Get Adobe Flash player

Archive for October, 2010

Fra Japan til Kina

For noen dager siden fikk jeg en melding på twitter. Gå til google maps, velg rutevalg fra Japan til Kina. Se så punkt 43 i beskrivelsen. Jeg bestemte meg for å prøve.

Trykk på bildet for å se en større utgave.

Igjen så trykk for en større utgave av bildet. Se på punkt 43.

Hvorfor står det man skal ta jetski? Jeg testet flere ruter til Kina. Alle med samme resultat. De innebærer bruk av jetski. Kan det ha noe med sensur å gjøre? Jeg vet ikke. Testet en rute fra Norge til Danmark. Da trenger jeg ikke jetski. Jeg kan ta en ferge.

Hakkespett

Kamel

Jeg bor en by som heter Kristiansand. Til tross for at dette er en by som ligger ganske langt oppe på den nordlige halvkule var byen for få år siden en av verdens største eksportører av kameler.

Kameler var en av attraksjonene i den lokale dyreparken. Det viste seg nemlig ganske fort at at kameler ikke bare har sansen for varme, den trives også i kaldere vær. Den har en pels som isolerer aldeles utmerket. Med trivselen kom også parringslysten. Dermed fikk Kristiansand et overskudd av kameler. Vi hadde langt flere enn vi trengte. Derfor ble de eksportert over en lav sko. Det tilsynelatende naturstridige som at kameler trives godt her nord har gitt meg minst en god historie.

Til tider har det hendt at det har rømt dyr fra Dyreparken. Jeg har blitt fortalt en historie som utspant seg en snøfylt januardag en gang på syttitallet. Dyreparken er plassert langs E18 i retning Oslo. En dansk trailersjåfør kjempet seg opp bakkene rett før man kommer til dyreparken i skikkelig norsk vintervær. Både farten og sikten var begrenset. Da får dansken øye på et stort dyr i veikanten.

Inn på veibanen kommer det, ikke bare en kamel, men en hel karavane med kameler som rusler over europavei 18 i snøstormen. De hadde rømt fra dyreparken. Mon tro hva som for gjennom hodet på den glade danske? Jeg kan bare gjette. Vil tro han nok blunket både en og to ganger. Historien jeg er blitt fortalt fra relativt sikre kilder stopper der. Ble mannen tvangsinnlagt eller kjørte han videre etter kamelene hadde passert? Jeg vet ikke, men vil tro opplevelsen har vært noe uventet. Jeg har vært ute i snøvær utallige ganger selv, men aldri har jeg hatt gleden av å møte på en kamel. Det kan være lurt å ta seg en ekstra titt over skulderen neste gang du er i skogen. Tenk om de ikke fikk fanget alle. Med den parringslysten disse dyrene har utvist her til lands så er jeg ikke lenger helt sikker på hvem som egentlig er skogens konge.

Hakkespett

bildelisens

Rett i baret

Jeg er ganske sikker på at jeg hadde blitt en bedre blogger om jeg hadde hatt en mac. Det er er like selvfølgelig som om at jeg hadde vært en bedre fotograf om jeg hadde hatt et dyrere kamera eller vært i bedre form om jeg hadde hatt samme joggesko som Petter Northug.

Nå har jeg riktignok en mac, men det teller liksom ikke. Det er en sånn stasjonær. Dyktige bloggere bruker alltid bærbare maskiner. Jeg tror det vil løsne for alvor for meg den dagen jeg får meg en macbook pro. Antagelig så hever jeg prestasjonen min med godt over 20 prosent.

Jeg elsker å fotografere. Jeg har brukt ganske mye penger på kamerautstyr. Jeg har et hjemmestudio som for tiden står pakket ned i garasjen. I kamerabagen har jeg to speilreflekskameraer og en rekke gode objektiver. Likevel så vil jeg aldri nå mitt fulle potensiale før jeg kjøper et full frame kamera. Økonomien min legger begrensninger på kreativiteten min. Det er noe som heter å skyte spurv med kanon. I mitt tilfelle så føles det som om jeg skyter tanks med luftpistol.

På treningsfronten klarer jeg aldri å prikke inn toppformen. Det er ikke min feil. Nå jeg henter posten lar jeg bilen stå. Jeg spaserer de drøyt åtte meterne. Hadde jeg hatt dyre joggesko kunne jeg småjogget. Kondisjonen min ville selvsagt vært betydelig bedre. Jeg ville kort sagt prestert bedre med fancy luftpute-joggesko på beina og en boks red bull i hånda.

Alt dette er selvsagt satt på spissen. Likevel er det mer enn et snev av sannhet i det. Det kalles utstyrsfellen og  den er fort å gå i. Jeg kan komme langt med det jeg har, men det er skremmende lett å la hjernen manipulere deg til å tro at alt hadde vært så mye bedre om man bare hadde hatt ditt og datt. Hjernen er smart og den kan være din verste fiende. Etter min mening er hjernen smartere enn resten av meg til sammen. Dette til tross for at i volum er resten av meg langt større enn hjernen.

Sannheten er at om jeg hadde hatt en macbook pro ville det hatt fint lite innvirkning på bloggingen min. Jeg tror faktisk ikke det ville vært merkbart. Det er bare en datamaskin med fancy design og et annet operativsystem. Et full frame kamera ville ikke gjort meg til noen bedre fotograf. Mest sannsynlig vil en dyktig fotograf ta bedre bilder enn meg med mobiltelefonen sin. Den største hinderet for gode bilder er mennesket bak kameraet. Selv med dyre joggesko ville jeg ikke vært i bedre form enn det innsatsen min på treningsfeltet tilsier. Det er bare å innse det. Begrensningen ligger ikke i utstyret.

Hakkespett

bildelisens

Skal vi sykle

Bortsett fra å huske telefonnummer har jeg en forbausende dårlig hukommelse. Hva fikk jeg til jul? Sannheten er at jeg aner ikke. Derfor synes jeg det er forbausende at det visstnok skal være umulig å glemme å sykle.

Har nemlig tenkt en del på å gå til anskaffelse av en sykkel. Det er sikkert 15 år siden jeg syklet sist.Det skal ikke være noe å bekymre seg for. Sånt glemmer man ikke. Hva kan det skyldes? Jeg har glemt samtlige bryllupsdager med unntak av en de nærmere syv årene jeg har vært gift. I det hele tatt er det rart jeg husker at jeg har glemt dem.

Sykling er litt annerledes enn å huske datoer. Det er en motorisk sak. Det gjelder å holde balansen. Vi kan ikke sykle fra fødselen av, noe som er litt dumt. Tenk så hyggelig når den nybakte familien sammen kan sykle hjem fra fødeklinikken. Nei, sykling må læres før det aldri kan glemmes.

I yngre dager var jeg sånn noenlunde god til å sparke fotball. Spesialiteten var å treffe stanga fra straffefeltet. Vil gå så langt som å påstå at jeg traff ni av ti ganger. En gang traff jeg til og med stanga med hodet når jeg var keeper, men det blir en avsporing.  Antar at det er omtrent like lenge siden jeg sparket fotball som det er siden jeg syklet. Jeg finner det også rimelig å anta at dersom jeg i dag stilte meg opp for å sparke en ball i stanga fra straffemerket ville treffprosenten være ganske nær null. Jeg har glemt det. Selvsagt mangler jeg trening. Er litt rusten med ball. Hvorfor er det umulig å ikke kunne sykle lenger? Jeg treffer jo ikke stanga med ballen. Det er en evne jeg har mistet fordi jeg ikke har øvd og vedlikeholdt den.

Det er en gruppe forskere fra store universiteter som gjennom et samarbeidsprosjekt mener de kan gi meg svaret. Tingen er at du bruker lillehjernen når du lærer deg å sykle. Det samme gjelder forøvrig når du lærer å gå på ski. Nervecellene som befinner seg i lillehjernens molekylærlag danner en kode som oversettes til andre deler av hjernen. Jeg skal ikke engang prøve å late som jeg forstår det. Er du spesielt interessert så finner du en link til studien her.

Så da får jeg gå å kjøpe meg en sykkel. Jeg tar deres ord for at jeg fremdeles kan sykle. Noen fotball derimot kjøper jeg meg ikke.

Hakkespett

bildelisens

Vi er alle fra Småland

I går var jeg en tur i little Sweden. Jeg sikter selvsagt til Ikea som nylig har etablert seg her på sørlandet. Nå sitter jeg og venter.

Jeg har handlet på Ikea før, men da har jeg bare bestilt fra katalogen deres. Denne gangen var annerledes. Jeg skulle inn i selve varehuset. En sånn Ikea er ikke som et supermarked, det er på størrelse med et middels stort europeisk land. Jeg både likte og mislikte det.

Det som imponerer meg mest er hvordan de klarer å selge Sverige til en hel verden. Det fremstår som et vanlig moderne varehus, bortsett fra den nevnte størrelsen. Det første hintet fikk jeg ved ankomst. Selve bygget har to farger. Gult og blått. Det minnet meg om et flagg jeg hadde sett et eller annet sted. De ansatte var ulastelig antrukket i gult og blått. Er man sulten kan man bestille svenske kjøttboller. Nå slo det meg forresten hvor jeg har sett det flagget før. Det var det de pleide å heise når Jan Boklöv vant hopprenn med sin merkelige stil. Tror det kalles v-stil. Jeg finner altså stor glede i at de klare å selge Sverige i et slik format at grunnleggeren Ingvar Kamprad er blant verdens 10 rikeste mennesker.

Det jeg likte med mitt Ikea besøk er at tilsynelatende har de alt på lager. Jeg kjøpte to sofaer og en seng. De gangene jeg har handlet sofa i andre møbelforretninger har jeg gjerne måtte vente noen uker. Her fikk jeg dem umiddelbart. For meg er det et godt kjøpsargument. Jeg misliker å måtte vente. Jeg synes også det var ganske billig. Vareutvalget er helt ok og så var det veldig mye forskjellig. Ikke bare møbler, men allverdens rask og rusk.

Jeg forstår at Ikea fort blir damenes favoritt. For meg så var det helt greit, men noe hodepine fremkallende. Første gang er det komplisert med hentelager og å finne sine egne varer. Ikke bare å dra ut sofaelementer på rundt 70 kilo for så å få langt dem på en tralle mens Abba tordner med Fernando i bakgrunnen. To paracet og en kopp kaffe senere var jeg meg selv igjen.

Siden jeg ikke er blant de 99 prosentene som har tilhengerfeste på bilen måtte jeg få varene tilkjørt. De har et avslappet forhold til tid disse svenskene. En gang mellom 10 og 16 idag kommer varene mine. Da skal jeg ha meg en lur på en av mine nye 3 seters Ektorp med lysebrunt trekk. Det har jeg fortjent. Tross alt brukte jeg fire time på å få kjøpt den og potensiell venting i dag er opptil seks timer.

Hakkespett

bildelisens

God alderdom forbeholdt de rike?

Enkelte røster har tatt til orde for at eldre i større grad må ta ansvar for sin egen alderdom. Det er mer fornuftig å la de eldre bruke pengene til hjemmehjelp og annen pleie enn å la dem gå i arv til barna. Det får meg til å se rødt.

Ikke det at jeg er en ivrig tilhenger av arveretten. Om det er riktig at man skal bli rik bare fordi foreldrene er det kan diskuteres. Jeg er på mange måter en tilhenger av likhetstanken. Med en ordning som nevnt over er det ikke mye i eldrepleien som blir likt.

Hva med alle dem som ikke har råd til å betale for pleie?  Skal de stå uten tilbud, skal de ha et langt dårligere tilbud eller skal de få samme tilbud som dem som betaler for det? Har min tvil om at de som eventuelt betaler for omsorgen vil finne seg i at andre skal få de samme tjenestene uten å måtte betale for dem.

Da vil de som ikke har så mye penger gå en usikker alderdom i møte. Selv om oljefondet her forleden natt passerte 3000 milliarder i verdi så har altså staten ikke råd til å gi de eldre en god eldreomsorg. Joda, jeg har hørt om handlingsregelen. Vi kan som hovedregel bare tillate å bruke renteinntektene. Det bli ikke helt som privat økonomien min, men jeg ser for meg at 3000 milliarder bør kunne gi en grei avkastning. I tillegg så har vi jo en økonomi utenom oljefondet som generer en del penger til samfunnet. Det bør gi oss muligheter andre land bare kan drømme om.

Jeg er motstander av at staten skal ha en mindre aktiv rolle i eldreomsorgen. Det er kun staten som vil være i stand til å gi omsorg til alle. Trekker staten seg tilbake vil vi få store forskjeller i hele helsenorge. Visst er det forskjeller idag, men om staten overlater mer av ansvaret til private vil gapet bli enormt. Jeg vet det koster, men for meg er det en av statens viktigste oppgaver.

Dersom vi ikke får det til å gå opp så er det klart det må kuttes i utgifter men ikke i eldreomsorgen. Ikke i noen form for omsorg. Vi må ta vare på de svake. Personlig er jeg for å kutte i forsvaret. Har alltid slitt med å forstå hvorfor vi bruker penger på det. For noen år siden tenkte jeg det er rimelig bortkastet å ha grensevakter mot Russland. Hvor lang levetid ville en forfrossen soldat hatt langs grensen dersom russerne bestemte seg for en invasjon? Nå er den kalde krigen over og fiendebildet er et annet. Kan virke som trusselen nå til dags er terror. Hvor stor er egentlig den trusselen? Sikkert en god mulig het for at det kan skje, men hva kan forsvaret gjøre mot en slik fiende. La oss heller bruke pengene på at folk kan ha det godt og trygt fremfor å bruke penger på krig og smerte. Noen vil si jeg er naiv. Det er jeg antagelig. Dette er nokså forenklet. Vi er sikkert bundet opp av internasjonale avtaler til å ha et forsvar. Jeg er ingen statsviter eller spesialist. Jeg er en enkel synser fra sørlandet.

Hakkespett

bildelisens

Mitt liv som hund

Jeg har aldri følt meg uønsket. Derimot har jeg ofte hatt en merkelig følelse at mine foreldre også gjerne ville ha en Golden Retriver da jeg var liten. De måtte ta et valg. Heldigvis valgte de meg. Likevel ble det gjort noen kompromiss for å komme i mål.

Jepp, det er mamma og meg. Jeg i bånd. Akkurat som en, ja jeg sier det, Golden Retriever. Dette oppklarer en hel del for meg. Antagelig er jeg oppdratt som en hund. Har aldri skjønt trangen til å løpe etter pinner eller hvorfor jeg føler jeg må sitte når noen sier sitt. Best av alt er at nå forstår jeg hvorfor jeg tisser oppetter lyktestolper.

Vær så snill å legg igjen en kommentar om at mamma er søt. Hun er ikke vant til å figurere på internett. Ja dette har i sannhet vært en oppklarende dag.

Hakkespett

Zoo

Jeg er så heldig å bo i nærheten av en dyrepark. Det er fint å ta med ungene på tur dit. Ikke i fellesferien, men litt utenom. Når det ikke renner over av folk.

Det kan nemlig være en del folk. Det er Norges nest mest besøkte turistdestinasjon. Kun Holmenkollen har flere besøkende. Har litt problemer med å forstå akkurat det. Hvem gidder å besøke en hoppbakke når det ikke er hopprenn? Det er til det går opp for meg at jeg har besøkt alle hoppbakkene i den tysk-østeriske hoppuken på sommerstid. Jeg har til og med spasert ned skrentene som på vinterstid utgjør den beryktede Hahnenkamm løypa hvor utforkjørere slår seg helseløse.

Best å komme seg tilbake på sporet. Dyreparken er eldre enn meg, men den eldes med stil. Stadig bygges den ut med nye dyr og attraksjoner. Den fremstår i dag som ganske annerledes enn da jeg var liten. Det er mange flere arter å studere. Det er også kommet en fritidspark og et badeland der. Helt ærlig så finner jeg disse på langt nær så interessante som dyrepark-delen.

Dattera er gira på giraffer. Da er det gøy å se en ordentlig stor en. Storebror liker løver. Ikke noe problem. De har det og. Pleier å si at om han ikke oppfører seg kaster jeg han inn til dem. Neida, jeg gjør ikke det. Han synes de er skumle nok som de er der de spaserer rundt i innhegningen.

Noen ganger har jeg tatt med familie fra Frankrike i dyreparken. De har vært ganske imponert. Ikke det over at det er så mange dyr. De har dyrepark i Paris også. Det er det at det er mulig å komme så nærme dyrene. Dessuten sier de at dyrene ser ut til å ha bedre plass.

Har tenkt litt på det. Ulvene, foreksempel, virker å ha en ganske stor innhegning. I det fri kan ulvene ha revirer på opp mot 1000 km2. Så stor er ikke innhegningen i dyreparken. Hvor godt trives egentlig ulvene? Det er vanskelig for meg å si. Håper de har det greit. Jeg har litt dobbeltmoral der. Prinsipielt så er jeg mot å holde så mange dyr i fangenskap. På den andre siden så er det den eneste muligheten jeg har til å se dem. Lite trolig at jeg møter en ulv, løve eller tiger når jeg henter posten.

Akkurat det er litt hellig grunn. Nåværende assistenttrener til fotballandslaget, Ola By Rise, var i sin tid journalist i Adresseavisa, om jeg ikke husker helt feil. Han tok opp problemstillingen. Dyreparken er flott og fin den, men det var litt synd på alle dyrene som ble holdt fanget der. Det ble ganske mye rabalder ut av det i pressen. Dyreparken mente de var blant de dyreparkene i verden som hadde best levevilkår i verden. Dessuten, ved å gi truede arter trygge levekår var den med på å sikre disse artenes eksistens.

Nå er ikke jeg plaget av dårlig samvittighet når jeg går i dyreparken. Jeg koser meg. For meg er dyreparken tradisjon. Så for jeg heller ta et moralsk oppgjør med meg selv når anledningen og lysten er der.

Hakkespett

10 000 eller medmenneske

Jeg kan ikke førstehjelp. Skulle jeg likevel bli vitne til en ulykke eller dramatisk hendelse har jeg mobiltelefon med både kamera og opptak av video.

Da kan jeg ta noen gode bilder eller filmsnutter jeg kan selge til media. Dermed kan jeg tjene noen slanter ved å selge opptakene til media før jeg ringer etter hjelp. Klart jeg skal ringe etter hjelp. Jeg er et medmenneske. Ofte når noe dramatisk skjer er avisene raskt ute med å publisere filmopptak eller bilder tatt med nettopp mobiltelefoner. Faktisk så etterlyser de det. Er du der det skjer, har du bilder eller informasjon. Kontakt oss. Tips honoreres. Det er egentlig ganske makabert.

Skulle jeg komme ut for en ulykke ville jeg ganske bestemt foretrukket å få hjelp framfor å bli avbildet eller filmet. Jeg vil ikke i avisa. Skal jeg i avisa vil jeg være pyntet og opplagt. Er ikke interessert i å komme der balanserende mellom liv og død. Det kan også tenkes at dette er bilder familien min ikke ville ønsket å se.

Førstehjelp derimot har jeg sansen for. Det er en skam at jeg ikke kan det. Jeg skal ta initiativ til å lære det selv. Det burde vært påbudt å kunnskap. Hva skal jeg egentlig gjøre dersom noen trenger hjelp. Jeg vet ikke. Husker vagt noe om stabilt sideleie og klare luftveier. Sannheten er at jeg sannsynligvis ikke ville være til stor hjelp. Det er ganske egoistisk. Jeg skal altså ikke ta meg bryet å kunne lære meg å hjelpe mennesker i nød. Slik vil jeg ikke være.

Hakkespett

bildelisens

Stafett

Da jeg var ung ville jeg endre verden. Slik er det ikke lengre. Nå tilpasser jeg meg samfunnet og de endringene som skjer.

Det betyr ikke at engasjementet eller meningene mine er borte. Jeg bare gjør ikke stort med det som betyr noe for meg annet enn å diskutere det med jevnaldrende. Blir ikke en ny verdensorden av sånt. Derfor er det fint med ungdommer. De har sterke meninger og de forsøker faktisk å endre samfunnet der det trengs.

Ikke alle voksne er som meg, men det er nok ganske mange. Vi har jobber, gjeld og barn. Det er ganske tidskrevende. Hus som skriker etter maling og hunder som skal luftes. Når en lang dag er ferdig sitter vi å ser på fjernsyn. Ikke vil vi se på verdens elendighet, vi vil underholdes. Nyhetene er ikke nyheter lenger. Vi har alt lest hva som er skjedd på internett. Derfor er vi stålsatt når nyhetene begynner. Vi vet hva som kommer. Dessuten så er vi mest interessert i værmeldingen.

Unger mennesker er mindre opptatt av været. De er opptatt av samfunn og rettferdighet. Som godt voksen er det ikke alltid like lett å se når det er feil i samfunnet. Vi har jo tilpasset oss og forstår først at noe er galt når noen forteller det til oss. Det er ungdommene flinke til. Voksne er ikke spesielt gode til å lytte. De er bare i en opprørsfase tenker vi. Derfor må de som ser alt som er galt rope enda høyere. Det er ungdommens oppgave.

Slik har det vært til alle tider. Barna utfordrer sine foreldres verdier og moral. Det er sånn samfunnet utvikler seg. Det utvikler seg nye normer for hva som er greit og hva som ikke er det. Verden i dag er ganske ulik verden for noen tiår siden. Ungdommen vokser opp og tar med seg sine verdier. Da er vi som er voksne nå blitt gretne gamle gubber eller kjerringer som synes at alt var mye bedre før. Tingen er at gretne gamle gubber også kan har rett. Noen ting var faktisk bedre før. Det skal ikke være enkelt.

Hakkespett

bildelisens