Hakkespett bloggen

Archive for December, 2010

På tide å være modig. Komme ut av skapet som man sier. Jeg tilhører den gruppen menn som foretrekker å sitte når jeg tisser.

Det hele startet når vi kjøpte vår nåværende bolig for ti år siden. Fram til da hadde jeg alltid tisset stående med unntak av såkalte kombinasjonsbesøk. Det er når man har to samtidige ærender på toalettet.

I huset vi kjøpte er det to bad. Jeg foretrekker det som ligger i andre etasje. Det er fin utsikt ut av det lille vinduet der oppe. Toalettet er plassert ganske langt inn under et skråtak. Jeg er 1.90 på sokkelesten. Skulle jeg stå å tisse måtte jeg stå en og en halv meter fra toalettet. Det medfører for stor risiko. Jeg er ikke utstyrt med avanserte fjernstyringsmekanismer eller radar. Amerikanere snakker ofte om kirurgisk krigføring. Jeg mestrer ikke kirurgisk urinering.

Derfor satt jeg meg. Siden har jeg aldri sett meg tilbake. Det er så mye mer komfortabelt. Jeg kan ta med meg et blad eller en avis. Jeg har tid til det. Bruke all min konsentrasjon på å lese. Siktingen er ikke noe problem. Jeg sitter faktisk på blinken.

Liker å bruke litt tid på do. Det er en frisone. Et sted hvor man kan la tankene vandre. Noen ganger har jeg med telefonen og twittrer litt, andre ganger løser jeg verdensproblemer. Først og fremst finner jeg roen der. Nå høres det ut som jeg ikke har grenser for hva jeg vil gjøre på do. Det har jeg selvsagt. Grensen går ved mat. Jeg inntar ikke måltid på toalettet.

Min bestemor hadde en plakat av kong Olav på toalettet. Jeg har ingen personer på veggen. Kona har hengt opp noen pyntegjenstander. Synes det er koselig. Skal jeg hedre monarken vår så tror jeg heller at jeg henger et bilde et annet sted i huset. Selv om det er koselig er ikke toalettet plassen for heder. Det er relativt få som oppbevarer pokalsamlingen sin der.

Medisinsk så skal det visstnok være en fordel å tisse sittende. Det er lettere å få tømt hele blæra. Mine erfaringer tyder på at det er riktig. Jeg må aldri opp om natten for å gå på do. Det er en bonus.

Neste gang du trenger å tisse, tenk deg litt om. Fordelene ved å sitte er etter mitt syn overveiende store. Jeg har gjort mitt valg. Har du gjort ditt?

Hakkespett

bildelisens

Jeg var ung, dum og trengte pengene. Derfor brukte jeg tre år av tenårene til å dytte handlevogner inne i et stort kjøpesenter.

Den offisielle tittelen var vogngutt. Jeg lot meg rive med i jakten på makt og titler. Når man er 16 år er mulighetene i yrkeslivet noe begrenset. Starten mot toppen bestod stort sett av å samle sammen handlevogner fra den enorme parkeringsplassen utenfor senteret for så å fylle opp foran butikkene. Jeg var skikkelig rå. Tok ofte 60 vogner i slengen. Fikk mange anerkjennende blikk når jeg loset vogntoget gjennom smale dører og krappe svinger. Egentlig er det mye lettere enn det ser ut. Du styrer hele denne lange slangen av handlekurver bakfra. Dytter du en retning så går vognene i den motsatte.

Når jeg ser vogngutter i dag er det to ting som slår meg. De virker ikke å ha den samme yrkesstoltheten jeg hadde. Det andre er at vognguttbransjen er en bransje i endring.

Dagens vogngutter trenger ikke å samle vogner fra en stor parkeringsplass. I dag betaler man depositum på vognene. Hver og en er utstyrt med en automat. Du må putte på en tier for å låne en. Den får du ikke tilbake før du har satt vognen på plass. For en tidligere vogngutt er det den viktigste endringen i samfunnet siden krigen. Har du dratt noen tusen vogner gjennom 30 cm nysnø forstår du viktigheten av å måtte putte vogna på plass før du får tiern din tilbake. Kundene tar seg bryet med å gjøre dette. De er glade i tiern sin. Dermed flyter det ikke over av vogner på hele plassen.

Neste gang du stikker hånden i lommen og fortvilt leter etter en tier som ikke er der trenger du ikke forbanne alt og alle. Gled deg på vognguttens vegne. Så går du rolig til kassen og veksler. Du kan eventuelt kjøpe deg en tikronesimulator. Den later som den er en tikroning og du kan bruke den hver gang du trenger en vogn. Verden er på riktig spor.

Hakkespett

bildelisens

Sitter og grubler på hvilke av mine økonomiske disposisjoner som har hatt størst verdi for meg. Da tenker jeg ikke økonomisk, men bruksmessig.

Pussig nok så vant ikke xboxen eller fjernsynet. Den noe overraskende vinneren ble den gode gamle plastbøtta. De koster vel 20 kroner eller noe slikt. Det er de vel verdt. Det er bare fantasien som setter grenser.

Først har man de opplagte tingene. Den er er ypperlig til rengjøring. Veldig fin hjelp til både vask av vinduer og gulv.

Om sommeren bruker jeg den ofte. Skal ungene ha plaskebassenget sitt i hagen fyller jeg vann i bassenget med hageslangen. Det vannet er ofte litt kaldt. Pleier å ta noen bøtter med varmt vann fra springen. Da slipper barna å fryse.

Når jeg er skikkelig syk pleier jeg å har plastbøtta stående ved sengen. Noen ganger kommer oppkast så brått på at jeg ikke rekker å løpe ut på toalettet. Det kan være opptatt der inne også.

For noen uker siden spilte jeg på trommer med barna. Vi har ikker ordentlige trommer. Vi bruker spannene de har i sandkassa. Vi manglet en basstromme og du gjettet det. Vi brukte plastbøtta.

En gang var jeg på båttur med en gammel tresjekte. De sanitære forholdene ombord var noe begrenset. Det var to muligheter. Man kunne å stå i baugen å tisse eller man kunne bruke en plastbøtte som eieren hadde ombord. Jeg gikk for bøtta. Kan ikke sette sjøbein. Bøtta er sikkert fin å ha om det skulle begynne å lekke i båten også.

I går strødde vi i gangstien opp til huset. Det var en dag med mildvær før det ble kaldt igjen. Is overalt. Går nok noen lårhalser, men ikke i gangveien min. Der har vi gått med en bøtte og strødd sand.

Det er egentlig ingen begrensninger for hvor langt plastbøtta kan nå. Der er opp til den. Hadde bøtta vært et menneske ville jeg sagt vedkommende hadde nådd langt. Det er den ikke. Den er en fantastisk bruksgjenstand. Utgifter til drift er så og si fraværende. I bruk er den riktig så miljøvennlig. Er noe mer usikker på hvor mye den forurenser under produksjon. Håper det ikke er for galt, for jeg er virkelig blitt glad i bøtten min. Den er en ekte hverdagshelt.

Hva med deg? Er virkelig nysgjerrig. Hva er ditt beste kjøp?

Hakkespett

bildelisens

Har tatt en test for å finne ut hvor gammel jeg skal bli. Resultatet var ikke så galt. Jeg kan regne med å bli 78,7 år gammel.

Det er det svenske avisen Expressen som har denne vitenskapelige selvtesten på sine nettsider. Er i grunnen ganske fornøyd. Krysset til og med av på at jeg aldri trente. At jeg likevel kommer til å bli så gammel er en meget sterk indikasjon på at trening er overvurdert. Det kan, noe overraskende for meg, ser ut som om det har større betydning at man leser bøker eller går i teater.

Det at jeg tar vare på meg selv og sover mye er tydeligvis tillagt stor vekt. Tipper jeg lever fem år lengre bare på grunn av sunne søvnvaner. Alt hysteriet om overvekt ar bare tull. Ingen av de 12 vitenskapelig spørsmålene man må gjennom dreide seg om vekt. Det er gode nyheter for meg. Jeg sliter med en litt for høy BMI.

Det er er en bakside med å ta en slik test. Jeg liker ikke å vite når jeg skal dø. Det er greit nå, men etterhvert som vi nærmer oss senhøsten 2051 blir det nok verre. Det er da jeg skal forlate denne verden. Jeg velger å se litt lyst på det. Det er 41 år som jeg ikke trenger å bekymre meg for mye. Ihvertfall ikke om egen død.

Helt fri for bekymringer er jeg ikke. Selv om døden er noe av det skumleste jeg vet er det nok at ting man kan bekymre seg for i livet. Man må bare vite hvor man skal lete. Når det gjelder bekymringer finner jeg alltid det jeg leter etter. Så fort jeg er ferdig med en bekymring venter en ny rundt neste sving. I går kveld fant jeg ut at jeg kan bekymre meg for økonomien. I dag er jeg bekymret for om skadeoppgjøret, etter at noen kjørte inn i bilen min forleden, går greit.

Det er fint med noen langsiktige bekymringer også. Jeg bekymrer meg for om barna mine vil bli mobbet når de begynner på skolen. Hvem vet? Kanskje de blir mobbet i barnehagen. I en undersøkelse svarte 90 prosent av spurte barnehageansatte at det foregikk mobbing i barnehagen de jobbet. Jeg har nemlig vært på kurs. Hvordan oppdage faresignaler hos barna dine. Jeg trodde egentlig ikke det var det kurset skulle handle om, men det gjorde det. Sånn får man litt ekstra bekymringer. Jeg observerer ungene flittig om dagen. Oppfører de seg som normalt?

Må vel si jeg er heldig som har alle disse bekymringene. Det er viktig å fylle livet med noe. Ellers blir det fort veldig tomt. Noen mennesker later til å ha få eller ingen bekymringer. De går på kurs og leser selvhjelpsbøker. Stakkars mennesker tenker jeg. Hva i alle dager skal de fylle livet med?

Hakkespett

bildelisens

Julen nærmer seg med stormskritt. En høytid som bringer frem det beste men også det verste i oss.

Det er en tid som åpenbart vekker følelser. Vi skal ta litt ekstra vare på hverandre. Det er opplest og vedtatt at vi skal kose oss. Vet ikke om jeg er spesiell, men det er først når butikkene stenger juleaften at kosen virkelig begynner.

Oppkjøringen frem til jul er en ganske traumatisk affære. Vi stresser. De av oss som er voksne altså. Barna gleder seg. Vi voksne skal oppfylle barnas og egne forventninger. Det skaper en del stress. En nasjon av stressede mennesker er et skremmende syn. Urmennesket trår fram bak den ellers så fine fasaden.

I desember bulker vi langt mer enn resten av året. Dess nærmer vi kommer jul, dess verre blir det. Det er så mye å tenke på. Ikke lett å holde fokus alltid. Mange gaver og mye mat som skal på plass. Hvor skal vi få pengene fra? Jeg leste i går at nordmenn bruker dobbelt så mye penger på julen som svensker og finner. Kredittkortselskapene gnir seg i hendene. Handelstanden også. Egentlig er det deres høytid.

Butikkene er er overfylte. De har utvidede åpningstider. Den ene glorete reklamen etter den andre sloss om oppmerksomheten. Avisene skriver om hva som er årets hit under juletreet. Eksempelvis blir så skal det visst være mange som får en iPad til jul. Sånt skaper forventninger og kjøpepress. Klart jeg kan kjøpe en slik i gave til familie og venner. Jeg må bare selge bilen først. En iPad koster vel fra fire tusen og oppover. Om du leser dette mamma, så vil jeg helst ha en med 3G.

Det er stressende å kjøpe julegaver. Tiden hvor man laget gaver selv er for de fleste av oss forbi. Det er ikke så mange blide mennesker på kjøpesenterne i disse dager. De fleste har smale munnviker og spisse albuer. Jeg kjenner på en måte ikke nestekjærligheten i luften på slike plasser. Det er lukten av svette og desperasjon som dominerer. Normal folkeskikk er stort sett fraværende. Køkultur er et ukjent fenomen. Vi roper høyt. Det er de som roper høyest som blir prioritert.

Er det egentlig slik vi vil ha det? Være totalt utslitt på selve juleaften med minst to nervøse sammenbrudd i adventstiden. Jeg vil ikke ha det slik. Noen har lurt oss. Det er ikke dette julen handler om. Julen skal være en tid for samhold. Være sammen med familie og venner. Være et fellesskap.

Kanskje synes du synd på barna mine nå. Stakkars unger. Får de ingen gaver? Slapp av jeg er like rundlurt som resten av landet. Jeg har gravd så dypt i lommeboka som jeg bare kan. Jeg vil bare påpeke at det kanskje finnes bedre måter å feire julen på enn materiell glede. Selvsagt synes jeg det er gøy på juleaften når barna er i hundre. Har bare registrert at barna aldri spør hvor mye noe har kostet. De virker å sprudle av glede uansett. Forventningene blir sikkert større når de blir eldre. Da har markedskreftene fått tak i dem også.

Hakkespett

bildelisens

Kjære blogg. Du knekker ikke meg. Jeg ser deg rett i hvitøyet og blunker ikke.

Som jeg skrev om i går er jeg på etterskudd. Noe jeg takler heller dårlig. Hele saken ble ikke noe bedre av at noen kjørte på meg bakfra når jeg kjørte min kone til jobben i morges. En dag med skademeldinger, forsikringselskaper og frustrasjon.

Det mest forbausende med at noen kjører inn i bilen min er at de ikke spør om hvordan det gikk med meg eller min kone. Vedkommende var i all hovedsak opptatt av skader på egen bil. For meg er det litt underordnet. Det første jeg spurte om var hvordan gikk det med deg. Dette medmennesket som kjørte i meg var ikke så opptatt av menneskene i bilen.

Kanskje det er en spontanreaksjon. Det kommer gjerne litt brått på om man kjører inn i en annen bil. Muligens er det et symptom på at vi er på ville veier. Først det materielle, så det menneskelige. Jeg vet ikke. Det var nesten som h*n var irritert på meg. Jeg hadde stått i veien. Det er gjerne slik at man står stille ved rødt lys. Om det er å stå i veien, så ok. Jeg prøver å forholde meg til vegtrafikkloven etter beste evne. Den sier relativt klart fra om at jeg skal stoppe ved rødt lys. Når det blir grønt kan jeg kjøre.

Jeg kontaktet mitt forsikringselskap. Utfra skademeldingen er det helt klart motparten sin skyld. Husk hva jeg skrev forleden. Vi må alltid ha en syndebukk. Når jeg først hadde dem på tråden ga jeg utrykk at det er flere ting jeg ønsker å forsikre meg mot. Blant annet dårlig vær og deltagelse i meningsmålinger over telefonen. Det gikk ikke. De vil bare forsikre objekter som har en materiell verdi. Pussig nok har jeg en materiell verdi. Jeg har forsikret meg selv. Er litt usikker på hva jeg er verdt, men gikk for en standard løsning. Det kan tyde på at alle mennesker er like mye verdt. Er det virkelig slik? Kanskje de har flere standard pakker. Alle tilpasset forskjellige menneskers verdi.

Hakkespett

bildelisens

Det er noe som heter tidsstyring. Vet ikke om du er kjent med begrepet, men det er ganske populært blant coacher som skal motivere deg for det ene og det andre.

Jeg er ikke spesielt flink med tidsstyring. Har alt for lett for å henge meg opp i enkelte ting uten å ofre klokken en eneste tanke. Kombinere du det med et usedvanlig stort talent for å utsette ting så blir resultatet at man kommer på etterskudd.

Selv er jeg ganske ofte på etterskudd. Ting som normalt er gøy blir slitsomt. Det er fordi det er så mange av disse gøye tingene jeg gjerne vil gjøre samtidig. Dessverre så er jeg en dårlig sjonglør. Får jeg for mange baller i lufta samtidig prøver jeg ikke å fange en eneste en. Jeg ser dem falle i bakken og rulle under sofaen.

Jeg elsker å skrive i bloggen min. Det har tilført meg mye. Så er det slik at av og til så finner jeg noen av disse ballene som ligge under møblementet mitt. Nå har jeg funnet noen stykker. Jeg er kraftig på etterskudd. Har vært opptatt med helt andre ting i dag. Mange ting. Samtidig. Det gjør meg sliten. Derfor skal blogg være blogg idag. Den klarer seg uten min hjelp. Resten av dagen har jeg satt av til å hvile. Skal ikke lese blogger, selv om jeg synes det er aldri så gøy. Skal ikke kommentere selv om jeg føler at jeg har noe å bidra med. Jeg skal hvile kropp og sjel. Så sees vi i morgen.

Hakkespett

bildelisens

Noen har skylden. Slike er det bare. Når noe inntreffer starter jaken på en syndebukk.

Min kone ser ofte på et program som heter når katastrofen inntreffer. Der går man gjennom hendelsesforløpet til en ulykke eller lignende. Man setter sammen biter for å finne årsaken til hendelsen. Dermed finner man også en syndebukk. Noen må ha skylda for det inntrufne. Som regel er det et menneske, men det kan også være andre ting. Foreksempel moder jord. Tv har en egen evne til å suge til seg oppmerksomhet, så ofte blir til at jeg ser litt jeg også.

Det jeg tenker litt på er hvor mange trekk fremover kan det forventes at en person eller et firma skal se for seg konsekvenser av egne handlinger. Om jeg tar en hammer og slår naboen i hodet er det opplagt at jeg burde forstå at det kan medføre hodeskade. Jeg er helt inneforstått med det og at ansvaret for skaden ville være min.

Det er ikke alltid det er like enkelt. Burde jeg ha forstått at dersom jeg legger en eske fyrstikker på trappen min så medfører det en risiko? Er det mitt ansvar om et barn tar denne fyrstikkesken og tenner fyr på et hus? Nå har jeg ikke for vane å plassere fyrstikkesker på trappen. Sett at jeg glemte en fyrstikkeske på trappen da. Er brannen da min feil, barnets feil eller barnets foreldre sin feil? En syndebukk må vi ha. Forsikringselskapene krever det. Alt er noen sin feil. Noen må erstatte.

Vi kan gjøre det mer komplisert. Sett at i det huset det ble satt fyr på lå det noen å sov. Jeg prøver ikke å være ubehagelig. Vil bare illustrere et poeng. Uheldigvis så omkommer vedkommende i brannen. I ettertid så viser det seg at det ikke var batterier i røkvarsleren. Det kan godt være at det var årsaken til at utfallet ble såpass dramatisk. Hvor stor er da min rolle og mitt ansvar i hendelsesforløpet? Vi trenger fortsatt en syndebukk. Noen må straffes og erstatning må betales.

Det har garantert vært opp ganske avanserte årsakssammenhenger i rettsystemet mange ganger. Det er ikke det juridiske aspektet jeg er opptatt av. Det er det moralske. Hvor langt frem forventes det at du og jeg skal se konsekvensen av alle våre handlinger? Jeg synes det er et vanskelig spørsmål og er spent på om noen har innspill å komme med. Noen som vil hjelpe med å lage noen moralske kjøreregler?

Hakkespett

bildelisens

Noen ganger tar jeg meg selv i å undres hvordan landet vårt er blitt til. Altså samfunnstrukturen slik vi kjenner den i dag. Det er ikke tvil om at folk flest har det bra, men jeg får ofte følelsen at vi ikke er i utvikling lenger.

Jeg forstår ikke når alt egentlig er bygd opp. Alt jeg leser om er kutt og nedleggelser. Både i privat og offentlig sektor. Senest i dag leste jeg at en av fem bedrifter i landsdelen planlegger nedbemanninger. Trenden er sannsynligvis den samme over hele landet.

Innenfor helsevesenet handler det om kutt hele tiden. Når i alle dager fikk vi tid til å bygge opp det tilbudet vi hele tiden bygger ned? Mindre penger til så og si alt. Sykehus legges ned. Det vil si, man legger ikke ned sykehus. Det effektiviseres slik at vi kan få et bedre tilbud. Har litt problemer med å forstå at vi får et bedre tilbud ved å legge ned sykehusposter eller hele avdelinger, men slik er det visst altså. Politikerne sier det. De har greie på det. Mennesker som fatter viktige beslutninger for mange enkeltmennesker ved hjelp av ett pennestrøk.

Det kuttes i pensjoner. Det er født så mange etter krigen. De seige jævlene blir eldre også. Nå må det strammes på pengesekken. Vi som blir pensjonister om noen tiår må se oss om etter private ordninger for å få en alderspensjon vi kan leve av. Temmelig sikker på at vi ikke kan gå av når vi er 62 slik som min mor gjorde. Jeg er glad på hennes vegne. De som er på min alder må sikkert holde på til de er 67. Smått utrolig at ingen har sett det komme. Sikkert noen som har sett det. De har bare ikke snakket så høyt om det. De er pensjonister snart.

De eneste som synes å bygge opp noe nå om dagen er eiendomsspekulantene. De kommer når markedet er der. Det er her nå. Det bygges flott boliger over en lav sko som de færreste av oss har råd til å bo i. Ihvertfall ikke før vi er rundet femti og har kjøpt oss oppover i boligmarkedet et par ganger. Bo moderne er slagordet. Fem millioner er prisen. Da får du to soverom. Neppe noe for en familie som min. Vi bor på den gamle måten.

Ja, vi er priviligerte her til lands. Det er nesten som å vinne i lotto å bli født her. Spørsmålet jeg stiller meg selv er om vi har forvaltet vår rikdom riktig. Det føles ikke slik når det ene tilbudet etter det andre forsvinner.

Hakkespett

bildelisens

Den dyktige bloggeren Speilvendt har et juleprosjekt på gang. Som kjent går jeg ikke av veien for å stikke trynet mitt frem når jeg først får muligheten. Bildet under er mitt bidrag. Hele prosjektet kan du lese mer om på denne siden.