Hakkespett bloggen

Archive for March, 2011

Vanlige mennesker er bare så utrolig kjedelige. De er overhodet ikke kultiverte. De har ikke kunnskap og eier ikke dannelse.

Allerede etter den innledende setningen tok dette en overraskende vending. Det vanlige mennesket jeg beskriver er til forveksling lik meg selv. Det må da være en feil. Jeg er ikke vanlig, jeg er spesiell. Et menneske for kjennere.

 

Det er på en måte ikke så kult å være helt vanlig. Vi har behov for å skille oss ut. Det er mange måter å gjøre det på. Det kan være i klesveien, talemåte, meninger og garantert en haug med andre ting også.

 

Når mennesker føler seg vanlige kan det frembringe et ønske om å føle seg spesiell. Ganske mange er villige til å endre både meninger, kulturelle preferanser og fremtoning for   å gi inntrykk av at her ha vi med et elitemenneske å gjøre. La oss bruke ordet status. Vi vanlige mennesker forstår til nød ordet status.

 

Det er selvsagt ingen som vil innrømme at de bevisst prøver å skille seg ut. Kanskje de ikke engang er klar over prosessen de er inne i. Vi har idealer om hvordan vi ønsker å bli oppfattet.

 

Paradokset er at mennesker er som regel ganske forskjellige i utgangpunktet, men i jakten på status skjer det noe. Mangfoldet forsvinner. Vi strekker oss mot mange av de samme idealene.

 

Ganske underlig egentlig. Vi er altså ganske forskjellige i utgangspunktet. Så forsøker vi å skille oss ut. Da blir vi bare likere hverandre.

 

Forstå det, den som kan.

 

Hakkespett

 

bildelisens

 

Jeg har en aktualitetsblogg. Liker å ta pulsen på det som rører seg i samfunnet med sunn kritisk fornuft. Kall meg gjerne en observatør i menneskehetens tjeneste.

Idag skal det handle om tunneler. Morderne biler kan åpenbart ikke kjøre i oppoverbakker. Vi lager heller et hull i fjellet. Selv de minste stikkveier er fulle av tunneler. Er det det ikke et fjell vi kan lage hull i lager vi veien et annet sted.

 

Ganske fint egentlig, sånn på overflaten. Her jeg bor går det en lang tunnel under vannet. Kjører alltid en tur dit med svigermor. Hun har tunnelskrekk. Nå jeg hører noen klynk fra fra baksetet sier jeg alltid at det drypper unormalt mye fra taket og at det er rart å tenke på at vi har havet over oss nå.

 

Tunnelene er vel kommet fordi vi skal raskest mulig fra A til B. Kanskje noen skal til C også. Vi sparer tid. Tid er visstnok penger. Har litt problemer med den. Jeg har masse tid, men kan ikke se at det generer spesielt mye penger.

 

Da jeg i barneårene sparket fotball mot laget fra denne øya jeg idag kan kjøre til i tunnel, måtte vi ta ferge. Et koselig avbrekk spør du meg. En liten brus og tissepause før vi kunne spiller skjorta av disse øyboerne.

 

Øya har mistet mye av sitt særpreg etter denne tunnelen kom. Nå er den som enhver annen bydel. De som bor der er ikke lengre fiskere eller jobber på fiskemottak. Det er folk fra alle yrkesgrupper. Veldig mange valgte å flytte dit etter at tunnelen åpnet. Det er bygget så mange boliger der at såvidt jeg vet er det byggestopp for tiden. De har rett og slett ikke veinett som er godt nok. Kommer helt sikkert en fire felts vei med tunnel.

 

Det er her jeg må hente meg inn. Jeg hevder å være en aktualitetsblogg.  Dette kan tilsynelatende virke lite aktuelt. Så feil kan man ta.

 

Jeg har nemlig eksperimentert en del med sjokolade den siste uken. Jeg har en stor nål som stammer fra en strikkemaskin jeg hadde da jeg var liten. Med denne har jeg stukket en del hull i en del populære sjokolader. Konklusjonen av min forskning kan ikke mistolkes. Dess flere hull man lager, dess fortere går sjokoladen i stykker. Slipper du den på golvet har du sjokolade over hele laboratoriet/kjøkkenet.

 

På bakgrunn av mine forskningsresultater vil jeg be om umiddelbar byggestopp for tunneler. Ser vi ikke hva vi er i ferd med å gjøre? Jorda blir sprøere enn en Stratos. Eksisterende tunneler bør mures igjen med betong.

 

Det er nemlig en viktig forskjell på en Stratos og planeten vi bor på. Så og si alle mennesker bor på jorden. Veldig få eller ingen bor på en Stratos. Konsekvensene om jorden går i oppløsning er så mye større enn om en sjokolade skulle få seg en knekk.

 

Hakkespett

 

bildelisens

 

Som så mange andre er jeg opptatt av hvordan jeg ser ut på håret. I to måneders tid har jeg visst at jeg så helt for jævlig ut. Derfor tok jeg affære i går.

På selveste kvinne og pannekakedagen lot jeg min kone gyve løs med en slik saueklipper. Tingen med håret mitt er at jeg har ikke så mye. Spesielt på toppen. Når man da lar det vokse å gro så vokser det i all hovedsak på sidene og bak. Oppe på toppen skjer det ikke så mye.

 

Dermed ender man opp med å se hakket galere ut enn Jack Nicholson i The Shining. I noen uker har jeg løst problemet med å gå med lue. Selvfølgelig kommer væromslaget når man minst ønsker det, og det å gå med lue er ikke lenger noe alternativ. Det er for varmt.

 

Klippingen gikk stort sett greit. Tjafsene fløy unna til min store fornøyelse, helt til det datt en bit av saueklipperen. Så kommer det to biter til. Den gikk rett og slett i stykker. Stålulla min var blitt for mye for den. På det tidspunktet så jeg  slik ut.

Beklager noe dårlig bildekvalitet. Det er kona som har tatt bilde med mobiltelefonen.

 

Burde være unødvendig å si at jeg lagde mye fornøyelse hos elektroforhandleren når jeg kjøpte en ny. Skulle tro de aldri hadde sett mennesker med moderne og alternative frisyrer før.

 

Så kan man spørre seg om to ting. Hvorfor gikk ikke min kone for å kjøpe ny klipper? Det er ganske enkelt å svare på. Hun har ikke lappen. Saueklipperforhandleren ligger såpass langt unna at vi trenger bil. Det andre er hvorfor i svarteste granskogen klipte hun ikke bort galskapen med saks før hun sendte meg ut for å kjøpe ny? Det vet jeg ikke svaret på, men tror det skyldes at hun syntes det var hysterisk morsomt. Jeg tenkte aldri over muligheten selv. Har ikke blitt klippet med saks på årevis.

 

Så neste gang du tror du har en bad hairday kan du ta en titt på innlegget mitt. Stort verre enn dette tror jeg ikke det blir.

 

Hakkkespett

 

Knekkebrød burde vært totalforbudt. Har du noengang sittet i nærheten av noen som spiser det, bør du få sjekket hørselen så fort som mulig.

Sjansen for hørselskader er stor. Kona spiser det nå. Jeg har øreplugger. De dype basslydene trenger likevel gjennom. I vitrineskapet danser glassene. Spent på om noen sprekker.

 

Om ikke glassene gjør det, så er det en fare for at jeg eksploderer. Knekkebrødspisere må være ensomme mennesker. Det er kun et fåtall som klarer å leve med dem. Det er er oss som vet vi ikke kan få noen bedre. Det er jeg som er det virkelige offeret.

 

Det virker som knekkebrødspisere er totalt uvitende om det spetakkelet de utsetter andre mennesker for. Jeg titter fortvilt bort på kona. Hun smiler tilbake med smuler i munnviken, lykkelig uvitende om prøvelsene trommehinnene mine utsettes for.

 

Knekkebrødspising er en sykdom. Disse menneskene trenger hjelp. Dessverre så er det altfor lett å leve i selvfornektelse. De later som de ikke har et problem. I det verste tilfellene er det gått så langt at de ikke lenger later, de tror faktisk selv at de ikke har et problem.

 

Det er fort å gå i fella. Det står ganske mye på en forpakning knekkebrød om hva den inneholder. Det står absolutt ingenting om lydnivå, fare for hørselskader, hverken for seg selv eller resten av nabolaget.

 

Hadde det vært opp til meg skulle alle knekkebrødpakninger kommer med et dødninghode  på pakken. Litt sånn som det med sigaretteskene. Under bør det stå, vil garantert ødelegge ditt og mange andres liv. Hørselskader er umulig å unngå og du vil antagelig spise alene resten av livet. Blødninger fra ørene er vanlig.

 

Det finnes en kur. Noe som hjelper. Om du klarer å gå over til puffede riskorn. Det er den eneste veien ut av det. Alle elsker mennesker som spiser puffede riskorn. De lager ikke en lyd. Du lar dem ligge en halvtime i melk og tilsetter sukker.

 

Javisst, veien er lang og smal, men vil du ha tilbake livet ditt er det eneste måten å gjøre det på. Du skal vite at jeg vil være der hele tiden for deg. Disse proppene i ørene klør og er klamme. Sammen skal vi klare det. Du uten knekkebrød, jeg uten propper.

 

Hakkespett

 

bildelisens

Det lyser i peisen, katten ligger på høyttaleren mens musikk smyger seg inn i ørene. Jeg leter etter roen. Noen ganger kan den være vanskelig å finne.

 

Musikken er egentlig bare forstyrrende. Her er det ingen ro å finne. Lyden fra høyttalerne er bare et forsøk på å distrahere meg selv. Glemme at jeg er urolig,

Nå må dere finne roen, pleide  klasseforstanderen min å si. Så ble vi stille. Hadde vi da funnet den berømte roen? Det er ikke den type ro jeg jakter på. Det er uro i kroppen og hodet. Det har ingenting med støy å gjøre. Kan det være en sinnsstemning?

Jeg har alltid vært urolig. Noen er født mer urolige enn andre. Jeg tilhører dem. Så har det utviklet seg. Etter 38 år med utvikling kan uroen bli ganske sterk. Den dominerer meg. Ikke jeg som bestemmer. Uroen er litt som en pubertal tenåring. Den kommer og går som den vil. Smeller med dørene. Vil ikke høre etter.

Temmelig lik den naboen du ikke liker. Som inviterer seg selv og ikke eier antenner for når det er tid for å gå hjem.

Jeg vet den roen jeg søker finnes. Den har besøkt meg før. Nå har jeg åpen dør. Den er invitert. Så er det bare å vente. Roen er som en håndverker. Du vet den ville komme, men aner ikker når.

Hakkspett

bildelisens

 

 

Jeg kjører ofte rundt i bilen min. Synes det er helt greit. Det som ikke er greit er at ofte møter jeg på bilister som er slanke og tynne.

Selv er jeg det som regnes som sexylubben. Jeg har en BMI som tilsier at jeg er litt overvektig. Det er derfor jeg kan kjøre rundt i bilen med god samvittighet.

Det er altfor mange med såkalt normal BMI som også kjører rundt i biler. Det er galskap. Bilkjøring burde av en ganske enkel grunn være forbeholdt oss med noen ekstra kilo på kroppen.

Vi tar nemlig litt mer plass enn våre tynnere medmennesker. La meg forklare. De fleste av oss er enige om at forurensing ikke er heldig. Hverken for oss selv eller planeten vi bor på. Ganske mange benytter seg av kollektivtransport, men på langt nær nok.

Jeg ønsker at vi sexylubne skal nektes å kjøre kollektivt. Ofte så klages det på at det er for trangt på busser, tog, trikk og undergrunnsbane. Ved å fjerne alle oss som veier noen kilo for mye og la kollektivtransporten være forbeholdt de med normal BMI vil det være bedre plass.

Der er slik at om vi tenker oss en buss så er det kanskje plass til 40 sexylubne passasjerer. Da er bussen full. Om vi så fyller den med mennesker med normal BMI i stedet vil de 40 menneskene få bedre komfort eller vi kan velge å tenke økonomisk og miljøvennlig og fylle bussen med 60-70 slanke mennesker. Totalvekten på bussen vil være omtrent den samme som ved 40 sexylubne.

Vi kan altså da flytte langt flere mennesker uten at bussen avgir mer forurensning enn normalt. Det vil være lettere for busselskapet å tjene penger. Fortsatt bare en sjåfør, samme forbruk av drivstoff, og som en bonus langt høyere billettinntekter.

Noen må ofres for å få dette miljøvennlige tiltaket. I dette tilfellet blir det oss sexylubne. Vi må presses over til privatbilisme med alle ulemper det fører med seg. Jeg er villig til å gjøre det for miljøet. Jeg gjør det allerede i dag. Tar kostnaden ved å eie og drifte egen bil fordi jeg vet at det da blir plass til flere på bussen.

Det koster å ha bil. Dere for vil jeg sende en oppfordring til politikere over det ganske land. Dersom dere snapper opp ideen min bør noe av de midlene som hentes inn gjennom økt billettsalg i kollektivtransporten overføres til en støtteordning for oss sexylubne. Vi må få billige biler og drivstoff.

Har lyst til å avslutte med noen ord jeg lærte på barneskolen. Bruk hodet, vi har bare en klode. Vi har ikke noe valg. Det må handles før det er for sent.

Hakkespett

bildelisens

 

Jeg er blitt inspirert. Merkverdig nok kommer inspirasjonen fra ski-VM. Min store inspirasjonskilde og nye helt heter Philip Boit.

fotograf Chell Hill

Han er en habil skiløper, men et godt stykke unna verdenseliten. Det ser ikke ut til å plage mannen nevneverdig. Tvert i mot virker det som han har det langt mer morsomt med hobbyen sin enn de andre deltakerne. Han aksepterer med største letthet at det ikke vanker medaljer i dette VM.

Det er dette jeg vil ta med meg fra VM. Jeg er ikke så interessert i ski. Jeg har sett et renn. Da vant Norge gull. Det glemmer jeg fort. Utøveren som har brukt store deler av livet på å bli best husker det sikkert en stund. De som ikke vant, men likevel har brukt all sin tid til trening, vil sikkert glemme det så fort som mulig.

Poenget er at jeg ikke ønsker å bruke masse energi og tid til å bli best i noe som i den store sammenhengen har liten betydning. Jeg skal lempe litt på egne prestasjonskrav. Det er mange ting jeg kan bruke mindre tid på. Det betyr ikke at jeg gir blaffen. Skal bare senke lista litt.

Er det noe jeg virkelig ikke liker så er det rengjøring. Der er jeg antagelig helt unik. Alle andre virker å ha det helt strøken og nyvasket til enhver tid. Jeg kommer ut av skapet. Står fram som den rengjøringsmotstanderen jeg er. Om jeg lemper litt på kravene til hvor rent og ryddig det skal være rundt meg blir det lettere og antagelig litt mer morsomt.

Ikke misforstå meg. Jeg skal ikke komme i VG med en skrekkreportasje. Se her bor Hakkespett med familie. Stor debatt i alle aviser om hvem som har ansvaret. Rikelig illustrert med bilder.  Nei det er ikke det jeg mener. Det skal fortsatt ryddes og vaskes, men jeg skal tåle at det ikke alltid er helt perfekt. Jeg trenger ikke noe gull i rengjøring. Det er mye morsommere og mer behagelig å plassere seg lenger ned i feltet. Kall meg gjerne en habil husfar. Det ville vært et kompliment.

Vedlikehold av hus og hage skal utføres etter samme prinsipp. Ingen fanatisme, men på et greit habilt nivå.

Det er ikke fordi jeg ønsker mer tid til sofaen. Jeg er i utgangspunktet over gjennomsnittlig opptatt av restitusjon. Det er fordi jeg ønsker å ha energi og overskudd til å kjempe om medaljene der det virkelig gjelder. For meg blir det i rollen som familiefar. Jeg vil være mer tilgjengelig og sprudlende for barna mine. Ikke for noen titusen i tåkehavet i Holmenkollen. De menneskene er på langt nær så viktige for meg som familien min er.

Hakkespett

bildelisens

Den første vårmåneden er endelig her. Slang derfor på meg en t-skjorte og tuslet ut får å ta fatt på våronna i hagen.

Kan ikke annet enn å stille et spørsmålstegn om tilregneligheten til vedkommende som har delt inn årstidene. Dette har ingenting med vår å gjøre. Det er er bikkjekaldt og en meter snø i parkanlegget mitt. Det lille grønne jeg kan se er toppen av et japansk piletre vi plantet i fjor.

Uansett kødder man ikke med kalenderen. Er det vår så er det vår. Dermed tar man spaden fatt og pælmer 20 kubikk med snø over gjerdet til naboen. Hun skal sikkert ikke bruke hagen før i juli uansett.

Så er det fram med benkene. Jeg har sykt mye benker i parken. Her skal det slikkes sol og nytes en kopp kaffe mens det spirer og gror rundt meg. Sola hadde antagelig ikke anledning til å møte. Skinner sikkert en annen plass. Liker ikke når noen ikke møter til avtalt tid. Ikke engang kaffen varmer. Den er kald og bitter.

De fire årstidene er ønsketenkning. Våren hvor alt skal blomstre og spire og den gode varme sommeren med yrende badeliv eksisterer ikke på våre breddegrader. Høsten varer to uker, så kommer vinteren. Glem kalenderen. Selv i sør-Norge varer vinteren minst fem måneder. Da nærmer vi oss halve året.

Det var garantert djevelen som lokket oss hit. Se her naive mennesker. Norge har et variert klima. Årstidene er delt opp i perioder på tre måneder. Djevelen er litt av en selger. Våre forfedre svelget unna hvert eneste ord. Tenk så flott. Tre måneder til å stelle i hagen, tre til å bade og kose seg i sola, tre til å gå turer i skogen på vakre høstdager og tre til å kose seg foran peisen etter dagens skitur. Sikker på at han lovet å måke snøen også. Har ikke sett en djevel her, Ihvertfall ikke en snømåkende en.

Hakkespett

bildelisens