du ligger varmt under dynen for å legge egg i hudsprekker. Det er nok det som gjør at det klør hos guttungen. Nok en dag som småbarnspappa. Om fjorten dager ler vi av det hele. Da er kuren over.

Hakkespett

bildelisens

Jeg er engasjert, på nettet

Det er mye som er fint med internett. Det er ganske praktisk å betale regninger med nettbanken, lese aviser eller annet av interesse over en kopp kaffe hjemme i stua. Likevel så synes jeg det er en fare med nettet.

Terskelen for å mene noe er ganske lav. Det er fort å bli lurt til å tro at man er veldig engasjert i verden omkring. Her forleden meldte jeg meg inn i aksjonsgruppa for en sikker stamvei mellom Kristiansand og Stavanger. Det er en veistrekning som er svært ulykkesbelastet og har krevd flere liv de siste årene. Det er vanskelig å finne gode argumenter for å være motstander av en tryggere vei. Når jeg ble oppfordret til å være med i facebook gruppa som kjemper for bedre vei valgte jeg å gjøre det.

Det var fryktelig enkelt å bli med. Så kan man sitte der meg god samvittighet som en nyttig samfunnsborger med sterke meninger. Problemet er bare det at bidraget mitt har relativt liten verdi om engasjementet mitt slutter der. Joda jeg står på medlemslista til gruppen for en bedre stamvei, men har jeg egentlig engasjert meg noe særlig i ettertid? Svaret er dessverre nei. Håper det er annerledes for mange av de andre navnene som er der. Jeg vet ikke.

Verden er ikke slik at problemer løses med et enkelt klikk på en museknapp. Jeg har meninger om det meste. Internett er fint slik. Det er lett å nå ut med et budskap til mange. Kostnaden for å støtte forskjellige meninger og saker som man synes er viktige er veldig liten. Klikk. Det var meg. Nå er jeg motstander av norske soldaters rolle i Afghanistan. Det er farlig enkelt å være engasjert. Eller rettere sagt føle seg engasjert. Noen ganger er det så enkelt at man ikke tar seg bryet med å virkelig setter seg inn det man engasjerer seg for. Det bare virker umiddelbart fornuftig.

Jeg velger å snu litt på det. Internett er et fint verktøy for mennesker som er genuint engasjert i forskjellige saker til å spre informasjon og samle støtte. For de færreste av oss er ikke internett stedet man får et ekte langvarig brennende engasjement. Noen av oss våkner forhåpentligvis litt og bidrar med mer enn et klikk, for meg er ekte engasjement mer enn et trykk på museknappen. Det var min mening. Jeg vil gjerne høre din.

Hakkespett

bildelisens

Vaccine candy

Da jeg var liten pleide jeg å få lakrissigaretter som lørdagsgodt. Det er en stund siden jeg var liten og denne type tobakksgodteri er blitt forbudt samtidig som røykeloven er blitt strammet inn. Ble derfor ganske overrasket over at det nå selges godteri som ser ut som sprøyter med heroin.

Jeg synes det er rimelig å anta at lakrissigarettene ble forbudt fordi man ikke ønsket å gi barn er positivt syn på røyking. Da jeg var liten røykte både mamma og pappa. Derfor følte jeg meg ganske tøff når jeg stod med lekesigaretten i munnen. Foreldrene mine sluttet å røyke for mange år siden og jeg la lakrissigaretten på hylla lenge før de ble forbudt. Likevel ingen tvil om at det var et statusgodteri i gjengen jeg gikk sammen med. Derfor synes jeg det er betenkelig å lese dagens utgave av Fædrelandsvennen, som er min lokalavis.

Her er det en artikkel om godterisprøyta Vaccine candy. Tingen er den at så fort man tar av emballasjen så ser det slett ikke ut som en vaksine. Det ser ut som en sprøyte med heroin. I artikkelen er det også to sykepleiere som uttaler seg og sier at sprøyten ser helt naturtro ut. Distributøren på sin side sier at de nå skal fjernes fra markedet. Produktet var tatt inn i forbindelse med svineinfluensaen som herjet sist vinter.

Hvorfor er en godterisprøyte på markedet i det hele tatt? Synes forklaringen om at den ble tatt inn under den perioden svineinfluensa var noe mange fryktet er for dårlig. Importøren må da ha sett varen. Det første som slo meg når jeg så bildet av den var heroin. Ikke snakk om at mine barn får noe slikt. Jeg prøver som regel å være rasjonell. Det er ikke gitt at barne mine blir narkomane selv om de hadde spist slikt godteri. Jeg begynte aldri å røyke tross alle lakrissigarettene. Likevel så vil jeg hevde det sender ut veldig farlige signaler. Dessuten er det respektløst overfor foreldre, barn, narkomane og pårørende av narkomane. Jeg er glad for at det nå ser ut som at produktet trekkes tilbake men det hadde ingenting å gjøre i butikkene i første omgang.

Hakkespett

bildelisens

Stakkars meg

Jeg er syk. Det renner fra nesen og feberen stiger. Kroppen verker ekstra i leddene for å understreke det hele. Fy flate det er synd på meg.

Det er vist bare meg som synes det. Kona tar det som en vanlig dag. Hvordan kan hun? Ser hun ikke jeg lider? Skal ikke spøke med forkjølelse. Kan fort utvikle seg. Det er klart når det er feber i tillegg så må man være på vakt.

I et verdensperspektiv har jeg det ikke så ille. Det er jeg nemlig ganske god til. Sette ting i perspektiv. Det finnes millioner av mennesker i verden som er adskillig verre ute å kjøre enn jeg. Til og med her i landet så finnes det mange som er alvorligere syke enn meg. Det bare føles ikke sånn akkurat nå.

Ungene legger ikke merke til at jeg er syk. De vil leke. Bli løftet på. Godt kona er på beina. Hun har vært sykemeldt 8 måneder med ryggplager. Hun får ta jobben. Det kan ikke forventes noe av meg idag. Skal ligge på sofaen under et teppe. Kanskje se på fotballkamp. Drikke te og spise paracet.

Det verste er at enkelte hevder at menn er noen pyser i forhold til kvinner når det kommer til sykdom. De står på uansett. Hva forventer de. Her rennet snørret ut av nesa. Feberen har forlengst passert 37,8. Skal jeg liksom fungere da. Nei vet du hva, det går ikke. Nå er det fire dager siden kona omtrent ikke kunne røre seg i fjorten dager på grunn av ryggen. Hun får ta barna, husarbeidet og lufte bikkja. Resten av tiden forventer jeg pleie. Jeg er syk.

Hakkespett

bildelisens

Søta bror

Hvordan er det egentlig i Sverige? Danmark har jeg feriert såpass mye i at jeg føler jeg kjenner landet ganske bra. Det siste tiden har jeg kommet over noen svenske blogger jeg synes er ganske bra. Jeg vil lære mer om dette landet.

Hva vet jeg så om Sverige. De er omtrent dobbelt så mange som oss. Det er derfor jeg aldri kødder med en svenske. Han har langt større muligheter enn meg til å hente forsterkninger om vi skulle brake sammen.

Sverige har ikke oljepenger men de har Zlatan. Jeg liker ham. Hadde gladelig byttet oljepengene mot Zlatan. Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland sa en gang det er typisk norsk å være god. Hvorfor vinner vi aldri fotballkamper av betydning da. Svenskene har da noen medaljer fra mesterskap å vise til. I Norge er vi best i idretter som resten av verden ikke bryr seg allverden om.Bli gjerne forbanna, men vintersport er for spesielt interesserte. Det samme gjelder spydkast og damehåndball. Vi har en ok syklist eller to og et guttunge som er god til å spille sjakk.

Svenskene kan musikk. De er flinkere til å dyrke fram sine egne musikalske helter. Vi er i ferd med å komme oss men ligger et stykke etter svenskene. Jeg liker Bob Hund. De har så artig dialekt. Jeg er hemmelig forelsket i Lisa Ekdahl. Hun synger fantastisk og har bra låter. Så veldig hemmelig er egentlig ikke forelskelsen min. Kona synes det er ok så lenge det er en avstandsforelskelse. Uansett nå hun skulle nevne en kjendis hun likte valgte hun Kevin Spacey. Det får bli hennes problem.

Har fått med meg at det nylig har vært valg i Sverige. Det er især to ting jeg lærte av den valgkampen. Det finnes fremmedfiendtlige mennesker der også. Det andre er at i Sverige så blander man ikke politikk og humor. De har fin humor ellers. Har hørt min første norske vits. 17 nordmenn stod i kø utenfor en nattklubb så kom en svenske og gikk rett inn. I døra snudde han seg og spurte hvorfor nordmennene ikke gikk inn. Man må være 18 for å komme inn svarte nordmennene. Antagelig en utslitt vits men jeg hadde aldri hørt den før og synes den var morsom.

Jeg vet at Henning Mankell er svensk. Jeg liker bøkene hans. Har lyst til å reise til Ystad for å tråkke i hans spor. Jeg elsker Wallander og Beck. De lager gode filmer også. Her forleden så jeg Farsan. Veldig koselig og morsom film.

Jeg vet at Sverige har en noe høyere arbeidsledighet enn Norge. Spesielt er ledigheten høy blant unge mennesker. Derfor kommer mange til Norge for å jobbe. Jeg liker språket og så er virker de blide alle sammen. Arbeidsgivere sier de har en høyere arbeidsmoral enn nordmenn.

Sverige er med i Eu. Det ville ikke vi. Vi har så mange penger at helle unionen antagelig ville prøve å robbe oss. Så forresten at Petter Stordalen sa at Sverige kom på andre plass over de mest konkurransedyktige landene i verden når det kom til næringslivet. Norge kom på en 14. plass.

Jeg kan en hel del mer om Sverige. Dette var det mest interessante jeg kom på. Det handler nettopp om hva jeg vet akkurat nå. Ikke hva jeg kan lese meg til å vite om 5 minutter. Godt mulig at folk bosatt på østlandet vet mer. Det er nærmere for dem. Har du noen fascinerende fakta om Sverige så gi dem gjerne til meg. Jag er nyfiken.

Hakkespett

bildelisens

Mange bekker små

Høsten er en fin tid til å se gjennom utgiftene sine. Betaler du for ting du ikke trenger eller bruker. I går brukte jeg noen minutter på å spare flere tusen i året. I tillegg har vi den siste tiden blitt veldig bevisste på kostnader.

Først ringte jeg telefonoperatøren min. Spurte om vi kunne ta en gjennomgang på abonnementene mine. Det meste var i orden, men på en telefon var bindingstiden løpt ut. Den telefonen er det min kone som bruker. Endret til et abonnement som hadde 0 kroner i abonnementsavgift. Hun er ingen storbruker. I tillegg var telefonen forsikret. Det er ikke nødvendig. Vi har mobiltelefoner vi ikke bruker om uhellet skulle være ute. Dermed sparer vi 2000 i året. Vi hadde også et abonnement på en telefon som sjelden eller aldri er i bruk. Der hadde vi et abonnement blir man likevel fakturert for et minimumsbeløp hver måned. Det sa vi opp. Da var 600 til spart.

Vi har endret handlemønster. Fra å handle fra dag til dag over til en storhandel i uka. Har hørt flere som sier at man bruker mindre penger da. For vårt vedkommende ser det ut til at den månedlige utgiften til dagligvarer blir omlag 1500 mindre i måneden. Penger spart.

Jeg sa opp abonnementet på noen tjenester jeg ikke bruker. Blant annet så betalte jeg 150 kroner i måneden til et opplæringssted på nettet. Det er forsåvidt et bra tilbud, men jeg bruker det nesten aldri. Guider finner man ofte gratis allikevel. I tillegg var jeg såpass lite kul at jeg sa opp premium abonnementet på Spotify. Jeg er veldig glad i musikk, men foretrekker å fysisk eie musikken. Spotify er fortsatt fin til å sjekke ut ny musikk, men da kan jeg leve med en reklamesnutt i ny og ne.

Dermed er det ytterligere 3000 spart i året ved å droppe disse tjenestene.

Med disse små grepene så sparer vi 23 600 kroner i året. Dette er ting som jeg ikke vil savne. Det er bare sløvhet og liten bevissthet omkring egent forbruk som har gjort at vi har betalt for dem. Jeg har ikke tenkt å stoppe her, Det er fortsatt en rekke utgifter vi vil kvitte oss med. Det er kanskje ting som vi vil savne litt mer, men som vi fint kan leve uten. Vi skal ta en gjennomgang av om vi virkelig ser på alle tv kanalene vi betaler for. Om jeg trenger å abonnere på alle magasinene jeg abonnerer på. Noen har en tendens til å stort sett bli lest under dobesøk, mens andre har jeg nytte av. Vet du noe? Jeg prøver å inspirere deg. Vi velger selv hva vi velger å betale for. Er du litt som meg så har du antagelig en del utgifter du ikke trenger som man egentlig aldri tenker over. Mange små summer blir en pen slump til slutt. Jeg er ingen økonom eller fanatisk opptatt av å spare penger. Jeg har rett og slett litt dårlig råd om dagen. Grunnen blir egentlig ganske åpenbar når jeg setter meg ned og går gjennom alle utgifter.

Hakkespett

bildelisens

Jeg låner aldri ut barna til fremmede igjen

Mange foreldre benytter seg av dagmammaer. Barnet har ikke fått plass i barnehage og ofte er begge foreldrene i arbeid. Da er alternativene få. Hva vet du egentlig om dagmammaen og hvor godt kjenner du henne?

Vårt eldste barn gikk til dagmamma. Vi fikk ikke barnhageplass og vi som foreldre måtte tilbake i arbeid etter endte permisjoner. Som i så mange andre familier var økonomien basert på at begge foreldrene arbeidet. På langt nær noen ønskesituasjon men en realitet vi er nødt til å forholde oss til.

Vi studerte avisen på jakt etter dagmamma. Etter et par uker dukket det opp en annonse som kunne passe for oss. Det var en dagmamma med ledig kapasitet ikke så altfor langt unna der vi bor.

Vi dro for å treffe henne. Hun virket hyggelig og hadde gode referanser. Det kostet en god penger men hun virket som det beste alternativet. Vi ble enige om at hun skulle passe på barnet vårt fram til vi fikk barnehageplass.

Hos oss er det slik at mor begynner veldig tidlig på jobb. Derfor er det far som tar hånd om ungene om morgenen. På den tiden var det bare en. Så etter stell, frokost og lek leverte jeg sønnen min hos dagmammaen. Det hele virket å fungere fint. Gutten virket trygg og fornøyd både når jeg hentet og leverte ham.

En morgen falt han ganske stygt og slo seg i hodet. Jeg ringte legevakten for å høre hva jeg burde gjøre. De mente all den tid han hadde fått smellen i panna og ellers virket normal så var det ikke nødvendig å oppsøke lege. Barn slår seg ganske ofte og skal man gå til lege hver gang det skjer så får man ikke gjort stort annet. Derfor valgte jeg å levere han til dagmamma som vanlig. Jeg forklarte henne at han hadde falt og slått seg og ba henne holde et ekstra øye for å være helt på den sikre siden.

Framme på jobben begynte jeg å tenke på en del på barnet mitt. Jeg hadde skyldfølelse. Det var min feil at han datt. Jeg hadde vært uoppmerksom et lite øyeblikk. Bestemte meg for å ringe for å sjekke at alt stod bra til. Jeg ringte og ringte men ingen svarte telefonen. Da begynte jeg å bli engstelig. Fortsatte å ringe uten å få svar. Var såpass bekymret at jeg satte meg i bilen og kjørte avgårde for å se at alt var bra. Vel fremme ringte jeg på døren. Ingen åpnet. Nå begynte jeg å bli redd. Banket hard på alt jeg kunne finne av dører og vinduer i huset. Etter noen minutter kom et bustet hodet fram i døren. Hun virket ganske trett. Sønnen min kom også. Han så ut til å ha det bra. Jeg spurte hvorfor hun ikke hadde tatt telefonen. Det kom en innrømmelse etter jeg presset på litt. Hun hadde tatt seg en formiddagslur. Hun mente det var trygt, mens min lille sønn gikk alene rundt i stua. Jeg lirte av meg noen gloser som ikke egner seg på trykk. Det var siste gang hun passet på sønnen min.

Jeg har ingen problemer med å sende barna mine i barnehage. Personlig mener jeg det er sunt for dem. Det er betryggende å vite at de har andre barn å leke med, er under oppsyn av kvalifisert personell og har et pedagogisk opplegg. Det var en kommentar i lokalavisen her for noen år siden. Foreldre blir nødt til å låne bort barna sine til mennesker de ikke ville lånt bort bilen sin til. Det var et innlegg i forbindelse med dårlig barnehagedekning. Jeg synes det jeg forteller om her viser hvor viktig det er å ha barnehageplass til foreldre som har behov for det. Jeg låner aldri ut barna mine til fremmede igjen.

Hakkespett

bildelisens

Huset vårt i ord

Jeg bor i et gammelt hus. Det har både sjel og historie. Det har jeg sansen for. Så får man heller lever med at det er litt trekkfullt og aldri noe som er standard når man skal pusse opp.

For en tid tilbake stod det en gammel mann på døra. Han spurte om han kunne komme inn å ta en titt. Han så relativt harmløs ut så jeg hadde ingen innvendinger mot det. Jeg kunne se det glødet i øynene hans. Han hadde giftet seg og hatt bryllupsnatta i dette huset. Han fikk en full guidet tur. Sannsynligvis hadde han ikke trengt noen guide. Han var like kjent her som jeg er.

Lurer på hva annet av historie som ligger gjemt bak fire vegger og under et tak her. Hvem som har bodd på de forskjellige rommene? Hvordan var utsikten tidligere? En stund var det bare tre hus og en vei akkurat her. Det er ikke så altfor lenge siden. Ungene akte i veien. I dag er byen større og daglig passerer 12 000 biler der barna en gang lekte. Antagelig var det skog og jorder. Det ligger en flott herregård rett bortenfor. I dag er hele området utbygd. Det er hus og blokker uansett hvilken vei jeg snur meg.

Når jeg legger meg om kvelden er det et kunststykke å ikke vekke noen. Trappa knirker og dørene knirker. Jaggu så knirker det litt i gulvet også. Når jeg først er kommet i seng er det en fryd å lytte til lydene huset lager. Vinden som tar tak i vegger og tak. Lytte til regndrypp som kommer fallende ned. Lurer på hvordan et moderne hus lyder? Jeg bodde i et nytt hus i den tiden jeg bodde hjemme. Har ingen minner knyttet opp til lyd. Her er det nok av lyder å lage minner av.

I hagen kan jeg se grunnmuren av det som en gang var en utedo. Jeg er blitt fortalt  av naboer hvor gamle eiere hadde tørkesnoren sin. Det høres sikkert kjedelig ut. For meg blir det likevel spennende. Dette huset er en stor del av livet mitt. Det er det eneste huset jeg har eid selv. Det er mitt lille trygge rede i denne verden.

Hakkespett

bildelisens

På vei ned trappa

Som så mange andre er jeg fanget i tidsklemma. Derfor mente jeg det var en god ide å kombinere å gå ned trappen med å ta på meg genseren. Det var det ikke.

Jeg datt. Når man da har hodet og armer inne i genseren er det ganske vanskelig å orientere seg. Det blir umulig å ta seg i mot med armene. Man må bare ta fallet som det kommer. Heldigvis gikk det forholdsvis greit. Jeg gjorde meg løs og ledig som en seigmann. Litt smerter i høyre skulder, men neppe noe som gir meg varige men.

Hele episoden brakte meg tilbake til barndommen. Innbiller meg at det å dette ned trappen var noe jeg gjorde daglig. Så galt var det nok ikke, men det skjedde relativt ofte. Jeg husker godt en gang hvor jeg slo meg litt og begynte å grine. Ingen foreldre som kom løpende. De leste avisa. Klandrer dem ikke for det. Avisene var mye bedre når jeg var liten. Det var ikke sånn at foreldrene mine ga helt blaffen. Husker pappa spurte hvor det gjorde vondt. I beinet svarte jeg. Her kom han med et oppfølgingsspørsmål som viste at han brydde seg. Kan du stå på det, sa han. Jeg prøve forsiktig og det kunne jeg så jeg svarte ja. Det er bra, da er det ikke brukket fulgte min omsorgsfulle far opp uten å fjerne blikket fra avisa. Da var den saken oppe og avgjort.

Det høres nesten ut som jeg er misfornøyd. Det er jeg slettes ikke. Jeg synes oppveksten min var fantastisk og foreldrene mine gjorde en god jobb med å oppdra oss. Det er dette med oss nordmenn. Vi skal slå oss litt. Det er sunt og bygger karakter. Tror du Roald Amundsen ville vært første mann på sydpolen om han aldri hadde tatt noen smeller på vei ned en trapp?

Som regel går det greit med meg i trapper for tiden. Da er det noe annet med min kone, Jeg synes hun kommer seilende ned rett som det er. Dette skyldes nok at hun ikke er norsk. I hennes hjemland er barneoppdragelsen proaktiv. Med det så mener jeg at man forsøker å stoppe barna før de gjør noe som er farlig. Altså så fikk antagelig ikke hun lov til å leke i trappen på samme måte som meg. Bortsett fra at jeg er en dyktigere trappebruker en henne så har hun klart seg bra hun også. Hun er god på mange ting som jeg er dårlig på.

Dette var ting jeg ikke tenkte så mye over før vi ble foreldre. Nå er det mer aktuelt. Vi har to små barn som helst skal ha litt oppdragelse. Vi får rett og slett en liten kulturkollisjon. Jeg er vokst opp med den norske die hard stilen mens kona er vant til den mer raffinerte barna skal leke under oppsyn stilen. Det betyr at vi må møtes et sted i midten. For kona blir det helt feil om ingenting er farlig og for meg blir det galt om ikke ungene skal få litt spillerom. Jeg tror vi har funnet en grei balansegang nå, men det har ikke vært enkelt. Utgangspunktene har vært så vidt forskjellige.

Har en mistanke om at siden dette hovedsakelig vil leses av nordmenn så vil mange mene at den norske metoden er den beste, men har vi rett og kunnskap til å si at 65 millioner franskmenn tar feil. Det blir folk av dem også. De er bedre enn oss til å sparke fotball og når det takles så tror jeg de trår vel så hard til som vi gjør.

Hakkespett

bildelisens