Get Adobe Flash player

Archive for November, 2010

Postmann grusom

Er akkurat kommet tilbake fra en liten handletur. Har kjøpt konvolutter og frimerker. Papir hadde jeg. Har fått en snikende mistanke om at postmannen ikke er så pålitelig som han burde.

Jeg får så lite post. I går var det ingen spor i snøen ved postkassa. Mistenker postmannen for å samle opp posten for så å levere den en gang i blant.

Derfor har jeg kommet opp med en snedig plan av diabolsk kaliber. Hver eneste dag den neste måneden skal jeg poste et brev til meg selv.

Lurer litt på hva jeg skal skrive på alle disse brevene. Blir fort en del, det er seks postdager i uka. Jeg åpner litt forsiktig i dag. Skrev noen har skutt osten. Det burde gi postbudet noe å lure på om han skulle finne på å åpne det. Jeg er forberedt på at det kan skje. Jeg er ganske nysgjerrig selv. Hadde jeg vært postmann hadde jeg åpnet alt.

Derfor har jeg helt 200 gram med mel i konvolutten. Regner med jeg kan se det på nyhetene om han åpner brevet mitt. Brev med mystisk pulver oppdaget på posthuset. 27 mennesker er sendt til sykehus for undersøkelse. Det geniale er at jeg ikke kan straffes for dette. Kommer det det noe politi på døra så henviser jeg bare til bokhylla på kjøkkenet. Der er det en bok med oppskrifter på kaker. Hva er vel mer enn naturlig å bake i jula. Jeg startet tidlig. Skal gjennom syv sorter. Jeg var tom for mel. Ba en venn sende meg melet i posten. Alibiet er godt.

Jeg ønsker ikke å henge ut postmannen. Tror ikke han stjeler posten min. Mistenker bare vedkommende for å ha sviktende leveringsrutiner. Så får vi se. Om alt er som det skal vil jeg motta et brev fra meg selv hver dag til lang ute i nyåret. Ingenting ville gledet meg mer. Posten skal frem.

Hakkespett

bildelisens

Lykkelig

Føler du ikke lykke? Det kan da ikke være normalt. I 2010 forventer jeg å være lykkelig hele tiden.

Lykken finner man i å kjøpe varer og tjenester. Nå er jeg blitt familiefar. Det bringer med seg forpliktelser. Jeg har ikke råd til å være like lykkelig lenger. Heldigvis finnes det hjelp å få. Det finnes snille banker som lar meg handle nå og betale om 9 måneder. Dermed er lykken fremdeles innfor rekkevidde. Jeg har helt sikkert bedre råd når det er tid for å betale regningen.

Jeg trenger ikke noe spesielt. Våknet bare opp i dag og merket jeg ikke var lykkelig. Det må være noe jeg mangler. Vrir hjernen for å finne ut av hva det kan være. Klarer ikke å komme på det. Har en svak mistanke om at det er kaffetrakteren. Den fungere helt fint og lager god kaffe. Tingen er at den bare kostet 295 kroner. Det var summen jeg hadde råd til å avse den gangen jeg kjøpte den. Betalte nemlig kontant. Ville nok vært lykkeligere med en maskin til 7-8 tusen. Det er tilbud nå. De koster sikkert det dobbelte til vanlig.

Det er her de snille bankene virkelig kommer til sin rett. Riktignok har jeg noen kroner på kontoen. Problemet er at når jeg summerer ubetalte regninger blir den summen større enn summen jeg har på bok. Det er bare ved hjelp av en finansieringsordning jeg kan finne lykken og drikke kaffe til 200 kroner koppen. Jeg drikker egentlig ikke så mye kaffe. Dermed blir kostnaden pr kopp høyere. Synes kaffen smaker bedre når den er så dyr.

Det er to ting som stopper meg. Den ene er at det snør så mye i dag. Det er kaos på veiene. Jeg må måke meg ut. Om jeg gjør det kan jeg kjøpe en snøfreser på avbetaling også. Trenger ikke begynne å betale på den før til sommeren.

Det andre som stopper meg er litt mer alvorlig. Jeg har trasket ned den veien før. Følt for å være litt lykkeligere enn jeg har råd til. Lykken har en tendens til å forsvinne når regningene kommer. De gjør nemlig det selv om du har glemt dem. Det hjelper ikke at det lenge siden jeg handlet meg litt lykke og gjenstanden ikke lenger gir meg den samme gledesrusen. Bankene har en god hukommelse. De har ikke glemt deg. De vil ha pengene sine. Med renter. Det er en ganske ond sirkel som er vanskelig å bryte ut av. Om du som meg har vært i den sirkelen og klart å komme deg ut så føler du lykke. Lykke over å ikke kjøpe disse tingene du ikke har råd til fordi du vet regningen kommer til slutt.

Hakkespett

bildelisens

Finstasen

Til og med sjokoladekaken vi skal ha i dag er opptatt av hvordan den ser ut. Den er full av pynt. Kledd for anledningen. Forstår ikke helt hvorfor den har pyntet seg. Jeg hadde spist den uten pynt også. Pynten smaker ingenting. Det er kaka jeg er interessert i.

Det minner litt om mennesker jeg treffer på internett. Jeg aner ikke hvordan de ser ut. Ikke føler jeg noe behov for å vite det heller. Det er ganske inkluderende. Jeg har daglig kontakt med mennesker på internett som jeg aldri ville ha vekslet et ord med i den i såkalte virkelige verden.

Jeg er en fordomsfull faen. Møter du meg på gaten måler jeg deg opp og ned for å se om du er verdig. Kaster ikke bort tiden min på hvem som helst. Jeg stoler helt og holdent på førsteinntrykket mitt. Er det den minste ting ved deg jeg ikke liker så går jeg bare videre. På nettet er jeg mer tilgivende.

Mistenker er at det er er flere som meg. Det er en mekanisme som slår begge veier. Folk går rett forbi meg hele tiden. Jeg er ikke interessant nok, basert på det lille glimtet de får av meg mens jeg er til vurdering. Derfor pynter vi oss. Vi strør rundt oss med vakre/kule/hippe ord og meninger. Klesdrakten er nøysomt plukket ut etter målgruppen. Mennesker vi ønsker å kjenne. Det gjelder å være på de rette stedene, enten man shopper eller er en tur på byen.

Internett er mer tilgivende. Geografisk plassering er underordnet. Klesdrakt betyr fint lite. Noen ting blir fremdeles tillagt vekt. Det bedrives en del nettverksbygging. Likevel så påstår jeg at såkalte sosiale medier er inkluderende. Det er klart relasjonene ikke er like tette som om å sitte ansikt til ansikt over en kopp kaffe. Derimot så er terskelen for å være sosial langt lavere. Det koster deg lite.

Du møter kanskje ikke din livsledsager eller beste venn på nettet. For all del, noen gjør det, men ikke de fleste av oss. Det du finner er en rekke spennende mennesker å bli kjent med. Mennesker som har noe å fortelle, som lytter eller kanskje bare vil ha noen å slarve med. Disse menneskene er interessert i alt mulig rart. Det er flott. Uansett hvilke interesser du har finner du likesinnede. Best av alt er at de færreste har funnet det bryet verdt å pynte seg.

Hakkespett

bildelisens

Tenk om

Tenk om alle hadde vært som meg. Et samfunn fylt med nestekjærlighet og omtanke. Dream on.

Et samfunn hvor alle hadde vært som meg ville ikke vært et sted jeg ville trives. Jeg trives godt med meg selv, men seks milliarder av meg ville rett og slett blitt for mye. Så ville jeg blitt kjedelig. Det ville alle andre også. Tross min særegenheter velger jeg å tro jeg besitter noen positive kvaliteter. De skinner på en måte bedre nettopp fordi ikke alle er som meg.

Det er ikke gøy å være en jævel på å huske telefonnummer dersom alle andre er det. Det er artigere når det bare er meg og en håndfull andre. Seks milliarder mennesker som går og mumler tallrekker er bare irriterende.

Det er forskjellene på oss som er interessante, ikke likhetene. Likevel gjør vi så mye for å være like. Vi organiserer oss i grupper med politiske meningsfeller. Der diskuterer vi ting vi er enige om. Vi velger venner som er ganske like oss selv. Barna våre skal helst bli en blåkopi av våre egne verdier. Skulle de finne på noe som strider mot dem er vi der med pekefingeren. Som far så sønn.

Jeg skal utvide horisonten. Være litt mer åpen for de som ikke er helt som meg. De som tenker annerledes enn meg. Tror det kan bli ganske lærerikt.

Hakkespett

bildelisens

Sextape

Jeg har en fantasi om å lage en sextape. Du vet en sånn som kjendisene mister eller blir frastjålet hele tiden. Så kunne jeg ved en glipp legge den ut på bloggen. Shit happens. Konkurransen om lesere er knallhard.

Problemet er at min seksuelle selvtillit er ganske lav om dagen. I lang tid har jeg trodd at jeg er virkelig god i sengehalmen. Jeg forstår virkelig hvordan en kvinnekropp fungerer. Så slo den brutale sannheten inn over meg med full styrke. Min kone veier rundt 50 kg. Jeg veier mer enn det dobbelte. Hun har ikke pustet og peset av nytelse. Hun har kjempet for livet under der. Jeg må ha fremstått som en sumobryter. Legger jeg til at hun er relativt hardt rammet av astma sier det meste seg selv. Jeg vet ikke om dette er noe jeg har lyst å se video av selv. Langt mindre dele med mennesker som måtte forville seg inn på bloggen.

Kanskje kunne jeg bli saksøkt. Det må da være mange mennesker som ville føle seg støtt om det første de så på bloggen var en sumobryter i fri utfoldelse. Føler meg rimelig trygg på mamma. Hun hadde saksøkt meg for alt jeg eier. Sikkert flere som hadde kastet seg på. Store medieoppslag. All reklame er god reklame. Det hadde flommet til med lesere.

Det rare med sex og internett er at det er såpass få som vil innrømme at de bruker datamaskinene til slikt. Min egen erfaring er at ingenting selger som sex. Jeg hadde egentlig tenkt å kalle dette innlegget for sumo. For eksperimentets skyld skal jeg kalle det sextape. Blir litt spennende å se om jeg får mer besøk enn normalt.

Hva skal jeg gjøre om det stormer til med lesere? Det er jeg som må ha noe å tilby besøkende i morgen også. Da nytter det ikke å komme med falske lovnader om mer sex. Jeg har skrevet så sexy som jeg bare kan her. Tror ikke det er mer sex i meg. Det er da jeg må tørre å stole på egne ord. At det jeg skriver er interessant nok i seg selv til at noen velger å komme tilbake. Det er nemlig det jeg vil mest av alt. Ha lesere som kommer tilbake fordi jeg skriver bra over tid.

Hakkespett

bildelisens

Nytteverdi

Jeg var tidlig opp i dag. Månen var så klar og fin. Rart å tenke på at det har vært mennesker på den.

Det står for meg som et mysterium. Mennesker på månen. Det ligger sikker mye fin vitenskap og forskning bak. Det virkelige mysteriet er hva skulle vi på månen å gjøre i det hele tatt. Fordi vi kan? Jeg tror det var det som lå bak. Nasa mente de kunne og derfor brukte de milliarder av kroner på å gjøre det. De skulle vise russerne.

Det er mye jeg også kan gjøre. Likevel så har jeg normalt en bedre begrunnelse enn at jeg faktisk kan gjøre det. Det må ha en nytteverdi. Tidligere stod jeg mye på hodet. Jeg la en pute på gulvet, hodet nedpå, støttet med hendene og strekte beina til værs. Det er lenge siden jeg har gjort det nå. Jeg ser ikke noe verdi i det.

Oppvasken en noe jeg har begynt å interessere meg for de senere år. Det er også en ting jeg kan. Det fine med oppvasken er at det også har en nytteverdi å gjøre den. Jeg får rene tallerkener og bestikk i retur for noen minutter over en oppvaskbenk med såpe og varmt vann.

Jeg var ikke gamle karen før mamma lærte meg å knytte skolissene selv. Hun kunne det å lære barn å knytte skolisser, men det var ikke fordi hun kunne, hun gjorde det. Det hadde en nytteverdi for henne. Hun fikk mer tid til andre gjøremål. Nyttigere gjøremål.

Det var kanskje ikke helt unyttig å dra til månen. Noen forskere vet sikkert mer om et eller annet. Kanskje det finnes noen planer om hvordan vi kan evakuere jorden til månen om det skulle bli behov. Kan ikke se helt for meg hvordan vi skal få plass der alle sammen. Månen er betraktelig mindre en jorden. Meg bekjent fant de ikke spor av liv der oppe. Måler jeg kostnadene med å dra til månen opp mot nytteverdien står det hele for meg som helt meningsløst. Det er langt mer fornuftig å ta oppvasken og knytte egne skolisser.

Hakkespett

bildelisens

En forretningsmanns jul

I dag er det en måned til julaften. Førstkommende søndag tennes første adventslys. Likevel har jeg ikke et snev av julestemning i meg.

Føles ikke som noe er på vei heller. Faktisk så irriterer jeg meg mest over de økte kostnader denne høytiden fører med seg. Hva koster det egentlig å ha tente lys i hvert eneste vindu? Strømprisen skal etter det jeg erfarer være høy i år. Etterhvert skal vi ha lys på et tre også. Det er ikke lenger nok med en vanlig julegran. Det skal være edelgran. Selvsagt er den dyrere.

Nylig ble det dokumentert at butikkene skrur opp prisene på vanlige varer til det dobbel pris så fort juleemballasje kommer på. Altså vanlig gauda forkledd som julegauda blir dobbelt så dyrt. I tillegg skal man unne seg litt ekstra som det så fint heter. Litt ekstra til dobbel pris.

Det å gjøre butikk på julen er ikke lett. Da jeg var barn var det mye enklere. Regnestykket var verdien av gaver mottatt minus verdien på gaver gitt. På det tidspunktet så jeg for meg en lysende fremtid som forretningsmann. Jeg hadde enorme overskudd. Pakkene jeg ga bort var noe jeg hadde laget på skolen. Det hadde ikke kostet meg noen ting. Hver gave jeg mottok var rent overskudd. Ikke var det noen kemner inne i bildet heller. Det var skattefri fortjeneste.

Hvor lenge var Adam i paradis? Så fort man blir voksen endrer hele bildet seg. Nye regler. Ikke lage gaver selv lengre. Jeg må betale dem med egne penger. Flere regler. Vi gir ikke gaver til voksne, eller i beste fall noe billig noe. Vilkårene for å gjøre god butikk på julen endrer seg dramatisk. Etter år med overskudd blir det plutselig vanskelig å få driftsresultatet i pluss. Hva gjør regjeringen? Ingenting. Ingen støtteordninger eller krisepakker. Er det rart man mister interessen for politikk?

Dersom du går i luksusfellen og får barn kan bedriften nesten like godt legges ned. Du har gjort samme tabben dine foreldre i sin tid gjorde. Det er minst 25 år før du kan håpe på å snu trenden med et nullresultat. Inntjeningen er noen tegninger du ikke liker, men som likevel må ha hedersplassen i stua. Hver dag stirrer du på dem mens du hører klingende mynt falle ut av lommen din. Utgiftene er derimot uten sidestykke i historien. Det er ikke måte på hva barn får i julegaver nå om dagen. Det er ingen vei utenom. Bare å tømme lommeboka for det som måtte være i den. Om nødvendig så spiser du kneip til middag langt ute i februar. Stol på meg. Det blir nødvendig.

Nå håper jeg julestemningen kommer etterhvert. Merkelig nok så tar jeg det økonomiske tapet med glede. Det er verdt det. Se gleden barna mine utviser. Gløden i øynene. Spenningen. Egentlig er det en herlig tid. Jeg ble aldri den vellykkede forretningsmannen jeg trodde jeg skulle bli. Det er helt greit. Jeg var stor før jeg forstod det er en større glede å gi enn å få.

Hakkespett

bildelisens

Skuespiller

Egentlig er jeg ganske glad jeg er meg. Det er ganske bra jeg ikke er Brad Pitt. Jeg er en elendig skuespiller.

Det er først de senere årene jeg har lært meg å sette pris på å være meg selv. Jeg har brukt veldig mange år av livet på å være den jeg tror andre ønsker jeg skal være.

Har nok noe på at man ofte blir litt tryggere på seg selv etterhvert som man blir eldre. Det er ikke så viktig å være kul eller stilig. Andre ting blir mer dominerende. Helt fri er jeg selvsagt ikke. Vi spiller alle roller. Jeg ser helst at du betrakter meg som velformulert og omtenksom. Det er jeg opptatt av. Veldig feil av meg å si det rett ut, men det er slik det er. Jeg har fremdeles noen ønsker om hvordan jeg vil bli oppfattet av omverdenen. Det er egentlig ikke så unormalt, men først og fremst er jeg meg selv.

Tenårene og til godt opp i tyveårene var den perioden hvor jeg spilte roller som stod et godt stykke fra den personene jeg egentlig var. Det vil jeg tro er vanlig. Da er man mer på leit som det heter. Hva vi leter etter vet jeg ikke sikkert. Jeg fant det aldri. Kanskje er det en form for aksept. Dermed lager man seg et image. Jeg har et image i dag også, men ikke ett jeg jobber mye med. Før jobbet jeg mye hardere.

Selvsagt kledde jeg meg i sort. Jeg er gammel, så dette var før noen brukte begrep som emo. Så hadde jeg armyboots. Det hadde alle jeg ville sammenligne meg med. Jeg hadde en walkman hvor jeg spilte the cure og joy division. Veldig bra musikk. Tingen er at jeg ikke likte det like bra da. Den har vokst på meg. Liker musikken bedre i dag enn jeg gjorde den gang. I det minste ga det meg kredibilitet i omgangskretsen. Vel egentlig likte jeg musikken da også, men jeg likte mange andre artister også. Det var mer kommersielle band. Musikk for mennesker som ikke går i sort tøy. Dermed sensurerte jeg meg selv.

Vi, altså denne sortkledde gjengen, skulle være alternative. Ha alternative meninger til alt mulig. Litt rart at vi var så alternativt samlet i våre meninger. Til å være selvstendig tenkende individer tenkte vi forbausende likt. Vi var stort sett for og mot de samme tingene. Vi var nok mest mot. Vi var blant de første i klassen til å drikke kaffe. Sortkledde mennesker drikker mye kaffe. På fester drikker de vin. Ikke sånn som Ball-genser menneskene. De drakk øl og hørte på Roxette. Nå tapte vel Ball kampen. Ser stadig vekk mennesker kledd i sort, men det er jaggu lenge siden jeg har sett en Ball-genser. Du vet vel hva en Ball-genser er? Den har store horisontale striper av rødt og hvitt. Tilbehøret pleide å være seilersko.

Uansett hvor mange roller du spiller eller har spilt så er du i bunn og grunn deg selv. Det kan jo være noe å ta med seg på veien før du setter opp en nytt stykke med nye roller. Ikke distanser deg selv for mye. Med mindre du er en særs god skuespiller virker det ikke troverdig.

Hakkespett

bildelisens

Lek

Min sønn spiller Mariokart. Du vet denne rørleggeren som er blitt synonymt med Nintendo. Han er storfornøyd med å komme på tredjeplass. Slik har jeg også alltid vært. Ganske bra er mer enn godt nok. Det viktigste er at man prøver. Gjør sitt beste. Derfor jubler jeg sammen med ham.

For noen er ikke det viktigste å delta, men å vinne. På alle områder i livet. Har de barn så stilles det etter min mening altfor høye krav til barna. Jeg ser det så og si hver dag. I barnehagen hvor ungene går er det ei jente på fire år. Hun er så flink, både språklig og motorisk. Likevel har jeg aldri hørt foreldrene gi henne et eneste kompliment. Tvert om så vanker det mest kjeft. «Hvor er votten din, ditt rotehue», kan de finne på å si. Dette er foreldre med relativt høye stillinger. På meg virker det som de allerede nå har klare mål for hvor langt barnet deres kan nå og hvordan det skal komme dit.

Det gjør meg trist. Barn skal få lov til å være barn som klisjeen sier. Det skal være mye lek og lite alvor. Slik er ikke livet for denne jenta. Når foreldrene er der fremstår hun mest av alt som en veldressert og lydig bikkje. Burde ikke jenta få lov til å utforske litt på egenhånd? Vi trenger alle å gjøre egne erfaringer.

Jeg har møtt samme type foreldre i andre sammenhenger også. Da jeg spilte lilleputt fotball. Det er fint å engasjere seg i sine barns interesser. Det er lite sunt å kjefte sønnen din huden full om han slår en feilpasning eller fortelle treneren at han er en idiot som bytter ut din sønn mot slutten av andre omgang så andre også kan få slippe til. Det er en lek for pokker. Det skal være gøy.

Selvsagt er det moro om ens egne barn gjør det bra her i livet. Det kan være lurt å spørre seg hvor bra det barnet som gjør karriere, men som er fullstendig underkuet egentlig har det. Er det ikke bedre om barnet selv finner ut hva han eller hun er gode til og driver med for egen gledes skyld? Så kan foreldrene være med å rettlede og oppmuntre litt når det trenges. Jeg vet hva jeg ville foretrukket.

Hakkespett

bildelisens

Evig

Tror du på ekte kjærlighet og at forelskelsen varer evig bare du møter den rette. Det gjør ikke jeg. Likevel har jeg vært gift i ganske mange år.

Ikke har jeg noen planer om å skille meg heller. Jeg er lykkelig. Det er unaturlig å bare være forelsket i et menneske hele livet. Det hender stadig jeg møter mennesker som bergtar meg, selv om jeg er gift. Det faktum at jeg har en ring på fingeren gjør ikke at jeg stopper å være menneske. Jeg er den jeg alltid har vært. I all hovedsak vet jeg også forskjellen på rett og galt.

Nå må jeg klargjøre litt. Jeg er alltid glad i min kone. I perioder er jeg veldig forelsket. I andre perioder går det på ren rutine. Det blir fort slik når man er så tett sammen. Vi er ikke i noen konflikt, men av og til glemmer man å ta vare på romantikken. Sånn tror jeg det er for ganske mange par. I perioder går det på autopilot. Er bindingen løs så er det gjerne i de periodene forholdet tar slutt.

Når man er gift eller i et seriøst forhold er gjerne bindingen sterkere. Viljen til å stå sammen gjennom de litt tøffere stundene er større. Vi krangler og blir venner igjen. Det er ikke noe valg. Vi skal jo dele hele livet. Da kan man ikke ligge i en skyttergrav. Det å kunne håndtere konfliktløsning er viktig. Det lærte jeg ganske fort. Vi er begge glad i hverandre, men dæven hvor uenige og sinte vi kan være.

Mange velger å ikke ta denne kampen. De skiller seg. Jeg klandrer dem ikke, men har ikke lyst til å ende opp som en del av statistikken selv. Er motsetningene for store går det kanskje rett og slett ikke. Da er det kanskje den beste løsningen. Selv skulle jeg vært ganske ulykkelig over lang tid før jeg gikk for det alternativet. Jeg vet at når vi bruser med fjærene her i huset så ligger det likevel mye kjærlighet under det hele.

Det er ting som tyder på at ekteskapet er på vei til å foreldes som institusjon. Det er bare å lese skilsmissestatistikken. Jeg har tro på ekteskapet. For meg skaper det en trygg ramme for både voksne og barn. Så får man ta de kampene som kommer og unngå de fristelser som måtte oppstå, men først og fremst være åpne med hverandre.

Dette er ikke ment som et spark i siden til alle som ikke har fått det til å fungere. Det rett og slett hvordan vi gjør det hos oss.

Hakkespett

bildelisens