Get Adobe Flash player

Archive for April, 2011

Pyton

Det er ikke lov til å ha beina på bordet når man spiser, bortsett fra når det er fisk som fortæres.

Da sitter vi der og tygger oss forsiktig gjennom måltidet, på vakt mot beinrester som kan sette seg fast i halsen og det som verre er. Vi har gjerne en egen skål til å legge beina i.

 

Fisk må vi spise. Det lært jeg på skolen. Om vi ikke gjør det kan vi få skjørbuk. Jeg aner ikke hva skjørbuk er. Har heller aldri hørt om noen som har fått det, så det spises nok mye fisk rundt om i landet.

 

Jeg kan ikke fordra fisk. Barndomsminner med duften av kokt kolje gjør meg kvalm, men det er altså sunt. Til nød kan jeg spise en fiskepinne eller stekt seibiff. Da mener jeg om jeg er helt nødt. Det er jeg. Vil gjerne at familien min skal ha sunne matvaner.

 

Det er rart hvordan alt som er sunt smaker vondt, mens alt som smaker godt er usunt. Dette er selvsagt en generalisering, men jeg står for poenget.

 

Spis litt rødt kjøtt og blodårene tetter seg fortere enn du klarer å tygge. Drikk en brus og du er godt igang med å utvikle diabetes samtidig som tennene går i oppløsning. Jeg kan liste opp i det uendelige.

 

Kostholdsekspert må være verdens enkleste yrke. Smak på maten. Om det smaker godt ringer alarmbjellene umiddelbart. Om du derimot føler at magen vrenger seg og tårene presser på mens du febrilsk leter etter noe å døyve smaken med, da er du inne på noe. Kanskje du har gjort et gjennombrudd. En ny diett.

 

Gå gjennom kjøleskap,frys og spiskammer. Kast alt du liker. Du sitter antagelig ikke igjen med så mye, men helsen din vinner på det. Husk du blir hva du spiser.

 

Hakkespett

 

bildelisens

 

Mp3

I 1987 kjøpte jeg min første Compact Disc, populært kalt CD. Artist var Aztec Camera og albumet heter love.  Stort mer er det ikke mye å si om den, annet at musikken er helt ræva.

Når er det heller ikke denne platen jeg har tenkt å skrive om. Det jeg vil se litt på er endringer i hvordan musikk konsumeres.

 

Da den digitale Compact Discen kom, erstattet den på mange måter vinylplaten. Det medførte en del diskusjoner i vennegjengen min. Mange mente at musikken ble for steril. De savnet knitring fra stiften på platespilleren.

 

Andre igjen omfavnet umiddelbart den nye teknologien. De mest helfrelste brukte tusenvis av kroner på nye dyre stereoanlegg. De ville ha den rene lyden. Ofte kunne de kjøpe musikk fordi den var bra produsert. Artist eller sjanger spilte mindre rolle. Med en CD fikk man frem flere detaljer.

 

Etterhvert er det kommet til Dvd-Audio og Sacd som gir enda bedre lydkvalitet. Felles for alle disse formatene jeg har vært innom er at de distribueres fysisk. Det er både en styrke og en svakhet.

 

I 2011, 24 år etter at jeg kjøpte min første CD, er et liv uten internett noe de fleste av oss ikke tenker over. Vi er er på nett daglig. Det er like naturlig som TV og silikonbryster.

 

En av mange ting man kan gjøre på nettet er å handle. Foreldrene mine gjør det med største selvfølgelighet. Selvsagt kan man handle musikk der.

 

Det kan gjøres på flere måter. Man kan bestille fysiske medier og får dem tilsendt i posten. Andre tjenester lar deg kjøpe både hele album og enkeltlåter via digital distribusjon. Musikken blir da lagret på en datamaskin eller mp3 spiler.

 

I tillegg er det blitt populært å leie musikk. Man betaler et fast beløp hver måned og får tilgang til en stor mengde musikk for en billig penge. De mest kjente tjenestene her til lands er Spotify og Wimp.

 

Det er selvsagt en grunn til at digital nedlasting av musikk er blitt så populært. Det er lettvint og billig. Butikkene på nettet stenger aldri. Ny musikk er aldri lengre enn et klikk unna.

 

Selv foretrekker jeg fysisk distribusjon. Jeg liker å ha cover stående i hylla. Joda, jeg har en mp3 spiller jeg også, men alle sangene på den er overført fra album jeg fysisk eier. Dessuten er det et fåtall av dagens tjenester over nett som tilbyr like god lydkvalitet som en CD.

 

Antagelig er jeg en dinosaur. Moderne mennesker er opptatt av bekvemmelighet. Kanskje føler de det samme eierforholdet til sin digitale musikksamling på datamaskinen som jeg gjør til platene som er alfabetisert i hyller på veggen. Det kan være de kjenner blodet bruse når de finner den sjeldne utgivelsen de har jaktet i årevis. Jeg klarer bare ikke føle det på samme måten.

 

Jeg tror det finnes flere dinosaurer. Ganske mange faktisk. Det er derfor man fortsatt kan kjøpe en plate i platesjappa, selv om stadig mer av hylleplassen er fylt opp med filmer og spill. Utvalget er langt dårligere enn for noen få år siden, men fremdeles finner man det meste om det bestilles på nettet. Så har du det i postkassen noen dager senere.

 

Hakkespett

 

bilselisens

 

 

 

Eple

Det er lurt å bruke hjelm når man sykler. Folk som har greie på det sier det kan være forskjellen på liv og død.

Utenfor kjøkkenvinduet, bak det japanske piletreet vi plantet på min kones førtiårsdag driver barna mine og sykler. Barna ser smått komiske ut. De ser ut som en hjelm med ben. Hjelmen er enorm i forhold til kroppstørrelsen.

 

Visst setter jeg pris på sikkerheten hjelmen byr på. Som far må jeg bruke en slik selv. Jeg er en rollemodell. Greia er at jeg ikke liker tanken på å se ut som en stor hjelm med føtter. Da må jeg finne flere motiver for å bruke hjelm.

 

Jeg sier til meg selv at jeg er et geni. Ingen kostnader er for store til å beskytte meg og hjernen min. Tankene mine er så verdifulle at de ikke bare tilhører meg, men hele verden. Tenk om jeg stoppet å tenke. Det har jeg ikke samvittighet til. Milliarder av mennesker setter sin lit til meg. Da spiller egen forfengelighet liten rolle.

 

Jeg har ingen sykkel, men tenkte jeg skulle begynne med å kjøpe meg en hjelm. Se om jeg liker å gå med den og lignende. Derfor dro jeg til nærmeste sportsbutikk. Sa jeg skulle ha en slik sykkelhjelm Isaac Newton hadde da han fikk eplet i hodet. Der fikk jeg bekreftet en av mine fordommer. Sportsfanatikere scorer neppe høyt på IQ-tester. Fyren bare kikket dumt på meg.

 

Jeg fikk meg en hjelm. Det er antagelig ikke samme type som Isaac hadde, det vil i så fall være en tilfeldighet. Jeg kan takke Isaac for at jeg kjøper hjelm før jeg kjøper sykkel. Tenk hvilken skade det eplet kunne ha gjort om han hadde sovet middag under det treet uten hjelm. Epler er harde. Jeg kastet et på min bror da vi var barn. Skulle bare skremme ham, men så glapp jeg det. Han gikk rett ned for telling.

 

Jeg har snudd litt på hele problemstillingen. Man trenger ikke å ha sykkel for å gå med hjelm. Det er ekstra sikkerhet hele tiden. De fleste ulykker skjer i hjemmet sies det. Jeg har tatt konsekvensen. For bare 299 kroner har jeg sikret verdens åttende underverk mot skade.

 

Nå har jeg ikke vært involvert i særlig mange ulykker i hjemmet. Jeg sydde noen sting etter å ha stupt i hjørnet på en høyttaler som barn. Har arr i panna enda. I nyere tid har jeg bare vært borti i en nestenulykke. Toalettsetet knakk da jeg strakk meg etter en toalettrull som var plassert utenfor min rekevidde. Setet skled sideveis og jeg deiset i flisene. Det kunne gått riktig galt om jeg landet på hodet. Heldigvis landet jeg på ræva. Den er myk og fin. Nesten som et hoppeslott.

 

Nå lander brødskiver som regel med pålegget ned og jeg tør ikke ta sjansen på at jeg er like heldig neste gang. Dessuten liker jeg å gå med hjelm. Den minner meg om hvor enestående og fantastisk jeg er. Det er noe jeg virkelig ønsker å ta vare på. Så får vi se. Kanskje jeg kjøper meg en sykkel etterhvert.

 

Hakkespett

 

bildelisens

 

1

Tall er komplisert og pokker så irriterende. Det verste tallet er 1. Det blir etter min mening brukt langt mindre enn man skulle tro.

Den 25 mars stod jeg i kø for å kjøpe en iPad 2. I to timer stod jeg der på gaten sammen med en gjeng jeg teoretisk kunne vært fedrene til. Heller suspekte folk spør du meg. Selvfølgelig kom folk og tok bilder av alle idiotene i køen. Blant annet så er jeg avbildet på denne nettsiden, der jeg står i køen. Jeg er han som er litt tykkere og har noe mindre hår en de andre fjolsene ca midt i bildet om du følger linken.

 

Selvfølgelig er det en grunn til at man står i en slik kø dagen produktet blir lansert. Det er for mange et statusprodukt og det er ikke nok iPad 2 til å dekke den umiddelbare etterspørselen. Det er klart jeg ønsker å le av alle taperne som bare har iPad 1.

 

Problemet er bare det at det er ingenting som heter iPad 1. Det heter førstegenerasjons iPad. Drittsekkene hos Apple har ikke gitt den noe nummer. Når jeg sender en mail fra min iPad 2 står det sendt fra min iPad i signaturen. Dermed kan ikke mottaker se om jeg er en teknologisk oppdatert og oppegående kul fyr eller bare en helt vanlig mann i gata med en førstegenerasjons iPad. Lurer på om det kan være grunnlag nok til å heve kjøpet.

 

Det syndes over en lav sko. Se på Hollywood. Du har Missing in action 2 og og 3, men ikke pokker om du har noen Missing in action 1. Den heter ikke engang førstegenerasjons Missing in action, men kun Missing in action.

 

Jada, jeg er helt med. Kanskje de ikke visste at Missing in action kom til å bli en hit og at det ville bli bli flere filmer i serien. Hvordan de ikke kan forstå det når Chuck Norris er hovedrolleinnehaver er for meg en gåte, men det får vi ta en annen gang.

 

Poenget mitt er at vi har tallet 1 for en grunn. Lager du en film som heter Fluffy Butterfly kall den for pokker Fluffy Butterfly 1. Om den slår an blir det sikkert oppfølgere. Jeg er så sykt lei av å forklare vanlige mennesker at jeg har en iPad 2 og ikke en førstegenerasjons Ipad. Kan jo tenkes at du blir lei av å forklare om Fluffy Butterfly serien din også.

 

Hakkespett

 

bildelisens

 

Tanker i revers

Har du noengang tenkt over hvor heldig du er? Alle tingene du har å glede deg over? Det er fort gjort å ta det man har som en selvfølge.

Jeg har en tendens til å ta alt som er bra i livet mitt som en selvfølge. Det er ganske mange ting jeg burde være glad for å få lov til å oppleve. Jeg er rett og slett ikke flink nok til å verdsette det positive.

 

Derimot så er jeg ganske flink til å henge meg opp i ting som kanskje ikke er så viktige. Faktisk kan jeg finne på å gi ting som er relativt ubetydelige så stor plass i livet mitt at jeg ikke klarer å se hvor heldig jeg er.

 

Jeg har alt jeg trenger og ganske mye som jeg strengt tatt ikke trenger. Dersom jeg tar det positive i livet mitt og trekker fra det negative ender jeg opp med et kraftig overskudd av positive ting.

 

Hvordan kan det da ha seg at jeg blir så fokusert på det negative? Hvorfor overskygger ikke gleden over alt som er bra det lille som er negativt? Jeg tror det er på tide med en titt i speilet.

 

Alle de tingene som jeg tar som en selvfølge er ikke nødvendigvis det. Jeg er heldig som har det så bra og opplever så mye fint. Det er mange mennesker som ikke har det like bra. Det er nærmest et hån mot dem å ikke verdsette hvor heldig man er.

 

De tingene jeg opplever som motgang er som oftest bagateller i den store sammenhengen. Det er når jeg velger å fokusere på ting jeg oppfatter som negativt jeg mister meg selv. Tankegangen er helt feil. Dersom jeg i stedet har fokus på alt det positive i livet mitt vil jeg ha mer energi og pågangsmot til å takle det som måtte komme av eventuell motgang.

 

Det er teorien. Praksis er noe helt annet. Det er vanskelig å tenke slik, men jeg skal forsøke. Har lite å tape og mye å vinne.

 

Hvorfor i alle dager skriver jeg dette? Jeg som pleier å tulle litt i innleggene mine. Det er fordi jeg har møtt en del motgang i det siste. Bare en av tingene har vært en virkelig stor sak som virkelig går inn på meg. Så har det i etterkant hvert noen småting. Disse småtingene er blitt altfor store. Jeg mistet evnen til å glede meg. Det er den jeg vil finne tilbake til. Jeg føler jeg beveger meg i riktig retning. Av og til kan det være lurt å gjøre opp status. For meg er den som følger. Jeg har et stort problem som jeg preger meg og en uendelig rekke med ting å glede meg over. Det er da ikke så galt.

 

Hakkespett

 

bildelisens

 

Lawrence of Arabia

For en herlig dag. Sola skinner fra blå himmel. Vært ute å kost meg i det fine været hele dagen.

sunburn

Fy faen hvor jeg savner vinteren. Jeg er solbrent, spesielt på toppen av hodet. Det er noe mindre behåret der oppe enn resten av kraniet.

 

Jeg savner å ha snø halvveis oppover vinduet og min daglige tre timers økt med snømåking. Det er ingenting å måke sommerhalvåret. Da feier vi i stedet.

 

Vi har feid bort mengder med strøsand fra da det var så glatt. I motsetning til snø så virvler sanden opp i luften og det er lett å tenke seg at man er i Sahara en dag værgudene viser sin vrede.

 

Ikke er jeg så glad i hundedritt eller annen søppel som flyter overalt heller, men det er på en måte lettere når alt er dekket av et teppe myk snø. Vet ikke hvor langt jeg må dra for å finne snø, men det tuslet akkurat en fyr i shorts forbi vinduet mitt. Må nok litt inn i landet.

 

Jeg satte nok ikke nok pris på snøen da den var her. Nå er det nok for sent. Fikk aldri fortalt den hvor høyt jeg elsket den. Det er ingenting jeg kan gjøre med det før neste vinter.

 

Da skal jeg stå der med åpne armer og klemme hvert eneste fnugg som faller. Kanskje finner jeg to like fnugg. Det er ikke sant at man ikke kan finne to like snøfnugg. Teoretisk er det mulig, det er bare det at oddsene er så små at det blir ganske usannsynlig.

 

American Meteorological Society melder om tilfeller der det er funnet identiske snøkrystaller. Det er det som gir meg styrke, her jeg pakker bort vintertøyet. Neste vinter skal jeg finne dem ikledd en stor topplue. Jeg hater å være solbrent.

 

Hakkespett

 

bildelisens