Get Adobe Flash player

Archive for July, 2012

Dagen i dag

I dag har jeg stått opp, spist frokost, drukket kaffe og spasert en tur i regnet.

Bomullspinne

Jeg har et ørevoksproblem. Spesielt om sommeren, når jeg bader med hodet under vann, tettes øregangen med voks. Da bruker jeg bomullspinner for virkelig å få dyttet voksen fast i trommehinnen.


Rett som det er må jeg til legekontoret for å spyle opp øregangene. Egentlig skal man ikke bruke q-tips på denne måten. Det frarådes på det sterkeste å stikke noe i de indre øreganger.

En gang satt det bomfast. Legen måtte røske det ut med en slags tang. Jeg kjente hud som ble revet av trommehinnen og etterpå rant det blod ut av øret. Det er den eneste gangen jeg har grått under legebesøk. Smertene var ikke til å holde ut.

Man skulle kanskje tro denne opplevelsen ville gitt meg traumer. At jeg hadde lagt bommulspinnen, eller q-tips om du vil, for hat. Det har jeg ikke. Selv om det som regel ikke er noen bruksanvisning på emballasjen forstår jeg det var min feil.

Jeg har tvertimot utviklet en stor beundring for bomullspinnen. Sågar står den for meg som en av menneskehetens viktigste oppfinnelser. Ikke for hva den gjør, men for måten den er designet på.

Noen liker iPhone, sportsbiler eller designmøbler. Jeg like altså q-tips. Årsaken til det er like enkel som q-tips er genial. Den utnytter begge ender av stammen.

Tenk deg tannbørster, malerkoster eller oppvaskbørster. I likhet med en rekke andre produkter består disse av en stamme hvor det unike med produktet er plassert i enden. Bare i den ene enden vel og merke.

Ville ikke oppvaskbørsten gitt mer for pengene, bedre materialutnyttelse og vært mer miljøvennlig om det hadde vært en børste i hver ende? Du trenger ikke sjekke oppvaskbørsten din. Jeg garanterer deg at den bare har børste på en side.

Det er respektløst overfor oss forbrukere. Det er 2012. Vi er opptatt av å redde verden. Sørge for at våre barnebarn har en jord å bo på. Så tillater altså de kyniske jævlene seg å levere produktene sine med en helt fin, ubrukt ende. Jeg blir så rasende at jeg knapt finner ord.

Hvor er visjonene? Vi blir stadig flere her på jorda. Vi bor trangere. Hvorfor tilbys ikke butikkene kombinasjonsbørster? Gi meg en stamme med tannbørste i den ene enden og dobørste i den andre. Klart jeg ville kjøpt den. Billigere, plassbesparende og miljøvennlig.

Til syvende og sist dreier dette seg om penger. Mye penger. Produsentene tjener store summer på at jeg kjøper spesialiserte produkter på enslig stamme. De har ingen interesse av å selge tohodede produkter. Ikke før vil alle reiser oss og sier klart fra om hva vi vil ha. Jeg vet hva jeg ønsker. Gjør du?

Hakkespett

bildelisens

Mellom trærne

Helt siden mennesket kastet av seg apekostymet og begynte å gå på to har søken etter kunnskap stått sentralt. Hvem er vi, hvor går vi og hvor tett må det være mellom trærne før det kan kalles en skog?

 

De to første spørmålene er ganske uinteressante. Jeg er er meg og jeg går den veien vinden blåser. Distansen mellom trærne i skogen derimot trigger meg skikkelig.

Det hersker bred enighet i fagmiljøet om at i en skog finner vi trær. Jeg har trær i hagen. Epletre, plommetre og et gammelt digert tre som husken henger i. Likevel vil ingen finne på å kalle det en skog.

Det er påfallende enkelt å tenke seg at jeg ikke har nok trær. Distansen mellom stammene er for stor. Vi har forventninger til en skog. Det skal ikke være 15 meter mellom tre trær, slik det er i hagen min.

Jeg er ikke naiv. Uansett hvor tett jeg plantet trær i hagen ville det ikke blitt noen skog. Det har med mer enn avstanden mellom trærne å gjøre. Skog er vanskelig å forstå.

Hagen min er ustelt. Jeg liker ikke hagearbeid. Det har relevans. Skog skal i størst mulig grad være uberørt. Kan greit være felt et juletre eller hentet litt ved. Ikke stort mer.

Jeg kjenner en glede ved denne erkjennelsen. Et kort øyeblikk tenker jeg hagen kanskje er en skog likevel. Det er den ikke.

Til og med om jeg planter trær så tett som jeg kan blir det ingen skog. Det blir et plantefelt. Det tar tid å bli en skog. Uansett hva jeg gjør vil det ikke bli skog i hagen. Ihvertfall ikke i min levetid. Det vil være en ustelt hage.

Det er helt greit. Det er ikke menneskets oppgave å lage skog. Vi skal ta vare på skogen som allerede er her. Når man forstår det har det liten hensikt å gruble over avstand mellom trærne.

Hakkespett

bildelisens

Skål

Jeg er normalt veldig forsiktig i min omgang med alkohol. Det blir slik når man har små barn. Når sant skal sies er de eneste gangene jeg nyter alkohol når svigermor er her.

Svigermor er her ganske ofte egentlig. Tre til fire måneder i året bor hun med oss. Nå er det ikke slik at jeg nyter alkohol hele tiden hun er her. I går smakte jeg på det sterke for andre gang på et års tid.

Vil ikke bruke noen tid på å fortelle hvor festlig det var i går. Tenkte i stedet å bruke litt tid på hvor ufestlig det er i dag.

Det er sjelden jeg får fysiske plager som oppkast og hodebank. Til gjengjeld får jeg det som kalles fyllenerver. Helt ærlig tror jeg at oppkast og hodepine ville være å foretrekke.

Dette jeg kaller «nerver» er forsåvidt ikke helt ukjent for meg. Det er noe som plager meg daglig. Fyllenerver plager med bare når jeg har drukket relativt kvasse mengder alkohol. Det er selvforeskyldt. Jeg vet hva som kommer.

Når man er utrent i drikkekunsten så glemmer man gjerne disse «nervene» som kommer dagen derpå. Hvordan det er mulig å glemme noe slikt er på en dag som i dag en gåte for meg. Sånn sett var gårsdagen lærerik.

I løpet av natten har jeg utviklet superhørsel. Den minste lyd setter seg langt ned i ryggraden. Den forfølger meg, uansett hvor jeg gjemmer meg. Enten jeg er i skjul på datarommet eller sittende på do. Ingen vits å gjemme seg. Man løper ikke fortere enn lyden.

Så, mens man har kommet til en slags forståelse av at lydene er noe som vil plage en den nærmeste tiden, kommer panikken for hva man har gjort og sagt.

For noen år siden ville ikke det vært noe problem. Det var nemlig en av mine berømte helt alene fester i går. Den gikk av stabelen etter at unger, koner og svigermødre hadde lagt seg. Bra stemning og bra folk. Viktigst av alt, ikke så mange å drite seg ut for.

Man er ikke så alene som man var før. Dette fenomenet man forbanner dagen etter en helt alene fest heter sosiale medier. Du kjenner dem sikkert. Twitter, facebook, tumblr og alt annet djevelen har funnet på for å plage deg en morgen derpå.

Nå som det går mot kveld, denne solfylte dagen etter, tror jeg at det har gått greit. Jeg har hverken gjort noe ufint eller rart. Trenger ikke unnskylde meg noen steder.

Denne innsikten i at det har gått greit tok det meg bare rundt ti timer å få. Ti lange timer med kaldsvette og panikkanfall. Det er over nå. Hørselen er heldigvis også i ferd med å vende tilbake til normale verdier. Jeg lar meg ikke lengre drive til vanvidd av at katten snorker eller de skrikende måkene som sirkler rundt i området.

Så nå skal jeg nyte det som er igjen av dagen. Det er egentlig ikke så mye. Forhåpentligvis blir morgendagen bedre.

Hakkespett

bildelisens

 

To be continued.

 

bildelisens