Hakkespett bloggen

Archive for September, 2010

I likhet med 9 prosent av befolkningen er jeg keivhendt. Ikke at det noe stort handicap. Keivhendte mennesker lever i dag helt fullverdige liv.

Jeg vet ikke om det er noen gradering på i hvor stor grad man er keivhendt. En jeg kjenner bruker venstrehånda til alt. Når han sparker fotball har han bare et brukbart bein, nemlig det venstre. Personlig så skriver jeg med venstrehånda, men når jeg gjør mitt fornødne på do tørker jeg meg med høyre. I den tiden jeg spilte fotball bruke jeg i all hovedsak høyrebeinet.

Prosentvis så er andelen keivhendte menn faktisk litt høyere enn den er for kvinner. Den ligger på henholdsvis 10 og 8 prosent.

Venstrehendte hevder å være mer kreative enn høyrehendte. Det har sammenheng med hvilken hjernehalvdel som brukes mest. Selv er jeg aldri følt meg spesielt kreativ, men VG melder i en liten artikkel fra 2003 at Leonardo da Vinci, Marilyn Monroe og Paul McCartney er/var keivhendte.

Selv merket jeg jeg det mest på skolen. Vi hadde skjønnskrift. Da er det sånn at når man skriver drar man med seg blekket med hånden om man bruker den venstre. Håper forresten det er slutt på å bruke skoletiden på skjønnskrift. Jeg skriver fremdeles som en gris og tastaturet har vel mer eller mindre tatt over for pennen. Lærerinna hevdet forresten at keivhendte er er flinkere til å lese opp ned og baklengs. Det tror jeg faktisk det er noe i, jeg har prøvd. Der er jeg en ener, selv om jeg normalt foretrekker å lese som folk flest. Kan hende jeg finner på å briefe litt med det på biblioteket om det er noen lekre damer der, ellers er det en superkraft jeg gjemmer.

De fleste normale ting i hjemmet håndterer jeg med største letthet. Unntaket er sakser. Går sikkert an å skaffe seg en saks for keivhendte. Det hadde jeg på skolen. Uansett så er det ytterst sjeldent jeg klipper noe som må være pent utført. Grovklipping går greit.

Tall og fakta i dette innlegget her henter fra wikipedias sider om keivhendte.

Hakkespett

bildelisens

For noen dager siden utfordret den alltid like oppegående Zuna bloggere til å skrive om noe som engasjerer en. Gjøre sin lille bit for en bedre verden. Mitt bidrag kommer her. Det handler om psykisk helse.

Rådet for psykisk helse anslår at halvparten av oss i løpet av livet vil få en psykisk lidelse. Det er flere grunner til at jeg velger dette temaet. Det ville være fristende å si at mine foreldre er hakkende gale. Det er de ikke og om jeg skrev det ville det bare nøre opp under mytene om mental helse. Derimot så har jeg venner som har slitt eller sliter med psykisk sykdom. Det er noe som angår oss alle siden så mange blir rammet av det, det er mange fordommer knyttet opp mot denne type sykdom. Dessuten det er noe jeg kjenner godt til siden jeg er blant de 50 prosentene som daglig kjenner effekten av psykiske problemer på kroppen.

I 2010 later samfunnet som det å være psykisk syk er allment akseptert og helt fordomsfritt. Min erfaring er at dette i mange tilfeller ikke er riktig. I 2010 er det politisk ukorrekt å ha fordommer mot psykisk sykdom, men vi har det likevel. Det blir etter min erfaring riktigere. I forrige uke stod jeg i kø på det legesenteret jeg går til. Inn kom en gammel kjenning . Hei sa vedkommende med et smil. Hei sa jeg med et like bredt smil. Hva jobber du med spurte hun. Jeg jobber ikke svarte jeg. Å går du på skole sa hun. Nei jeg går i behandling svarte jeg. Håper det ikker er noe alvorlig sa hun. Det er ikke så galt sa jeg, men jeg sliter litt med psykiske plager. Vedkommende som jeg tidligere kjente godt fant da ut at hun ikke ville til legen den dagen. Jeg tror hun sa noe når hun snudde og gikk ut døren, men fikk det aldri med meg. Jeg går ikke rundt og promoterer sykdommen min, men når noen spør så lyver jeg ikke.

Dette handler ikke om meg men om 700 000 nordmenn. Det er det som er anslått som det antall mennesker som til enhver tid har en psykisk lidelse i Norge. Heldigvis så blir de fleste friske. Nøkkelen ligger i å få tidlig hjelp. Dess tidligere man får hjelp dess større er sannsynligheten for å bli helt frisk. Derfor er det viktig at psykisk sykdom ikke er noe å skamme seg for. Tvertimot så er psykiske lidelser en folkesykdom. Virkeligheten er ikke alltid like enkel. Det kan være man ikke forstår hva som treffer en, symptomene kan fortone seg slik at man tror det dreier seg om fysisk sykdom og mange føler dessverre skam. Jeg ser ingen objektiv grunn til å føle skam, men jeg ser noen subjektive. Vi mennesker er stolte og skal være sterke. Det kan være vanskelig å innrømme for seg selv at man er syk. Vi har som nevnt over fordommer. Hva vil andre tenke? Hva om de tror jeg er gal? Vi tror ikke du er gal. Vi tror du er syk og for en periode trenger hjelp.

Når psykisk sykdom gjør sin entre rammer den ofte ikke bare den som selv har sykdommen. Den rammer hele familier. Det er ganske tøft. Selv er jeg ganske sikker på at mindre foreldre har hatt tunge stunder på grunn av min sykdom, mine kone har hatt det vanskelig når jeg ikke har hatt det så bra. Mange av oss kan førstehjelp, men hvor mange kan psykiatrisk førstehjelp? Det kan fort bli litt ubegripelig for familien. Heldigvis finnes det steder hvor hele kjernefamilien kan få hjelp og økt forståelse. Dette tilbudet er nok først og fremst beregnet for pasienter med tyngre psykiske lidelser og deres pårørende.

Det blir aldri bevilget nok penger til psykisk helsevern, slike føler ihvertfall jeg det. Personlig har jeg erfart mye venting. Det synes jeg er en skam. Spesielt når hurtig behandling er et viktig moment for å bli frisk. Tilbudet står ikke i forhold til etterspørselen. En etterspørsel som jeg frykter bare vil bli større etterhvert som arbeidslivet blir stadig hardere og samfunnet føles kaldere. Tradisjonelt går man ikke ikke i protestmarsj når man har psykiske plage for å kreve mer penger til behandling. Heldigvis finnes det en del ressurssterke mennesker og organisasjoner som gjør det.

Dersom du er en av dem som akkurat nå sitter med depresjoner eller føler du rives i stykker av angst bør du kontakte fastlegen din. Han eller hun er hyggelige mennesker. Det er de samme som behandler deg om du får en vond halsinfeksjon. Det er ikke første gang de prater med noen som slitet psykisk. De gjør det flere ganger om dagen. Om det sitter langt inne for deg så skal du vite at det er en av de viktigste beslutninger du tar i løpet av livet. Veien til å bli bedre begynner der. Jeg husker godt jeg mente at ingen andre hadde det som meg. Jeg var den eneste som hadde slik. Det er så langt unna sannheten som det går an å komme.

Er du venn av eller pårørende til et menneske som ser ut til å slite, så vil jeg råde deg til å prate med vedkommende. Det kan være vanskelig å gå alene og håndtere følelser man ikke helt forstår, men som ikke er gode. Gjør det om du er nabo også. Lytt til hva vedkommende har å si. Inviter han eller henne på en kopp kaffe.

Avslutningsvis vil jeg si at psykisk sykdom kan ramme alle. Oddsen er faktisk ganske stor. Ofte er det kriser som utløser denne type sykdom. Krisen trenger ikke utad å virke så stor. Den er subjektiv. Altså hvordan du opplever den. Det som virker som en liten sak for noen kan være en stor sak for andre. Vi er alle forskjellige. Nettopp derfor synes jeg at psykisk helse er en fin sak å engasjere seg i. Minner om at 10. oktober er verdensdagen for psykisk helse. Alt av fakta opplysninger i dette innlegget er hentet fra hjemmesiden til rådet for psykisk helse. Nettstedet der er vel verdt et besøk. Erfaringene er mine egne.

Hakkespett

bildelisens

Noen ganger kan jeg få noen innfall som tilsynelatende kan virke litt meningsløse. Foreksempel så fant jeg for 10-12 år sien ut at jeg kunne klare meg greit uten speil. Lite ante jeg at flere år senere skulle sitte med min egen blogg og kan dele sånne opplevelser med deg.

Hvorfor jeg i alle dager skulle finne på å droppe speil husker jeg ærlig talt ikke. Kanskje jeg hadde behov for å vise hvor lite forfengelig jeg var. Kanskje jeg rett og slett var gal. Uansett forklaring husker jeg at det fungerte aldeles utmerket. Jeg var aldri bekymret for sveisen og lignende ting.

En dag hadde jeg besøk av en kamerat. Dette var før jeg traff min kone, så jeg sov nok litt lengre på den tiden enn jeg gjør idag. Var litt sultne så vi besluttet å legge turen innom McDonalds. Etter en rask dusj og barbering dro vi avgårde.

Fremme på McDonalds blir det bestemt at jeg skal stå for bestillingen. Det er en sånn oppgave som av en eller annen grunn ofte tilfaller meg. Merket fort mens jeg stod i køen at jeg er en pikenes Jens. Fikk uvanlig mange blikk rettet mot meg. Selvtilliten var stigende. Flate for en kjekkas jeg er.

Vel plasser ved bordet hogget vi innpå, både kompisen og jeg. Likevel var det umulig å unngå å merke at jeg trakk til meg en del oppmerksomhet. Møtte mange blikk som flikket når jeg møtte dem. Det at alle fine damer har en mindre fin venninne kan vel overføres til menn. Jeg har alltid vært storsinnet og hadde ingenting imot at kameraten solte seg i glansen min.

Etter vi var ferdig med å spise hører jeg kameraten min, som heter Kenneth, mumle noe til meg. Hæ sier jeg. Kunne ikke høre ham i bråket. Det var ganske fult der. Han gjentok setningen sin. Denne gangen hørte jeg ham veldig godt. Hvorfor i helvete går du med en svær dott barberskum i øret. Jeg løftet hånden til øret og kjente noe mykt. Antagelig en klump barberskum på størrelse med isberget som senket Titanic. Kenneth lo og lo. Selv bestemte jeg meg for å innføre en ordning med speil igjen.

Hakkespett

bildelisens

Det kan virke som de store avisene ikke ønsker å levere gode nyhetssaker. Antagelig så selger reality stjerner og overfladiske artikler som selv en fjerdeklassing forstår uten problemer flere aviser enn dyptpløyende journalistiske artikler. Det som er spennende og utfordrende er at mange da søker andre steder for nyheter. En viktig aktør i framtiden vil bli bloggeren.

Utviklingen er tydelig i tabloidavisene. Regionsavisen min synes jeg fortsatt holder god kvalitet på det den har hovedfokus på. De lokale nyhetene. Utenriks så har den helt klart sine mangler.

For min blogg så ser jeg ikke for meg at jeg sånn uten videre skal kunne overta avisenes rolle. Det stiller seg en del annerledes for bloggere som sitter med spisskompetanse på et eller flere felt. Disse vil bli en viktig maktfaktor i framtiden. Det kan også være det er en del journalister med bredt kontaktnett og stor samfunnsforståelse som vil velge å utøve sin innflytelse gjennom blogging.

Helt på sidelinjen tror jeg likevel ikke jeg havner. Når avisene tilbyr relativt overfladisk stoff så vil som sagt flere søke etter alternative kilder for det som interesserer dem. Det vil gagne de fleste bloggere i form av lesertall. Jeg har noen områder jeg kan en del om, og det er nettopp det som vil bli bloggens rolle for mange. Jeg tror at mange ikke nøyer seg med å lese litt om alt. De velger heller å lese artikler som fordyper seg på et begrenset felt. Slik tenker ihvertfall jeg.

Et annet moment er at bloggeren ofte skaper et forhold til sine lesere. Kommentarer besvares, terskelen for å bidra er lavere. Det blir toveiskommunikasjon. Nettavisene har sine kommentarfelt, men jeg har til gode å se den avisen som aktivt går inn å deltar i den debatten som måtte oppstå i der.

Jeg tror vi går spennende tider i møte, uansett hva du blogger om eller hvilke blogger du leser. Helt problemfritt er det ikke. Når jeg leser en avisartikkel tar jeg det for gitt at kildene er i orden. Er mer kritisk når jeg leser blogger. Har du en blogg er du i praksis din egen redaktør. Du skriver akkurat det du vil. Du henter informasjonen der du vil og du er så objektiv eller partisk som du ønsker å være. Dermed er det mer krevende å lese en blogg. Du bør stille deg mer kritisk til det du leser. Det er nok av mennesker som vil fortelle deg hvordan du skal tenke og hva du bør mene. Hvem du velger å ha tiltro til blir ditt valg.

Hakkespett

bildelisens

Jeg har vist en del fiender, og de er ikke lenger borte en 50 minutter med bilkjøring. Ondskapen har et navn og heter Arendal.

Lokalavisa har skrevet om det i lang tid. Enten det dreier seg om plassering av sykehusfunksjoner eller som nylig i forbindelse med en sammenslåing av agderfylkene til ett agder. Uvennskapet er sikkert historisk betinget. Arendal var tidligere det store lokomotivet på agder. Idag er det er det Kristiansand som er sørlandets hovedstad. Kortversjonen er at mange mener at Kristiansand vil ha alle funksjoner og arbeidsplasser. Jeg bestemte meg for å ta turen til Arendal for selv å oppleve hvordan jeg ble mottatt.

Torsdag morgen satte jeg meg i bilen med kurs for Arendal. Jeg kaldsvettet der jeg kjørte avgårde mot fiendens linjer. Etter 45 kroner i bompenger var jeg der. Midt i en by hvor alle og enhver i bestefall ønsker meg dit peppern gror. Første stopp var bensinstasjonen like etter avkjørselen fra motorveien. Jeg trengte en kopp kaffe for å skjerpe sansene og roe nervene. Var forberedt på det verste.

Famlende gikk jeg inn på bensinstasjonen. Fylte en kopp kaffe og gikk for å betale. Overraskende nok var det ingen skilt om at kristiansandere var uønsket. «Hello.I am from Kristiansand and I would like to pay for this coffee», sa jeg. Da sprang bomben. Ikke en fysisk bombe altså. Den mentale bomben. Det viser seg nemlig at de prater som jeg gjør i Arendal. Det gikk i norsk. Ble ganske satt ut av det, men så samtidig at resten av dagen ville bli mye enklere. Engelsken min er ikke allverden. Forøvrig så var betjeningen veldig hyggelig. Vi småpratet litt om hvor fin den nye motorveien er og litt andre småting. Damen bak kassen så ikke ut til å ha det minste mot meg. For å være helt sikker gjentok jeg at jeg var fra Kristiansand. Det frembrakte ingen reaksjon.

Nå som jeg først var i fiendeland satte jeg turen mot Arendal sentrum. Det lignet mye på der jeg bor.

Jeg spaserte trygt i gatene og pratet min breieste kristiansandsdialekt. Faktum er at alle var hyggelige. Faktisk virket de mer hyggelige her enn når jeg rusler gjennom markens i hjembyen min. Etterhvert slappet jeg av, sluttet å tenke på bakholdsangrep og snikskyttere. Det var ingen her som ville meg noe vondt. I det hele tatt virket vi svært like, arendalittene og jeg.

I bilen på vei tilbake hadde jeg en del nye tanker i hodet. Hvor kommer dette fiendebildet fra? Er det medieskapt? Er det noe som bare eksisterer på politikerhold? Jeg fant ingen svar, men jeg hadde lært en ting. Folk fra Arendal er hyggelige mennesker.

Dette er et politikkfritt innlegg. Jeg argumenterer verken for eller mot ett agder. Det er slik når man lager en reportasje fra en krigssone at man kan ikke ha en politisk agenda, Man skal observere og være nøytral. Det ble vanskelig så hyggelig som dette hadde vært.

Hakkespett

bildelisens

Det er ikke størrelsen det kommer an på, men hvordan du bruker den. Faktum er at det er status å ha stor bil.

Spesielt miljøvennlig kan det neppe hevdes å være. Utslippene er større fra store biler enn fra små. Kan forvare at det finnes mennesker som har behov for og trenger firehjulstrekkere på størrelse med en bobil. Nå har det seg sånn at jeg bor i byen. Mistenker det dreier seg om status. Du trenger ikke en Volvo XC90 for å levere å hente ungene i barnehagen. Ihvertfall ikke i Kristiansand. Trekker vi bort fjoråret som var helt utenfor normalen så har vi vel en uke med snø i året.

I tillegg til at de forurenser så er bilene så store at de blir upraktiske for andre. Hun fine fruen i barnehagen beviser det daglig med sine parkeringer i hytt og pine. Det er ganske trangt på parkeringsplassen der. Høydepunktet er når hun skal snu og ut igjen. Tar henne fort en liten halvtime.

Ja jeg vet du har hytte til 5 millioner på Hovden. Tror ikke det er noen som ikke har fått med seg det så høyt du prater om det Jeg forstår at når du skal opp dit for å koble av så er det fint å ha en firehjulstrekker og god plass. Der er det snø og glatt. Poenget mitt er at har du råd til en bil til 1 million, hytte til 5 millioner og antagelig en bolig til det dobbelte så har du råd til å kjøpe deg en passe stor hybridbil til dagligbruk som forurenser langt mindre og gir deg langt høyere status hos meg enn den forvokste Volvoen du kjører. Ble vist litt personlig her, men denne damen fra barnehagen eksisterer. Jeg både ser og ikke minst hører henne hver eneste dag.

Beklager dette personangrepet, men jeg kommer akkurat forsinket hjem fra barnehagen på en dag da jeg allerede er på etterskudd rent tidsmessig.

Hakkespett

bildelisens

Det er fint når jeg vet at mamma leser bloggen min. Da kan jeg be om unnskyldning for alt det gale jeg har gjort. Både det hun vet og det hun ikke vet.

Jeg beklager at jeg skjøt i stykker store deler av juletrepynten med luftgevær. Det var forresten sånn kaktussamlingen min tok kvelden også. Det var antagelig galt av meg.

Mysteriet med hvem som ødela dusjkabinettet kunne jeg løst for lenge siden. Synderen var meg. Jeg sovnet mens jeg dusjet. Hodet lent inn mot veggen. Våknet av et knas. Den ene veggen i dusjen hadde knust. Velger likevel å tro du er glad for at det gikk bra med meg.

Jeg beklager svimerker i teppet på lillebrors soverom. Nå som jeg er stor forstår jeg at man ikke skal leke med fyrverkeri innendørs. Her vil jeg forresten angi mine to brødre også, men jeg tar hovedansvaret. Jeg er eldstemann og det var jeg som holdt igjen døra så bestemor ikke klarte å komme inn. Dette skjedde på den tiden hvor det var bestemor som passet på oss mens dere var på jobb.

Jeg beklager at jeg smurte inn tannbørsten til min bror med det jeg trodde var ufarlig såpe. Sårene han fikk i munnen kan tyde på at det har vært noe sterkere. Det var ikke meningen. Ville bare det skulle skumme litt ekstra når han pusset tennene.

Det var nok litt uheldig at jeg fortalte alle vennene mine at bestemor hadde vunnet en halv million i tipping, selv om hun ikke hadde det. En halv million var ganske mye penger i 1982. Da var det kanskje ikke så rart at ordet spredde seg fort. Jeg forstår at lille meg måtte gå å si at det var en løgn.

Det er de tingene som jeg kommer på i denne omgang mamma. Har sikkert noen flere skjelett i skapet. Selv om jeg synes det var morsomt å skrive om dem beklager jeg at jeg gjorde disse tingene.

Hakkespett

bildelisens

Mitt inntrykk er at det er en del rasisme i Norge. Jeg sliter litt med å forstå logikken bak det. Etter min syn bygger rasismen på generaliserte fordommer. Sannheten er at generalisering burde fjerne rasisme.

Tenk deg at jeg er rasist. Da kunne jeg finne på å tenke noe som dette. Jeg liker ikke innvandrere fordi de ikke gidder å jobbe, de skal ha alt gratis, de er kriminelle og voldelige. Jeg skjærer alle over en kam. Det er helt ulogisk.

Man må være realist når det skal generaliseres. Jeg tror ganske bestemt at de fleste innvandrere i arbeidsfør alder ønsker å jobbe. Dermed påstår jeg at innvandrere generelt ønsker å jobbe. Faktisk så synes jeg de virker å ha langt høyere arbeidsmoral enn oss etniske nordmenn. Når de ønsker å jobbe så betyr det at de ikke forventer å få alt gratis. De jobber for å tjene til livets opphold.

Innvandrere flest er lovlydige mennesker. Dermed hevder jeg på rent generelt grunnlag at våre nye landsmenn ikke er kriminelle. Klart det finnes unntak. Det gjør det alltid, men generelt sett så er ikke innvandrer kriminelle.

Det blir for fristende å ikke generalisere om Islam. De fleste muslimer er ikke selvmordsbombere eller har en eller annen terroroperasjon på gang. Jeg tar et med fordi det synes å være en del frykt ute og går. Jeg tror frykten er overdreven, slik det gjerne blir når vi mangler kunnskap. I den sammenheng er det betenkelig at religionsundervisning som fag er blitt frivillig i lærerutdanningen. Lærere har elever fra alle trossamfunn. Disse må møtes med forståelse.

Rasismedebatten kunne vært lagt død om folk bare hadde generalisert riktig. For meg er rasisme i stor grad basert på fordommer. Generaliserte fordommer. Fordommer og uvitenhet. Vi vet ikke helt hvordan vi skal møte nye landsmenn for vi tror ikke vi forstår dem. Er vi så forskjellige? Det er definitivt mange som tenker slik. Innvandrere med høy utdanning har problemer med å få jobber. Mange er skeptiske til å leie ut boliger til dem. Vi har sannelig høye tanker om oss selv.

Integrering er vanskelig. Jeg er 37 år og har ingen venner som er innvandrere. Tenkte du at her røk logikken. Vel jeg har ingen fiender som er innvandrere heller. Det jeg derimot har er en kone som er innvandrer. Hun er fra Frankrike og godt integrert i det norske samfunnet. Kanskje hun ikke teller siden hun ikke er mørkhudet. Jeg vet ikke. Det jeg derimot tror er at det krever en innsats fra både det norske samfunnet og innvandrere selv. Må du ha fordommer så generaliser litt. Innvandrere er generelt sett helt ok mennesker akkurat som du og jeg.

Hakkespett

bildelisens

Det er mandag morgen. En hel uke med nye muligheter ligger foran oss. Sitter bare og venter på de første twitter meldingene fra positive mandags mennesker. Jeg er litt misunnelig.

Jeg har aldri blitt beskyldt for å være en utpreget positiv person. Altså jeg er snill og grei, men jeg ser alltid begrensninger og ikke muligheter. Mandag står for meg som den verste dagen i uken. En endeløs rekke av potensielle problemer ligger foran meg. Jeg leser mye om verdien av å tenke positiv, men på en mandag morgen er det ikke produsert nok lykkepiller til å få meg til å glede meg over den kommende uken.

Jeg tror de mener det. Disse som sender hyggelig twitter meldinger. De gleder seg over at det er mandag. Ihvertfall de fleste av dem. Mistenker et par for å være ironiske eller prøve å holde en fasade, men generelt tror jeg de gleder seg til å ta fatt på uka. Lurer på om de har noen ide om å heldige de er. Slippe å gå helt i kjelleren for å hente krefter hver mandag. Ingen bekymringer, bare utfordringer.

Så var vi tilbake til kjernen. Tror den kan oppsummeres med to ord. Tenke positivt. Jeg får det rett og slett ikke til. Har prøvd alt jeg kan tenke meg. Fra lykkepiller, selvhjelp og kognitiv terapi. Jeg har lest om positiv tenking. Prøvd å lære meg positiv tenkning. Har gitt opp. Jeg er ikke og kommer aldri til å bli et mandags menneske. Likevel så betyr ikke det at jeg ikke setter pris på livet, bare spør meg litt senere i uka.

Hakkespett

bildelisens

Trodde du jeg var helt perfekt? Det trodde jeg. For det første så er jeg lynende intelligent. Dernest har jeg en kropp de fleste bare kan drømme om. Forskrekkelsen var derfor stor da jeg i dag innså at jeg er feilvare.

Kona har kjørt igang varmepumpa. Personlig så synes jeg 35 grader er noe i overkant når det kommer til behagelig romtemperatur. I et forsøk på å holde kroppstemperaturen nede valgte jeg å ta av meg sokkene. Egentlig litt rart at jeg ikke har merket det tidligere. Det er noe feil med storetåa min. På begge føttene faktisk.

Tenk deg langsiden av foten min. Altså fra baksiden av hælen og frem til tuppen av storetåa. Det er bueformet. Omtrent som en banan.

Her er et bilde av hvordan jeg mener en normal fot skal se ut. Legg merke til hvordan storetåa svinger utover.Sammenlign så dette med bilder av foten min.

Jeg har bananføtter. Storetåa buer helt klart i en retning som ikke er estetisk vakkert og som neppe er anatomisk korrekt. Blir nok noen telefoner til mandag. Kan ikke gå rundt sånn. Må få tak i en fot kirurg. Inntil videre får jeg gå med sokkene på for å beholde imaget. Man lar da ikke en tå ødelegge for en ellers perfekt kropp.

Hakkespett

bildelisens