Hakkespett bloggen

Archive for October, 2010

Den fjerde mai 1985 stod Norge på hodet. Er du noen år yngre enn meg kan grunnen være vanskelig å forstå. Er du på min alder eller eldre er det ganske åpnebart. Norge vant for første gang Eurovision Song Contest.

Denne sangkonkurransen har fulgt meg hele mitt liv. Ganske rart. Ikke liker jeg musikken og ikke liker jeg all glamouren rundt det. Likevel har jeg sett på det år etter år. Enten det har vært på det 24 tommer store fjernsynet vi hadde i stua når jeg vokste opp eller en liten sort/hvit tv vi hadde på hytta. På det sistnevnte skrudde pappa ut batteriet i bilen slik at vi hadde strøm til å se det. Jeg har vridd meg i smerte hver gang vi har fått null poeng. Det er ikke få. At Norge noen gang skulle vinne denne konkurransen stod for meg som utenkelig.

Så er det altså denne fjerde mai 1985 i Gøteborg. Nesten på hjemmebane. Norge er representert med duoen Bobbysocks. To flotte damer med rosa paljetter fremfører en sang skrevet av mitt bysbarn Rolf Løvland. Sangen het La det swinge. Dette året er vi ikke på hytta. Vi er hjemme og jeg får se hele dramaet i farger på storskjermen i stua. Kan huske jeg synes det swinget ganske bra, men i 1985 var jeg bare 12 år. Hva kunne egentlig jeg om musikk? En liten digresjon er at grunnen til at vi befinner oss i Sverige og Gøteborg er at svenskene vant året før med Diggi-Loo Diggi-Ley sunget av Herreys. For meg som hørte den sangen som elleveåring er det den beste finalelåten noensinne. Dæven den fenget.

Mammas hjemmelagde pizza er forlengst fordøyd når stemmegivingen begynner. Håpet er der som alltid, men troen er svak. Kan dette være året. Sensasjonelt nok starter hareballet med at Norge får 12 poeng av Irland. Ifølge wikipedia Norges første 12 poenger noengang. Det er smått utrolig det som utspiller seg foran øynene våre. Vi ligger helt i teten hele veien og når det hele er ferdig blir vi stående igjen som vinnere. Norge har vunnet melodi grand prix som vi kaller det her til lands. Gatene fylles av mer eller helst mindre edrue mennesker med norske flagg som jodler la det swinge la det rock`n roll så falskt at de burde vært arrestert. Det vrimler som en maurtue. Vi har ikke vunnet fotball VM. Dette er bedre. Det er et herlig hysteri og kaos. Ingen tenker lenger på at Norge har rekorden med antall 0 poeng eller at vi også har rekorden med antall sisteplasser med det respektable antallet av 10. Akkurat nå er vi best i verden. Ihvertfall i Europa.

Vi har vunnet et par ganger senere også men alt blekner i forhold til denne første gangen. Det har vært litt feiring og litt avisskriverier. Poenget er at det ikke lenger var utenkelig slik det var den gang Bobbysocks gjorde det med La det swinge. Du må ha lidd deg gjennom noen år med null poeng og sisteplasser før du forstår hvor stort dette egentlig var den dagen i 1985.

Hakkespett

bildelisensBy Jeblad [CC-BY-SA-3.0], from Wikimedia Commons

Så er dagen endelig kommet. Jeg tenker ikke på muligheten til å snuse i skattelistene, men Verdens statistikkdag. Det er første gang den arrangeres og statistikkbyråer over hele verden markerer den.

Jeg vil markere litt jeg også og tar derfor turen til Statistisk sentralbyrå sine hjemmesider på jakt etter spennende tall og trender. Kan først nevne at jeg leste i en avis at nå har 30 prosent av jordens befolkning tilgang til internett, hvilket gjør at potensielt to milliarder mennesker kan lese det jeg skriver. Det er gledelig.

Det feltet jeg vil skrive om er bruken av tid i Norge. Man kan ikke skrive om alt av statistikk. Man må velge det mest interessante. Jeg har sansen for fritid. Den seneste tabellen for dette går fra 1971til 2000. Dermed har kanskje internett fått en mindre rolle en det har idag.

I år 2000 hadde nordmenn gjennomsnittlig 6,5 timer fritid daglig. Det mest sjokkerende er at kvinner har hatt en kraftigere økning i antall timer fritid sammenlignet med mannen. Det pekes på det faktum at kvinner bruker 2 timer mindre på husarbeid pr dag i 2000 sammenlignet med 1971. Da er det ikke rart det er hybelkaniner både her og der. Mannfolka derimot innså alvoret og øket i samme periode innsatsen på husarbeid. Blir litt feil å ikke nevne at kvinnene brukte i snitt 1 av disse timene på lønnet arbeid. Menn reduserte litt på hvor mye tid de brukte på inntektsgivende arbeid. Klarer ikke å konkludere med annet enn at vi i 2000 hadde mer skitne hjem enn vi hadde i 1971.

Vi sover i snitt 8 timer. Det høres riktig ut. Kona sover 5 og jeg 11. De kan jobben sin, disse folka i SSB. Det har likevel vært en trend at vi legger oss senere. Det må antagelig tv og internett ta noe av skylda for. Blir litt banalt å si det skyldes at voksenfilmene på tv begynner etter midnatt, etter det jeg har hørt av andre som ser på den slags.

I år 2000 brukte vi 30 minutter mindre daglig på matlaging og måltider enn i 1980. Altså spiser og kokkelerer vi raskere. Ganske paradoksalt når man ser på antall kokebøker og tv programmer om mat. Her lukter det frossen pizza, fastfood og tidsklemme lang vei. Det har også vært en trend at vi spiser middag senere.

Anbefaler alle å ta turen innom SSB sine hjemmesider i anledning av dagen.

Hakkespett

bildelisens

Sitter å titter på karakterboka fra ungdomsskolen. Den er helt gjennomsnittlig men hvordan kan det ha seg at jeg bare fikk G i kroppsøving.

Antagelig er det for sent å klage. Det er sikkert en eller annen dum frist som er gått ut selv om det bare er 22 år siden jeg gikk ut fra niende klasse. Jeg må jo få lov til å summe meg litt før jeg eventuelt klager.

Alvorlig talt så fikk man på den tiden G i kroppsøving bare man husket å ta med gymtøyet. Jeg hadde alltid med tøyet og ga alt i timene. Dette rimer ikke. Det skal lønne seg å jobbe hardt. Jeg vil ha betalt for tårer, snørr og svette som jeg har lagt igjen i gymnastikksalen. Greit nok jeg var kanskje ikke så god til å klatre i de tauene men hvor relevant er det? Jeg har ihvertfall ikke klatret i et tau senere. 22 lange år uten å ha hatt behov for tauklatring. Det kan det ikke være det som gjorde at jeg ikke fikk M som alle andre, bortsett fra de som aldri hadde med tøy.

Nå er jeg i ferd med å fyre meg skikkelig opp her. Jeg er direkte sinna. Ungdomsskolen er lovpålagt. Foreldrene mine var tvunget til å sende meg. Det er ikke en sirkus-skole hvor man lærer å gå på line eller slenge seg i en trapes. Da hadde saken vært en annen. Jeg innser at tauklatring kan være viktig dersom man tar en utdanning for å jobbe innen sirkus, men det er norsk folkeskole. Det kan ikke være min feil at gymlæreren var en Tarzan fanatiker. Jeg var god til alt utenom tauene.

Hva pokker var da han het han gymlæreren. Jeg husker ikke. Det jeg husker godt er at jeg hadde Rune Andersen som vikarlærer i kroppsøving et halvt år. Du kjenner sikkert til ham. Han er en ganske berømt komiker idag. En gang spilte vi håndball. Han satt på sidelinjen og så på med ei fløyte rundt halsen. For meg som aldri hadde spilt håndball før så synes jeg det var gøy. Jeg nøt talentet mitt da den senere berømte Rune Andersen blåste i fløyta. Han så sinna ut. Kjeften hans åpnet seg. Den mannen kommer åpenbart uten volumbryter. «Jeg kan ikke så mye om håndball, men jeg har sett en del håndball og det ser for faen ikke sånn ut» skrek han. Jeg ble stum. Kanskje det var Rune Andersen, den kødden, som gav meg G i kroppsøving.

Hakkespett

bildelisens

Gamle mennesker kan ofte være hyggelige. Fredag gikk jeg på besøk til naboen min. Hun begynner å nærme seg åtti år. Det hele tok en litt uventet retning.

Jeg gikk over når ungene hadde lagt seg. Nabokona ble enke for en måneds tid siden. Jeg har tidligere omtalt henne i lite flatterende ordelag her på bloggen. Det er ikke sånn man tenker på når man vet noen er inn i en sorgprosess. Jeg hadde lyst til å forsikre meg om at hun hadde det greit utfra hva hun går igjennom. Prate litt om helt andre ting enn det folk flest prater med henne om for tiden.

Vi hadde det riktig så koselig. Småpratet om alt mulig rart. Eldre mennesker er ofte smarte og ganske så bestemte. De har mye livsvisdom. Selv om mye av den er knyttet opp til hvordan samfunnet var nå hun vokste opp er det mye jeg kan relatere meg til idag. Vi snakket om hvordan det var da hun var ung. Det var ganske spennende og ulikt det jeg selv har opplevd. Hun var jo barn under andre verdenskrig. Spesielt å måtte sove med tøy ferdig brettet på sengekanten slik at man er klar til å storme ned i kjelleren om flyalarmen går.

Jeg vet ikke hvem som hadde mest glede av besøket, men jeg tror vi hadde det ganske fint begge to. Hun hadde åpnet en flaske rødvin som vi koste oss litt med. Bare et glass eller to. Det som var litt dumt var at telefonen kimte hele tiden. Ektemannen hadde vært en godt likt mann. Bare i løpet av de få timene jeg var der måtte hun overbringe dødsbudskapet på nytt to ganger. Da blir det litt mer vanskelig å koble av noen timer. I tillegg ringte døtrene to ganger. Det var da jeg forstod at jeg kan ikke få henne til å glemme. Det beste jeg kunne håpe på var å bringe litt lys inn i livet hennes noen få timer en fredagskveld.

Hvem som løftet hvem er jeg usikker på. Ikke har jeg noen spesielle problemer om dagen. Likevel fikk hun meg til å føle meg veldig bra. Det var koselig. Unge urbane meg og den gamle damen gikk veldig godt overens. Forskjellen på gammel og ung er egentlig ikke så stor. Kjeften gikk i ett på oss begge to. Den store forskjellen lå vel i at jeg gikk hjem til familien min mens hun ble sittende igjen alene i det store huset. Fra stuevinduet så jeg at ikke lenge etter jeg kom hjem ble lysene slukket der borte. Da svelget jeg en klump. Hun hadde litt stille fortalt meg at nettene var de vanskeligste.

Hakkespett

bildelisens

Jeg har begynt å spille tv spill med guttungen. Ikke mye, maksimalt 20 minutter om dagen. Han liker best når vi spiller fotball spill.

Tappen kunne trenge et kurs i ydmykhet. Pappa jeg skal la deg lede 9-0 og så skal jeg spiller dårlig, sier han. Selv har jeg spilt tv spill i 30 år og mener selv jeg er ganske dyktig. Som regel lar jeg han vinne. Det er en fin måte å oppretteholde ro og fred i heimen. Så hoverer han over hvor god han er og hvor dårlig jeg er er.

Dermed har jeg funnet ut det er nødvendig lære ham en lekse innimellom. Jeg skal lære ham å bli en god taper. Derfor har jeg spilt det jeg er god for. Normalt ville jeg knust ham ned i støvlene. Problemet er at guttungen ikke er noen god taper. Han har ikke tap og vinn med samme sinn som motto. Hver gang jeg tar ledelsen går han til fysisk angrep og tar fra meg kontrolleren min. Så gir han meg kontrolleren til laget som jeg nettopp har tatt ledelsen over. Dermed vinner han hver eneste gang.

Utfra dette har jeg konkludert med at det er vanskelig å være en god taper, sønnen min er en bølle og tv spill er gøyest etter barna har lagt seg.

Hakkespett

bildelisens

Ser ut til at de fleste bloggere på på et elle annet tidspunkt føler en trang å lage en liste. Her kommer 5 gode grunner til at livet suger.

1. Tidlige morgenstunder. Det er ikke gøy å stå opp tidlig. Det er svært uheldig både for meg og mine omgivelser. Jeg blir ilter. En gang når jeg bodde hjemme sa jeg til min mor at om hun vekket meg en gang til kom jeg til å drepe henne. Det ville jeg selvsagt aldri gjøre, men det er slike ting tidlige morgenstunder medfører. Potensialet for å ødelegge gode vennskap eller familiære relasjoner er stort. Ergo må du stå tidlig opp, skaff deg et hotellrom eller lån en hytte hvor du er langt unna mennesker du bryr deg om.
2. Varme sommernetter. Sommeren kan være en fin tid. Ihvertfall synes det som de fleste foretrekker sommeren. Det er en del ting som ikke er bra med sommeren. En ting er at det er umulig for meg å spille tv spill på dagtid. Det blir for mye refleksjoner fra tv apparatet. Det verste er likevel varme sommernetter. Det er ikke mulig å sove i 40 grader. Laken som klistrer seg til kroppen frambringer stor frustrasjon. Når man så ligger der og holder på eksplodere blir det umulig å sove. Resultatet kan fort bli reaksjoner som ligner på de nevnt i punkt 1
3. Vinteren. Egentlig en fin tid for den tv spillende del av befolkningen. Likevel er det kan kombinasjonen av snø og skarpt sollys gjøre det umulig å spille tv spill. Andre ting som er verdt å nevne er dekkskifte til vinteren. Her er jeg føre var og skiftet aldri til sommerdekk. Dermed trenger jeg heldigvis ikke legge om til vinterdekk. For de miljøbevisste vil jeg legge til at jeg selvsagt kjører piggfritt.
4. Barbering. Dette har jeg skrevet litt mer inngående om før. Du kan lese det her. For meg finnes det ikke større misbruk av en barbering. Når man så er ferdig med dritten går det ikke mer enn en ukes tid så må man på den igjen. Det er omtrent som plenklipping. Når jeg er ferdig med å barbere meg så ser ansiktet mitt som regel ut til som jeg har gått tapende ut av en slåsskamp som har involvert skarpe gjenstander.
5. Røde lys. Er det egentlig tilfeldig at jeg tror at varsellampene på atomkraftverk er røde? Nå tenkte jeg mest på røde lys i trafikken. Lurer på om det er plantet en brikke i bilen min som skifter til rødt når jeg kommer. Det er ganske påfallende hvor ofte det skurrer i radioen. Det er nok når brikken sender signaler til lysene. Jeg er ikke dum.Her har du min liste. Hva med deg? Hva irriterer deg grenseløst og driver deg til grensen av vanvidd?

   Hakkespett

   bildelisens

De fleste av oss er opptatt av hvordan omverdenen oppfatter oss. Man vil gjerne være smart, tøff, kultivert eller andre ting. For noen er det naturlig mens andre prøver hardt for å bli det. Image kalles det. For min egen del har jeg den siste tiden følt behovet for å fremstå som mere eksentrisk.

Lenge trodde jeg man måtte være rik for å være en eksentriker. Jeg har ofte lest om eksentriske milliardærer som kjører rundt i en gammel bil og samler tomflasker eller lignende. Dermed har jeg i en lengre periode slått det fra meg. Jeg tror det er hull i lommeboken min for det er aldri penger der. Først for noen uker siden forstod jeg at man kan være eksentrisk uten å være rik. Dermed er veien banet klar for mitt nye image.

Eksentrisk er et adjektiv og betyr uvanlig og underlig. For å oppnå mitt mål så må jeg være annerledes enn de fleste andre mennesker. Det ligger jo i definisjonen. Hva skal jeg finne på som kan skille meg ut fra den generelle befolkningen? Jeg kan foreksempel gå barbeint utendørs hele året. Det er både uvanlig og underlig. Spesielt på vinterstid. Dessverre står det for meg som ganske ukomfortabelt. Det må være kaldt å gå barbeint om vinteren. Det er ikke alle steder underlaget er like mykt og godt å gå på som et langhåret angorateppe. Jeg må komme opp med noe bedre.

Egentlig virker det lett. Det er mye som er annerledes og underlig. Jeg kan begynne å prate baklengs eller bare på rim. En annen mulighet er å rotere med armene mens jeg går. Forresten er jeg litt usikker på det. Jeg ville se ut som et helikopter nå jeg kom spaserende og det er jo forsåvidt ganske spesielt. Men det er bare gangen min som vil bli eksentrisk. Jeg ønsker å bli eksentrisk fullt og helt.

Da er det bare en mulighet igjen. Jeg må ikke prøve å være noe som helst. Det er ganske vanskelig. Så og si alle mennesker prøver å være noe de egentlig ikke er. Da skulle man i teorien tro at alle var eksentrikere. Da er det å være eksentriker ikke lenger uvanlig og etter definisjonen av ordet ikke lenger eksentrisk. Den ble tung, jeg må lese gjennom det jeg skrev en gang til. Jo jeg har rett. Det er ganske lite eksentrisk å lage seg et image når alle gjør det. Eneste man kan gjøre om man vil være eksentriker er å fremstå helt som seg selv uten noen form for fordreining eller forkledning av hvem man er. Det står for meg som ganske vanskelig, men jeg skal prøve. Så ser du en ekte eksentriker kom å si hei. Det kan kanskje være meg.

Hakkespett

bildelisens

Har du noen gang tenkt på hvordan livene våre styres av tilfeldigheter? Oddsene for at jeg skulle sitte akkurat her og skrive dette nå er ganske små.

Likevel gjør jeg det. Etter en lang rekke av tilfeldigheter er livet mitt slik. Tilfeldigheter som flettes sammen med tilfeldighetene i andres liv. Hva om min nåværende kone aldri hadde reist på ferie hit? Da hadde jeg aldri møtt henne. Kanskje jeg hadde møtt noen helt andre. Muligens ville jeg bodd alene. Siden jeg tilfeldigvis møtte henne er jeg nå far til to barn. Kan godt være jeg hadde vært noens far om jeg aldri hadde truffet henne, men da ville jeg vært far til andre barn.

Det er litt skremmende at livet i så stor grad styres at tilfeldigheter. Min eksistens er basert på en lang rekke hendelser som jeg ikke har kontroll over. Jeg liker å ha kontroll, likevel er det så mange ting det ikke er mulig å ha kontroll over. Kan virke som alt er en stor kaosteori som merkelig nok i stor grad fungerer. De fleste er fornøyd med hva rekken av tilfeldigheter har gitt dem. Kanskje vi bare er gode til å tilpasse oss.

Det er umulig å planlegge livet til minste detalj. Det er for mye utenfor vår kontroll som spiller inn. Selv de store linjene i livet er vanskelig å planlegge. Man må rett og slett spille med de kortene man får tildelt. Det er ihvertfall min tanke. Hva med deg? Er livet ditt resultatet av en rekke tilfeldigheter eller tror du det styres av en forhåndsbestemt skjebne? Det er både komfortabelt og skummelt å tenke på at alt kan skje. Det er ikke du som er i førersetet.

Hakkespett

bildelisens

Det å være barn ser jeg i ettertid at var akkurat slik jeg trodde det skulle være. Det å være voksen derimot er noe helt annet enn det jeg ventet. Både på godt og vondt. Jeg skal se litt politisk på det.

Jeg tror jeg er voksen nå. Ihvertfall om man definerer det å være voksen etter alder. Jeg er 37 år. Basert på statistisk levealder er jeg sånn midt i livet. Man kan definere voksen etter andre kriterier også. Foreksempel ut fra hva men velger å gjøre i bestemt situasjoner eller hvilke opplevelser man har vært gjennom. Utfra alle disse kriteriene velger jeg å karakterisere meg selv som voksen.

Så hvordan opplever jeg da forskjellen på der å være barn og det å være voksen. Som barn har man ofte mindre ansvar. Ihvertfall i denne delen av verden. Man har bedre tid til å leke. Det blir satt fokus på det. Barn skal leke å ha det gøy. Det blir alvor når man blir stor. La barn få lov til å være barn.

Nå sitter jeg her. Voksen. Joda jeg har ansvar. Det er familie å ta seg av, huslån som skal betjenes og viktige beslutninger som skal fattes. De voksne er livssyklusens regjering. Det å være voksen er som å være en politiker. Man skal fordele goder og byrder. Barna er opposisjonen. De vil har mer av alt. Sjelden har de noen plan på hvordan dette skal finansieres. Jeg vil også har mer av alt, selv om jeg er voksen. Litt mindre viktig er det blitt med materielle goder, men fortsatt så er det ting man har lyst på. Familien er som en nasjon. Når man er voksen så arbeider man ikke med sine egne interesser. Da jobber man med nasjonale anliggende.

Som nasjons politiker er jeg sosialist. Jeg er opptatt av en rettferdig fordeling av godene. Inntektene kommer som regel i foreldrenes eller rettere sag de voksnes navn. Vi må da fordele dem på en best mulig måte. Det hender opposisjonen har innvendinger. De hadde gjerne sett at vi hadde satt av en større pott til leker eller tøy. Tror på en måte det er lettere å sitte i opposisjonen. Du blir ikke satt til ansvar for dine valg på samme måten. Regjeringen tenker på nasjonens beste. Den vil gjerne at vi skal bo trygt og godt. Vi skal ha penger i reserve. Regjeringen må også fatte tunge og kjedelige beslutninger som å bruke penger på vaskemaskinen og tørketromler.

Regjeringen har ansvar for å oppdra opposisjonen med de rette verdiene. Den skal ivareta behovet for sikkerhet og trygghet. Opposisjon skal kunne leke å ha det gøy. Ikke for gøy. Da griper regjeringen inn med tiltak. Eksempel på slike tiltak kan være husarrest, pålagte arbeidsoppgaver eller deponering til opposisjonens eget soverom til den har roet seg ned. Det er fordi barna, unnskyld, opposisjonen er familiens, unnskyld, nasjonens ambassadører når de møter andre nasjoner. I tillegg så skal opposisjonen en gang sitte i regjering. Da er det viktig at de har fått det rette grunnlaget til å fatte beslutninger.

Selv om jeg er en del av regjeringen kommer jeg veldig godt ut av det med opposisjonen. Tror faktisk det bor litt opposisjon i meg enda. Jeg elsker å leke og ha det gøy. Jeg føler meg på bølgelengde med opposisjonelle. Likevel så merker de jeg sitter i regjering. Jeg kan ha mange sammenfallende interesser med dem. Slår gladelig an en prat om løst og fast. Egentlig er vi ganske like. Det er likevel sånn at opposisjonen ofte velger seg andre likesinnede som de deler interesser og hobbyer med. Spesielt når det nærmer seg at de skal i regjeringsposisjon selv. Da er ikke vi i regjeringen like populære som når opposisjonen er veldig ung. Det er det som kalles regjeringsslitasje. Du finner det i tradisjonell politikk. Det koster å sitte i regjering. Partiene der mister oppslutning etterhvert som folk ser at de ikke oppfyller alle krav som opposisjonen lover dersom de kommer regjeringsposisjon. I familiepolitikken så kan det sammenlignes med at opposisjonen stiller krav som de føler ikke blir hørt.

Hakkespett

bildelisens

Jeg er for tiden ikke i arbeid. Jeg er syk. Når og om jeg kan begynne å arbeide igjen er usikkert. Hvilke konsekvenser vil dette kunne har for barna mine?

Eldstemann er fire år nå. Det er ikke sikkert at det er så lenge til han spør hvorfor jeg ikke er på jobb. Fedrene til alle vennene hans går på jobb hver dag. Mitt utgangspunkt er at min sykdom ikke skal ha noen konsekvenser for barna mine. Etterhvert som de blir eldre oppdager de at det er et samfunn utenfor hjemmet vårt.

Hva jobber pappaen din med? Det var et helt vanlig spørsmål når jeg var liten. Det var ganske greit å svare på. Han drev en interiør butikk. Det avgjørende var ikke at han hadde akkurat den jobben. Det som betydde noe var at jeg hadde et svar. For de fleste barn er det naturlig at fedrene er i arbeid. Hva vil mine barn svare om jeg ikke er blitt frisk nok til å arbeide? Vil de skamme seg? Vil de bli mobbet?

Jeg synes jeg er en god og omsorgsfull far. Jeg har bedre tid enn de fleste andre foreldre. Tid som jeg bruker på barna. Foreldre er er forbilder for sine respektive avkom. Hvordan vil de reagere den dagen de forstår at jeg ikke er helt som alle andre. Jeg fungerer hjemme, men jeg har altså ikke noen jobb å gå til som de fleste andre fedre har.

Foreløpig har vi løst saken med forklare dem at jeg er hjemme og passer på hus og hjem mens mor er på arbeid. Det er ingen løgn, det er slik tingene faktisk er er. Likevel så må jeg en dag forklare dem at jeg er syk. Det er noen begrensninger i hva jeg kan gjøre. Jeg drøyer det. Ikke fordi jeg synes det er vanskelig å snakke med dem om. Det er fordi jeg ønsker at de vokser opp i et hjem der ikke alt dreier seg om sykdom. Når de blir litt eldre så forstår de det forhåpentligvis litt bedre.

Det er ikke så mye forskjell på deg og meg. Jeg kan gjøre det meste du gjør. Det er noen ting jeg ikke klarer. Det er områder hvor jeg jobber med meg selv hele tiden. Selvsagt håper jeg på å bli bedre eller helt frisk. Jeg vil jobbe, når jeg kan. Nå kan jeg ikke. Dette må jeg bare akseptere. Jeg kan likevel ikke slå meg til ro med det. Målet er å bli helt som alle andre.

Hakkespett

bildelisens