Get Adobe Flash player

Archive for October, 2011

Bra bedre best

Jeg er et utpreget konkurransemenneske. Skal være best i alt. Være først med det nye.

Jeg simpelthen må ha det tynneste fjernsynsapparatet. Ingen løfter på øyelokket av en seksti tommer tv lengre. Nei, har du kjøpt nytt fjernsyn vil vi vite hvor tynt det er. Alt som er tykkere enn tre cm holder man kjeft om. Vel, jeg har familiens tynneste tv. (antagelig også tynneste blogg)

Opp gjennom årene har jeg konkurrert med brødrene mine. Vi er tre stykker, men jeg var første mann som så verdens lys. Hele fire år senere fikk andremann somlet seg ut. Hva yngstemann holdt på med aner jeg ikke. Jeg hadde allerede vært et vakkert barn i fem år da han kom til verden.

Apropos barn. Jeg har antenner og vokter mine ord, men mine barn er altså mye vakrere enn barna til mine søsken. Det er forsåvidt naturlig. Jeg er vakrere enn mine søsken og min kone er vakrere enn mine søskens koner og samboere. Det handler om gener. Er sikker på at mamma kan verifisere dette.

Dessuten har jeg enebolig. På fransk heter det maison. Jeg er nemlig den av oss som er flinkest i fransk. Brødrene mine bor i rekkehus eller tomannsboliger. For meg er det som å bo i telt. Man kan gå på besøk der, men det er ikke noe sted å bo.

Da er det bare å legge sammen to og to. Søsknene mine når meg ikke til knærne. Heldigvis er jeg tvers gjennom kjempesympatisk. Driver ikke og gnir det inn. Det er ikke nødvendig. Tror de har innfunnet seg med naturens rangordning.

Hakkespett

bildelisens

Helium

Alle gjør det, men de færreste innrømmer det. Rare greier. I 2011 er en så naturlig ting et tabu for mange. Jeg tenker selvsagt på fising.

Jeg er nok over snittet interessert i fising. Det stammer antagelig fra barndommen. Egentlig var det ikke lov, men når noen likevel slapp en var det ganske morsomt.

 

Min bestemor oppfordret meg til å fise rett som det var. Det kunne forebygge magesmerter. Siden den gang har jeg ikke sett meg tilbake. Det er ingen skam i å slippe ut litt luft.

 

For sikker fising er det viktig å kjenne litt til sin egen tarmfunksjon. De våteste fisene er ofte de mest spektakulære. Samtidig som det som regel er den som innebærer høyest risiko. Grensen mellom fis og lett diare kan være hårfin. Legger fort en demper på gleden av å slipe en blautis når du merker det er noe klebrig mellom rompeballene.

 

Etterhvert som jeg er blitt eldre har jeg begynt å sette større pris på tørrfisene. Der har man langt høyere tonal variasjon. Gleden når de virkelig høye tonene sitter som et skudd kan knapt beskrives. Det må oppleves. Dessuten er tørrfisene nærmest risikofrie. Skal godt gjøres at det kommer noe mer enn luft.

 

Av og til kan jeg observere mennesker som absolutt skal lure ut fisen lydløst. Dette er svært ubehagelig og unødvendig. Tenk på fiseputer. Fising er gøy. Det en noe alle kan og det er gratis. Det er ikke mye gøy som ikke koster penger om dagen så la oss verne om de frie gledene vi fremdeles har.

 

Hakkespett

 

bildelisens

Reisebrev fra Paris

Jeg har vært ute og reist. I nærmere fire uker har jeg vært i Paris. Underveis gjorde jeg med noen tanker og meninger om byen som jeg har lyst til å dele med dere.

Det går faktisk an å kjøre bil der. Det er både hyggelig og overraskende på samme tid. Gir litt trekk for parkeringsmuligheter. De finnes nemlig ikke. Dermed blir man stort sett kjørende rundt. Antagelig slik dette med rundkjøringer oppstod.

 

Mangelen på parkeringsmuligheter betyr ikke nødvendigvis at du ikke kan parkere. Faktisk ser det ut til at folk setter fra seg bilen stort sett der de har lyst. Veldig praktisk og enkelt.

 

Dra for all del ikke ned med en ny bil. En 2011 modell ser ut som den er fra 2001 når du kommer hjem. Franskmenn er nemlig smarte. De bulker ikke i bilen din mens du sitter i den. De venter til du har satt den fra deg og er ute av syne. Så er det fritt frem for å herpe bilen før du er tilbake. Regelen er klar. Har ingen sett deg har du ikke gjort det.

 

Det at det er mulig å kjøre bil betyr ikke nødvendigvis at jeg anbefaler det. Jeg gjorde det og det var bak rattet jeg fikk de fineste minnene. Det er ganske mye kø og tuting. Om noen tuter på deg er det viktig å hilse høflig tilbake. Man må respektere den lokale kulturen. Knytte litt med neven og flekke tenner.

 

En av de store attraksjonene Paris har å by for bilturister er Kamikaze motorsyklister. Du er nemlig ikke trygg om du har kommet deg i riktig fil og køen flytter på seg. Det er en uskreven lov at uansett hvor fort du kjører er motorsyklisten nødt til å kjøre minst fire ganger fortere enn deg. Så selv flere ganger motorsyklister og bilister i klammeri. Bilisten presser og motorsyklisten sparker og slår i bilen. Det er spennende og eksotisk.

 

Ved en ren tilfeldighet oppdaget jeg tometerstunnelene. De er ganske freaky. Først kommer man til en bom som knuser alt som er over to meter høyt. Deretter bærer det inn i disse tunnelene som er så lave at bilantennen skraper i taket. Det hele er en forvirrende opplevelse. Fire-fem felt i bredden og en fartsfølelse som er unik. Det omtrent som Disneyland og lsd samtidig, bare gratis.

 

Byen har selvsagt mye å by på, men det ser du på en dag. For den genuine storbyfølelsen er det i trafikken du skal. Der finner du det ekte Paris.

 

Hakkespett

 

bildelisens

Hyper

Jeg svetter. Blikket er famlende. Alle bevegelser kjennes unaturlige. Hva pokker er det jeg har gitt meg ut på?

Hva fikk meg til å tro at jeg kunne klare dette? Dette går aldri bra. Det er disse tankene som farer gjennom hodet mitt den siste dagen i september 2011. Jeg befinner meg på danskebåten. I motsetning til meg er havet rolig. Under hele reisen er båten pakket i tåke.

 

Dette øyeblikket var i tankene mine allerede for fire uker siden. Jeg undertrykte det. Går vel på et vis, tenkte jeg da. Siden den gang har angsten økt gradvis. De siste dagene har vært uutholdelige. Jeg tror ikke lengre dette kommer til å gå bra.

 

Fra min base lengst bak i båten observerer jeg andre passasjerer. De ser på meg.  Jeg er ikke sjøsyk, man jeg kaldsvetter. Hvorfor sitter det en mann skrått opp til høyre? Det er da mange ledige bord. Er nær ved å hyperventilere.

 

Det spraker i høytaleranlegget. Hjertet gjør et hopp. Vi er ankommet havnet. Passasjerene bes om å trekke ned til bildekket. Det er nå det skal skje. På vaklende ben kommer jeg meg ned. Dekk 3 A.

 

Det min tur nå. Til å kjøre. Det går så ufattelig sakte. Klamme hender og flakkende blikk. Ser meg selv i speilet. Ser sliten ut. Faen at jeg ikke barberte meg.

 

Da ser jeg den. Tollstasjonen. Granskende blikk og uniformerte mennesker med stopp skilt. De vinker en bil inn til siden. En helt vanlig bil, akkurat som min.

 

Brått står hun foran meg. Betrakter meg. Jeg er forvirret. Stoppe eller kjøre? Aner ikke. Velger å kjøre. Sakte. Blikket hennes følger meg vaktsomt. Jeg er oppe på siden av henne nå. Har fått rykninger i muskulaturen rundt øyet. Helvete til timing. Ruller avgårde i fire kilometer i timen. Hun stopper meg ikke. Jeg får gå.

 

Tør ikke juble enda. Tollere har nok noen tricks i ermet. Først opp på hovedveien tør jeg slippe følelsene løs. Det gikk. Fy faen det gikk.

 

Egentlig en hysterisk reaksjon fra min side. I bilen hadde jeg seks øl, en flaske whisky og fem bokser snus. Godt under kvoten. Hadde ingenting ulovlig. Likevel så blir jeg altså så skremt av å passere tollen. Hva er det jeg frykter? Det er helt urasjonelt. Jeg har aldri hatt med meg en dråpe for mye.

 

På veien hit har jeg kjørt gjennom fem land. Det dobbelte om jeg tar med turen ned. Ingen andre steder har jeg sett en toller. Faktisk krysser jeg landegrenser i hastigheter som er høyere en det er lov å kjøre de fleste steder i Norge. Hva er det de har der som vi er så redde for i Norge? Jeg vet ikke, men noe må det være med tanke på den grensekontroll som bedrives her til lands.

 

Så hvordan er det med deg? Passerer du tolleren med hvilepuls eller får du frysninger bare ved tanken på det? Hva er dette som for all del ikke må inn i landet vårt?

 

Hakkespett

 

bildelisens