Get Adobe Flash player

Archive for August, 2011

En guide i genialitet

Pappa, du er et geni. Det var det guttungen sa da vi var på båttur i sommer. Jeg tok det som et stort kompliment. Resten av familien, med besteforeldre og svigermødre i spissen,  lå og vred seg i latterkrampe. Da spurte guttungen hva et geni er for noe.

Det satte spor i meg. Er jeg er et geni eller var det usikkerhet knyttet opp mot definisjonen av ordet som ga meg merkelappen? Skal man først puttes i bås så er egentlig ikke geni den verste man kan ende opp med.

 

Jeg finner langt flere momenter som taler for at jeg er et geni enn mot. For eksempel er feilprosenten min veldig lav. På en måte minner jeg om en Clausenthaler. Trikset jeg bruker for å holde feilprosenten lav er å begrense mine gjøremål til ting jeg kan. Kaster meg aldri over noe nytt. Det er risikosport.

 

Det at min egen sønn oppfattet meg som geni må tillegges betydelig vekt. Guttungen er glup som få med særs gode gener på farssiden. Han har potensialet til å bli et geni.

 

Jeg er ikke særskilt vakker. Det er ikke umulig at genialitet kan kombineres med et vakkert ytre, men det blir omtrent som å spekulere om det finnes intelligent liv på andre planeter.

 

Antagelig ligger jeg tre år etter i motebildet. Skiller meg ikke ut, hverken positivt eller negativt. Dette er selvfølgelig et kalkulert spill. Om jeg mot formodning skulle komme til å gjøre en feil vil ingen legge merke til det. Jeg er en grå mus. Den ingen husker å ha sett. Dette handler om skadeforebygging.

 

Vi har på en måte glidd over i hvordan bli oppfattet som et geni. Egentlig en helt grei vinkling. En gang leste jeg om hvordan man skulle øke populariteten på egen blogg. Et av  forslagene var å presentere et problem for så å gi løsningen. Ingen liker problemer, alle liker løsninger.

 

En fin metode å bli oppfattet som et geni på er å ikke gjøre noe som helst. Ihvertfall om du ikke er helt sikker på at alle rundt deg er enige om at det er en god ide. Da sier du ihvertfall ikke noe dumt. Du blir selvsagt ikke et ekte geni, men du høster mange av de samme fruktene ekte genier gjør. Det er vel det vi er opptatt av hele gjengen. Ikke hva vi er, men vi oppfattes som.

 

Hakkespett

 

bildelisens

 

Savn

Har vært et par tunge dager. Coockie, familiens hund måtte avlives for et par dager siden grunnet sykdom.

 

Coockie

Hunden vår.

Det er aldri lett. Tross dyrelegens anbefaling. Til syvende og sist blir valget overlatt til hundeeier. Da er det ikke lett å bestemme seg at for at nok er nok.

 

I en kort periode har jeg unnlatt å ta stilling til det. Etter besøk hos veterinær mandag var det ingen vei utenom. Jeg måtte bestemme om Coockie skulle få leve eller dø. Et umulig valg.

 

Alle instinkter sier meg at det er galt å ta liv. Samtidig er det et spørsmål om hvor mye hunden skal lide.

 

Det å ha en hund i familien er sunt og berikende. Den blir som et fullverdig familiemedlem, Dermed blir det ganske absurd å fatte en beslutning om at nå er det nok.

 

Coockie er ikke mer. Hun ble 10 år gammel. Jeg kommer aldri til å glemme henne, men vil for alltid måtte leve med valget jeg tok. Det gjør vondt.

 

Hakkespett

 

Far out

I lang tid har jeg grublet på hva som er den viktigste komponenten i et hus. Er det gulv, vegg eller tak. Selvsagt er det helheten som gjør at de er ok å bo i, men om jeg må velge en favoritt er valget rimelig enkelt.

I den virkelige verden er det sånn at man trenger vegger for å ha et tak og hele huset må stå på et gulv eller fundament om du vil. Vel, idag tar jeg ikke hensyn til bagateller som realiteter og fysiske lover. Jeg trår over i the twillight zone.

 

Gulvet er flittig brukt her i huset. Vi går på det hele tiden. Det er lunt og varm. Alle møblene våre står på det. Gulvet må ikke undervurderes. Det bærer på en tung bør. Samtidig er det  sånn at det ikke er et hull under det. Nettopp, vi flyr ikke rett ut i atmosfæren om det fjernes. De fleste gulv befinner seg på jorden. I verste fall så blir et hus uten gulv stående stående på noe jord og steiner. Ikke like komfortabelt som gulvet jeg har i dag, men det er fullt ut akseptabelt. Bare å kjøpe noen gode sko for innendørs bruk.

 

Veggene liker jeg godt. De begrenser innsyn, stopper vind, lydisolerer og er fine å henge bilder på. Det er vanskelig å si et vondt ord om en vegg. Er de muligens litt kjedelige og trauste? De har på en måte ikke noen personlighet. Dessuten må de ødelegges om vi ønsker å bruke husene. Vi kan ikke gå gjennom vegger. Derfor kuttes det hull i dem hvor det stappes inn dører og vinduer.

 

Tenk å ligge i sengen å titte på stjernene. Det kan du ikke. Vet du hvorfor? Det fordømte  taket er i veien. Likevel så simpelthen elsker jeg tak. Det er nemlig en god grunn til at de fleste hus ikke bygges som cabriolet. Jeg har bedrevet en del komplisert forskning på området. Veldig forenklet kan du ta å sette et glass i vasken. Still krana rett over glasset og skru på. Da simulerer vi en regnskur.

 

Om du foretok mitt eksperiment ser du fort hvor dette bærer. Ikke særlig beboelig nede i glasset. Det er prisen du betaler for å titte på stjernehimmelen fra senga. Du bor i et akvarium. Med mindre du er en fisk,lite sannsynlig da det ikke er bloggens målgruppe, er det ikke særlig praktisk. Mennesker har ikke gjeller.

 

Kritikerne trekker gamle floskler opp av flosshatten. Jeg hører hylekoret allerede nå. Jævla idiot, vi kan ha flytemadrasser og bade ender. Sikkert trivelig det. Grow up. Nå er allerede gulv og vegger ødelagt. Hva tror du takstmannen sier nå? Huset ditt er nå mindre vært enn tomta det står på grunnet rivningskostnader av akvariet ditt.

 

Hakkespett

 

bildelisens

 

Jakten på en optimist.

Jeg har lenge vært nysgjerrig på optimister. Die hard optimistene, helt uten bekymringer. Det er så mye rundt optimisme jeg ikke forstår.

Hvorfor har de membran på badet? Konseptet med membraner er at de skal begrense skadene ved lekkasjer. En ekte optimist er vel aldri inne på tanken at de kan være så uheldige at en lekkasje skal oppstå.

 

Betaler optimister like mye i forsikringspremier som meg? Optimisten mener at ting skal gå greit. Hus brenner ikke ned og biler bulker ikke. Det kan da umulig være like nødvendig for en optimist å ha like mange forsikringer som meg for å føle trygghet. Jeg bekymrer meg for all verdens rare greier. Om jeg kunne forsikret meg mot krokodiller i badekaret ville jeg gjort det uten å nøle.

 

Er tannlegeskrekk utbredt blant optimister? Går optimisten hvileløst frem og tilbake i timesvis grublende på om det skulle være et hull eller en rotfylling på gang? Hva pokker bekymrer vedkommende seg om dersom han/hun er en optimist? Om så skulle være at det var fare for hull ville jeg tro at optimisten overhodet ikke ser på dette som noe problem.

 

Jeg kunne fortsatt en stund til men alt spinner rundt samme tanken. Optimister burde i teorien ha rundt regnet null problemer som oppfattes som reelle. Ting ordner seg for optimisten. Ingen grunn til bekymring.

 

Selv er jeg nok ingen optimist. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg er en pessimist. Om det finnes en skala for slikt befinner jeg meg antagelig midt mellom optimisten og pessimisten et sted. Snakker vi økonomi er jeg som regel optimist. Dessverre er det også da jeg som regel stifter bekjentskap med realisten i meg. I andre enden av skalaen har jeg tenkt på hvor sannsynlig det er å få strupen kuttet over av en svevende flygefisk. Jeg leste det hadde skjedd en gang og har til tider ansett sannsynligheten for at det skal skje meg som betydelig.

 

Dette er ikke ment som noen uthengning av optimisten. Jeg kjenner mange av dem. Ofte svært hyggelige mennesker. Det er mer tanker rundt begrepet optimist. I bokmålsordboka til Universitetet i Oslo er en optimist definert som en person som ser lyst og forhåpningsfullt på framtiden Min oppfatning er at det et vanskelig å se for seg mange mennesker som er ensidige optimister. Det må da være noe bekymringer knyttet til fremtiden for dem også.

 

Er jeg så heldig at det er en ekte optimist som leser dette og kan besvare mine spørsmål? Jeg er litt pessimistisk angående muligheten for det, men optimisten i meg håper.

 

Hakkespett

 

bildelisens

Blinke blinke

Våren 2011 var vi på ferie i Nordjylland. For min del var et av høydepunktene besøket til det gamle fyret Rubjerg Knude.

 

Trykk på bilde for å se en større versjon.

 

Det er faktisk noe så sjeldent som et fyr begravet i sanden. Såvidt meg bekjent det eneste i hele verden.

 

Sandmassene her er store og de flytter på seg. Da mine foreldre besøkte fyret for ikke så mange år siden var det kafe på stedet. Alt dette var begravet i sanden nå.

 

Om 10 år vil jeg tilbake for å se hvordan landskapet har endret seg. Under årets besøk var bare fyrtårnet synlig. Er du i området anbefaler jeg å klatre opp på sandtoppen. Det å spasere barbent i den fine sanden der oppe er en sjelden flott opplevelse.

 

Hakkespett.

 

 

 

 

 

 

 

Sykkel

Jeg har kjøpt meg sykkel. Hybrid heter det. Det er slike sykler voksne mennesker kjøper. Den har bøttevis med gir, vondt i stompen sete og kostet en halv formue. Nå står den i garasjen.

Selv om den står der godt klemt inn bak bilen betyr ikke det at jeg ikke bruker den. Jeg er sporty som få. Om noen spør meg om jeg har noen hobbyer så sier jeg sykling. Er så til de grader bitt av sykkelbasillen at den er påmontert en sykkelcomputer. Seks kilometer har jeg syklet i sommer.

 

Om man måler i distanse så er det kanskje ikke allverdens. Målt i tid er det ganske lenge, jeg sykler ikke så fort. Det er slitsomt og så kan jeg ødelegge sveisen. Det er på grunn av dette jeg prøver å sykle med vinden.

 

I det hele tatt er det ganske kompliserte sykkelforhold her jeg bor midt i en bakke. Bakker er noe av det som kan ødelegge sykkelgleden. Det setter visse begrensninger for syklingen min. Det er uaktuelt å ta sykkelstien til høyre. Minst en kategori fem stigning. Da er det langt mer kurant å svinge til venstre. Det er like bratt, men det går nedover.

 

Jeg tror det er slik bruk sykkelen min er laget for. Den har skivebremser. Da skal visstnok være fine greier. Jeg har en veldig kontrollert nedbremsing hele veien. Det er først når jeg står der på bunnen jeg innser at det bare er en vei tilbake. Den går oppover. Da er man prisgitt kollektivtilbudet. Derfor er det smart å alltid ha med seg en rutetabell på sykkeltur. Den glir elegant inn i lommen på trikoten.

 

For de virkelig langturene er det egentlig bare en mulighet. Jeg må droppe sykkelstien. Rett og slett sykle rett over den. Der er det flere hundre meter met nydelig lettkupert terreng før jeg ankommer det lokale kjøpesenteret. Der er det fint å ta seg en pust i bakken med et stykke kake og en kopp kaffe. La slitne ben få litt hvile. Restitusjon er viktig. Dropper man det er det vanskelig å holde gløden i lengden.

 

Forøvrig er det sant som jeg har skrevet om tidligere. Man glemmer ikke å sykle. Det som kan være noe redusert etter 20 år på sofaen er balansen. Ikke heng deg opp i det. Er flere uker siden jeg har kjørt på noen nå.

 

Er du i likhet med meg på jakt etter spennende friluftsopplevelser vil jeg på det varmeste anbefale sykling.

 

Hakkespett

 

bildelisens

Støv

Er en stund siden jeg har skrevet noe her. Som dere alle sikkert vet er livet mitt mye mer spennende enn livene til folk flest. Dermed har det ballet på seg med tanker og historier som jeg brenner etter å dele med leserne.

Egentlig skulle de ramle ut av meg nå. Ordene. Det gjør de ikke. Kona støvsuger. Støvsuging er pokker så irriterende, selv om du ikke er den som støvsuger. Det har noe med lyden å gjøre. Muligens også litt med følelsen av at kanskje det er meg som bør gjøre det.

 

Slike tanker er det bare å sile bort med en gang. Jeg har en blogg å drive. Tør påstå at ingen av dere som leser dette er spesielt opptatt av hvor mye støv det er her. Sånn sett er jeg mere en folkets mann enn min kone er. Støvsuging blir for egoistisk for meg. Det er bare oss som bor i huset som har glede av det. Bloggen derimot er der for hele den norsktalende verden.

 

Nå er det ikke noe lyd fra støvsugeren lengre. Ikke noe særlig støv heller. Lurer på hvor det kommer fra. Noen av dere som vet? Jeg kan ikke begripe det. Hele mitt voksne liv har vært en kamp mot støvet. Det er en kamp som ikke kan vinnes. Ifølge Wikipedia er støv små partikler med en diameter på mindre enn 500 mikrometer. Det er sikkert ganske smått. Glem nåla i høystakken. Her jakter vi i hele huset på noe som er så lite at jeg aldri har hørt om målenheten før.

 

Mikrometer. Da snakker vi finmåling. Er liksom ikke noe man tar på øyemål med særlig stor treffsikkerhet. Det er ikke mikrometer som er opphavet til nabokrangler. Da er vi som regel oppe i centimeter. Jeg trekker ihvertfall ikke naboen for retten om han har et tilbygg som er noen titalls mikrometer feilplassert. Da klapper jeg ham på skuldra og sier at vi alle kunne gjort den blemma. Det er altså slik jeg er. Et medmenneske.

 

Hakkespett

 

bildelisens