Hakkespett bloggen

Archive for the ‘Barn’ Category

Mange foreldre benytter seg av dagmammaer. Barnet har ikke fått plass i barnehage og ofte er begge foreldrene i arbeid. Da er alternativene få. Hva vet du egentlig om dagmammaen og hvor godt kjenner du henne?

Vårt eldste barn gikk til dagmamma. Vi fikk ikke barnhageplass og vi som foreldre måtte tilbake i arbeid etter endte permisjoner. Som i så mange andre familier var økonomien basert på at begge foreldrene arbeidet. På langt nær noen ønskesituasjon men en realitet vi er nødt til å forholde oss til.

Vi studerte avisen på jakt etter dagmamma. Etter et par uker dukket det opp en annonse som kunne passe for oss. Det var en dagmamma med ledig kapasitet ikke så altfor langt unna der vi bor.

Vi dro for å treffe henne. Hun virket hyggelig og hadde gode referanser. Det kostet en god penger men hun virket som det beste alternativet. Vi ble enige om at hun skulle passe på barnet vårt fram til vi fikk barnehageplass.

Hos oss er det slik at mor begynner veldig tidlig på jobb. Derfor er det far som tar hånd om ungene om morgenen. På den tiden var det bare en. Så etter stell, frokost og lek leverte jeg sønnen min hos dagmammaen. Det hele virket å fungere fint. Gutten virket trygg og fornøyd både når jeg hentet og leverte ham.

En morgen falt han ganske stygt og slo seg i hodet. Jeg ringte legevakten for å høre hva jeg burde gjøre. De mente all den tid han hadde fått smellen i panna og ellers virket normal så var det ikke nødvendig å oppsøke lege. Barn slår seg ganske ofte og skal man gå til lege hver gang det skjer så får man ikke gjort stort annet. Derfor valgte jeg å levere han til dagmamma som vanlig. Jeg forklarte henne at han hadde falt og slått seg og ba henne holde et ekstra øye for å være helt på den sikre siden.

Framme på jobben begynte jeg å tenke på en del på barnet mitt. Jeg hadde skyldfølelse. Det var min feil at han datt. Jeg hadde vært uoppmerksom et lite øyeblikk. Bestemte meg for å ringe for å sjekke at alt stod bra til. Jeg ringte og ringte men ingen svarte telefonen. Da begynte jeg å bli engstelig. Fortsatte å ringe uten å få svar. Var såpass bekymret at jeg satte meg i bilen og kjørte avgårde for å se at alt var bra. Vel fremme ringte jeg på døren. Ingen åpnet. Nå begynte jeg å bli redd. Banket hard på alt jeg kunne finne av dører og vinduer i huset. Etter noen minutter kom et bustet hodet fram i døren. Hun virket ganske trett. Sønnen min kom også. Han så ut til å ha det bra. Jeg spurte hvorfor hun ikke hadde tatt telefonen. Det kom en innrømmelse etter jeg presset på litt. Hun hadde tatt seg en formiddagslur. Hun mente det var trygt, mens min lille sønn gikk alene rundt i stua. Jeg lirte av meg noen gloser som ikke egner seg på trykk. Det var siste gang hun passet på sønnen min.

Jeg har ingen problemer med å sende barna mine i barnehage. Personlig mener jeg det er sunt for dem. Det er betryggende å vite at de har andre barn å leke med, er under oppsyn av kvalifisert personell og har et pedagogisk opplegg. Det var en kommentar i lokalavisen her for noen år siden. Foreldre blir nødt til å låne bort barna sine til mennesker de ikke ville lånt bort bilen sin til. Det var et innlegg i forbindelse med dårlig barnehagedekning. Jeg synes det jeg forteller om her viser hvor viktig det er å ha barnehageplass til foreldre som har behov for det. Jeg låner aldri ut barna mine til fremmede igjen.

Hakkespett

bildelisens

Som så mange andre er jeg fanget i tidsklemma. Derfor mente jeg det var en god ide å kombinere å gå ned trappen med å ta på meg genseren. Det var det ikke.

Jeg datt. Når man da har hodet og armer inne i genseren er det ganske vanskelig å orientere seg. Det blir umulig å ta seg i mot med armene. Man må bare ta fallet som det kommer. Heldigvis gikk det forholdsvis greit. Jeg gjorde meg løs og ledig som en seigmann. Litt smerter i høyre skulder, men neppe noe som gir meg varige men.

Hele episoden brakte meg tilbake til barndommen. Innbiller meg at det å dette ned trappen var noe jeg gjorde daglig. Så galt var det nok ikke, men det skjedde relativt ofte. Jeg husker godt en gang hvor jeg slo meg litt og begynte å grine. Ingen foreldre som kom løpende. De leste avisa. Klandrer dem ikke for det. Avisene var mye bedre når jeg var liten. Det var ikke sånn at foreldrene mine ga helt blaffen. Husker pappa spurte hvor det gjorde vondt. I beinet svarte jeg. Her kom han med et oppfølgingsspørsmål som viste at han brydde seg. Kan du stå på det, sa han. Jeg prøve forsiktig og det kunne jeg så jeg svarte ja. Det er bra, da er det ikke brukket fulgte min omsorgsfulle far opp uten å fjerne blikket fra avisa. Da var den saken oppe og avgjort.

Det høres nesten ut som jeg er misfornøyd. Det er jeg slettes ikke. Jeg synes oppveksten min var fantastisk og foreldrene mine gjorde en god jobb med å oppdra oss. Det er dette med oss nordmenn. Vi skal slå oss litt. Det er sunt og bygger karakter. Tror du Roald Amundsen ville vært første mann på sydpolen om han aldri hadde tatt noen smeller på vei ned en trapp?

Som regel går det greit med meg i trapper for tiden. Da er det noe annet med min kone, Jeg synes hun kommer seilende ned rett som det er. Dette skyldes nok at hun ikke er norsk. I hennes hjemland er barneoppdragelsen proaktiv. Med det så mener jeg at man forsøker å stoppe barna før de gjør noe som er farlig. Altså så fikk antagelig ikke hun lov til å leke i trappen på samme måte som meg. Bortsett fra at jeg er en dyktigere trappebruker en henne så har hun klart seg bra hun også. Hun er god på mange ting som jeg er dårlig på.

Dette var ting jeg ikke tenkte så mye over før vi ble foreldre. Nå er det mer aktuelt. Vi har to små barn som helst skal ha litt oppdragelse. Vi får rett og slett en liten kulturkollisjon. Jeg er vokst opp med den norske die hard stilen mens kona er vant til den mer raffinerte barna skal leke under oppsyn stilen. Det betyr at vi må møtes et sted i midten. For kona blir det helt feil om ingenting er farlig og for meg blir det galt om ikke ungene skal få litt spillerom. Jeg tror vi har funnet en grei balansegang nå, men det har ikke vært enkelt. Utgangspunktene har vært så vidt forskjellige.

Har en mistanke om at siden dette hovedsakelig vil leses av nordmenn så vil mange mene at den norske metoden er den beste, men har vi rett og kunnskap til å si at 65 millioner franskmenn tar feil. Det blir folk av dem også. De er bedre enn oss til å sparke fotball og når det takles så tror jeg de trår vel så hard til som vi gjør.

Hakkespett

bildelisens

I dag startet Premier League. Faktisk har jeg akkurat sett først omgang av åpningskampen. Kan like godt innrømme det. Jeg synes ikke fotball lengre er så gøy som det en gang var.

Jeg spilte fotball i mine yngre år. Jeg var keeper. Faktisk en ganske beryktet keeper. Når det var skoleturnering på barneskolen så psyket klassekameratene mine ut motstanderne med at vår klasse hadde en keeper som slang seg på asfalten. Vi spilte nemlig kampene på en asfaltert håndballbane. De stakkarene som ikke gikk i min klasse ble hvite i ansiktet av frykt. Hva er dette for en galning som slenger seg på asfalten.

Det kan være at slengingen min ikke er helt som de tigersprangene jeg mener å huske. Jeg slang meg fire fem meter, blunket til jentene på sidelinjen, før jeg reddet et tilsynelatende umulig skudd. Jeg burde hatt superhelt drakt. Egentlig rart at jentene stod på sidelinjen. Det var faktisk slik. I skoleturneringen var det kun gutter som deltok. Sikkert en kompensasjon for at gutter jobber hardere senere i livet. Vi må jo i militæret og sånt. Vel jeg måtte ikke det, men det er en annen historie.

Jeg startet min fotball karriere på topp. Nå jeg begynte med organisert fotball fikk jeg som regel lov til å sitte på benken. Det var en kar som hette Pingo eller noe slik som måtte stå i mål, mens jeg drakk saft på sidelinja. Riktignok fikk jeg en liten opptur da min far kom inn på trenersiden. Da nøt jeg et år sentralt på midtbanen. Da vant vi en medalje. Det er den eneste medaljen jeg noen gang har vunnet om jeg ikke tar med svømmeknappen.

Mulig at det bare var meg som så min fars genialitet i trenergjerningen. Genier blir ofte misforstått. Han ledet oss tross alt til en fin tredjeplass i en avdeling bestående av åtte lag. I tillegg var han alltid ulastelig antrukket i en grønn treningsdress som satt som en skøytedrakt. For alt jeg vet kan det hende han valgte å gi seg på topp. Kan ikke huske det var noen maktkamp i kulissene.

Den nye treneren klarte aldri å levere de resultatene pappa ordnet. Jeg vant ikke flere medaljer. Derimot fikk jeg en del flis i baken. Den nye treneren mente det var best om jeg bare spilte to minutter hver kamper. Sikker lurt. Talentet mitt skulle nok matches forsiktig. Etterhvert fikk jeg nok av å sitte på benken. I en alder av 14 år lag jeg skoene på hylla.

Kanskje kunne jeg blitt virkelig god. Er vel egentlig ganske tvilsomt. Mener å huske jeg løp seksti meteren på drøye 11 sekunder. Likevel det er mulig. Min yngre bror spilte eliteseriefotball i flere år han og ble en av bærebjelkene på laget. Dette handler likevel ikke om at fotballen må spisses tidligere. At talentene skal skilles ut i yngre alder osv. Det tar jeg ikke stilling til. Det jeg imidlertid tar stilling til er at barneidrett skal være inkluderende. Alle skal for være med og alle skal få spille. Det handler om så mye mer enn idrett. Det dreier seg om tilhørighet, vennskap og likhet.

Hakkespett

bildelisens

I morgen skal vi feire fireårsdagen til mitt eldste barn. Til alle som hevder at tiden går fort, dere har helt rett.

Husker så godt da min kone fortalte hun var gravid. Av alle ting var jeg på vei til legen, da mobilen med det glade budskap ringte. Jeg husker gleden og frykten. Var litt tidlig ute. Derfor tok jeg en tur til Elkjøp for å se på det live jeg nå skulle si farvel til. Elektroniske dippedutter av alle slag skulle nedprioriteres. Nå hadde vi en ekstra munn å forsørge.

Noen måneder senere kom krabaten til verden. Veldig spesielt å bli pappa. Jeg ble det altså klokken 07.20 en sensommerdag for fire år siden. Det er mange gleder og mange utfordringer. Jeg trodde at barn ble født ferdig utdannet, klare til å begynne i jobb. Sånn er er det slettes ikke. De er ganske avhengige av foreldrene sine. Tror vi kan ha god samvittighet med jobben vi har gjort så langt, både far og mor.

Jeg husker godt først gang han sa pappa. Det var et flott øyeblikk. Han hadde nok skjønt jeg var pappa hele tiden, men å høre han si det var bare helt fantastisk. Hele livet har jeg kalt min far for pappa. Nå hadde jeg tatt steget opp og blitt en selv.

Forstår par som velger bort å få barn. Var lenge skeptisk selv. For meg har det vært en svært positiv opplevelse. Det er fint å flytte fokus. Leve for noen andre. Betyr ikke at livet mitt er over. Det er bare blitt rikere. Har fått en ekstra drivkraft.

Det kan være vanskelig å ha barn. De har ikke samme logikk som oss voksne. Det er fint. Det er mye god visdom i barn. Oppdragelse er vanskelig. Tror neppe det finnes noe fasit svar på hva som er rett og hva som er galt. Selv om jeg føler vi har gjort så godt som vi kan er det ofte man blir sittende igjen med dårlig samvittighet. Vi elsker jo barna våre så høyt. Da kan det være vondt å irettesette dem eller nekte dem ting de har lyst til å gjøre, men det er en del av det å være foreldre.

Halvannet år etter guttungen ble født fikk han en søster. De har stor glede av hverandre. I barnehagen har de forskjellige venner men hjemme er de uadskillige. De leker mye og krangler mye. Akkurat som jeg gjorde med mine søsken. Det at hun har hatt storebror å se opp til har hjulpet henne veldig. Hun vil gjøre alt han gjør.

Denne sommeren har de sluttet med bleier begge to. De er blitt så store. I mine øyne. Du ville antagelig bare se små barn, men der er lenge siden de var relativt hjelpeløse vesen som måtte ha hjelp til alt. Nå er de verdensmestre begge to. Det er ikke en ting de ikke kan, ifølge dem selv altså. Jeg gleder meg til å være en del av livene dere i mange år fremover. Ser for meg mye glede og noe motgang. Sånn er det med alt. Ikke så farlig så lenge gleden til de grader overstiger det negative.

Så gratulerer med dagen.

Hakkespett

blidelisens

Har du eldre søsken? Da er du heldig. Jeg er eldstemann i søskenflokken. Sannsynligvis den som har utviklet meg senest. Mine yngre brødre derimot har hatt stort utbytte av meg. Antagelig begynte de å gå lenge før meg og bedrev verbal ordkunst jeg bare kunne drømme om når jeg var på deres alder.

Hvor har jeg dette fra? Det er mine egne observasjoner som far til to små barn. Det er halvannet år mellom den. Eldstemann er på ingen måte sen i utviklingen. Barnehagen bekrefter at utviklingen hans er helt normal. Lillesøster derimot fremstår som et vidunderbarn. Hun er kommet usedvanlig langt i utviklingen av motorikk og talegaver. Igjen bekreftet fra barnehagen.

Hadde ikke trengt bekreftelser fra barnehagen. Jeg ser det selv. Lillesøster vil gjøre alt storebror gjør og klarer det som oftest med glans. Det må være en kjempefordel for lillesøster å ha eldre søsken.

På sikt jevner det antagelig ut. Kan hende utvikler jenter seg raskere enn gutter i denne alderen. Ikke vet jeg. Jentungen kommer antagelig ikke til å være noen vidunderbarn for andre enn oss foreldre. Det har selvfølgelig ingenting med at vi liker det ene barnet vårt bedre enn det andre. Begge to står like høy i kurs. Hun er bare heldig som har en storebror hun kan lære og bli inspirert av.

Hakkespett

bildelisens

Jeg hadde skrevet en bloggpost for dagen. Lagret den som draft da det var noe som føltes viktigere å fortelle om.

Noen av dere er antagelig foreldre. Dere vil forhåpentligvis skjønne hva jeg mener i denne posten. Fordi av dere som ikke er det tror jeg ikke det skal så mye fantasi å sette seg inn i situasjonen.

Ett av barna mine er neste fire år gammelt. For 1 times tid siden slo han med full viten og vilje sin mor med full kraft i ansiktet fordi han ikke fikk sjokolade. Min kone marsjerte ut av stua. Jeg så ikke tårene i øynene hennes, men jeg mistenker sterkt at de var der.

Hva er det korrekte å gjøre? Det finnes ingen fasitsvar. Ett av de menneskene jeg setter absolutt høyest her i verden har akkurat såret ett annet menneske jeg setter på topp tre lista over personer  som betyr mest for meg i verden. Jeg valgte å sende guttungen rett opp på rommet. Han hylte og grein. Om han forstod helt hva han hadde gjort der og da vet jeg ikke. Må innrømme at jeg kjempet hardt for å stå imot sinne som jeg kjente vokse i meg. Jeg la guttungen i senga hans og satte meg rolig ved siden. Satt der og lot han grine seg ferdig til han begynte å prate på egent iniativ. Det er utrolig vanskelig å “straffe” noen du er veldig glad i, men jeg følte at denne gangen hadde han gått så langt over streken at det ikke var noen vei utenom.

Når han hadde roet seg ned pratet vi om det som hadde skjedd. Han så ut til å forstå grunnen til at han var sendt på rommet og så ut til å være svært lei seg. Han sa at han gjerne ville ned igjen, men jeg sa at det kunne vi ikke så lenge han hadde slått mamma. Slik gikk det en liten stund ispedd noen tårer. Så kom jeg noe jeg har arvet etter min far. Man blir veldig oppgitt med en gang, men etter litt så kommer den dårlige samvittigheten. Vi pratet litt på nytt om om hva som hadde skjedd i så enkle ordelag som mulig. Var veldig nøye med å presisere at både mamma og pappa er veldig glade i han. Vi gjorde en deal. Han skulle få love å komme ned igjen mot å aldri slå igjen, be mamma om unnskyldning og gi henne en stor kos.

Når vi kom ned igjen så ventent jeg på kjøkkenet mens han luntet inn i stua. Føltes som ett fint øyeblikke når jeg så han kaste seg rundt halsen på mamma og ga henne en stor kos. Ideelt sett skulle min kone også skrevet om dette, men det er min blogg og hun hadde ikke lyst til det. Hun virket likevel veldig fornøyd med hvordan vi hadde håndtert det.

Er veldig spent på om jeg får noen tilbakemeldinger om hvordan vi håndterte situasjonen og hva dere synes. Vi vil jo bare det beste for barna våre. Vi har to stykker med relativt liten aldersforskjell og ting kan gå ganske så i ett til tider så det gjelde å bevare roen. Siden det er jeg som har skrevet dette fra min synsvinkel ser det nesten ut som det er jeg som tar ansvaret. Det er selvfølgelig ikke tilfelle. Vi er like opptatt av våre barns vel og ve begge to.

Hakkespett m/kone

For to dager siden var jeg ute å kjøpte ny bilstol til guttungen. Det å selge sikkerhetsutstyr til barn må være en takknemmelig oppgave. Man sparer ikke på kronene når det gjelder sine barns sikkerhet. Jeg kjøpte en stol jeg på forhånd hadde sett hadde kommet bra ut i tester av denne typen produkter. Har ingenting å utsette på selve stolen. Junior ser ut til å sitte komfortabelt og virker i det hele tatt storfornøyd med den.

Det jeg derimot har et problem med er festemekanismen på stolen. Den er lik på disse stolene beregnet på barn fra 15 kg og oppover. Stolen plasseres i baksetet og man bruker bilens vanlige sikkerhetsbelte til å feste til å feste både barn og stol. Den er betydelig mindre en den forrige stolen som går opp til max 15-16 kg. Dermed er det etter min mening altfor lett å trykke på knappen som løsner sikkerhetsbeltet. Sikkert spennenende  for et ivrig barnesinn.

På stolens jomfrutur til barnehagen idag tok jeg meg ekstra flid i å feste stol og barn etter veiledningen som fulgte med. Satte så kursen mot barnehagen. Det var meg foran og mine to barn bak. I en rundkjøring ble jeg tvunget til å ta en kjapp nedbremsing, med det resultat at min sønn ble kastet ut av setet og smalt inn i stolryggen min for så å ende opp på gulvet. Han hadde trykket på utløserknappen til selen underveis. Han hylte, søstera hylte og jeg selv satt med hjertet bankende frenetisk langt over adamseplet. Jeg kan ta litt kritikk for å ikke å ha fått med meg at sønnen min løsnet beltet, men som sjåfør har jeg også ansvar for å føre bilen og være oppmmerksom på trafikkbildet rundt meg. Mye kritikk retter jeg mot måten disse stolene festes på. En utrolig skremmende opplevelse som heldigvis ikke endte med noen alvorlig skade. Egentlig tenker jeg at vi var heldige siden jeg holdt lav fart. Hva om det f. eks hadde vært en brå nedbremsing i en 60 sone. Det er det værste alternativet jeg tillater meg å tenke på. Alt annet blir for tøft for min fantasi.

Vel fremme i barnehagen orienterte jeg personalet om hva som hadde skjedd i tilefelle han skulle være preget av det. Til min store forbauselse så hadde flere i personalet vært borti lignende tilfeller før og vi ende opp i en liten diskusjon om hvor potensiellt farlig dette kunne ha vært. Håper junior har lært og at han aldri tar av selen selv igjen. Jeg skal ihvertfall holde et godt øye med ham.

Hakkespett

Har akkurat montert trampoline for ungene. Advarsel etter advarsel. Fare for hodeskader, nakkeskader, bruddskader og ellers det meste man kan tenke seg. Da jeg var liten var jeg ikke så heldig at vi hadde trampoline i hagen, men nå jeg ser ut av vinduet på den potienselle drapsmaskinen med sikkerhetsnett rundt er jeg helt overbevist om at mange av aktivitetene jeg bedrev som barn innebar en langt større risiko enn litt spretting på en gummiduk.

Som forelder idag bekymrer jeg meg mye for barnas ve og vel. Kanskje litt for mye. De skal ikke være langt utenfor synsfeltet mitt før jeg får trangen til å se etter at det ikke er noen fare på gang. Sannsynligvis hjelper det vel ikke at min bedre halvdel er fransk. Der nede er barneoppdragelsen i langt større grad basert på å være pro aktiv å stoppe barna før de skulle finne på å gjøe noe farlig. Innbiller meg nesten at en fransk barnehage må være som et middels norsk fengsel uten at jeg har stiftet nærmere bekjetskap med noen av delene.

Når jeg vokste opp sa vi ha det bra idet vi smallt igjen døra for å finne resten av venneflokken. Så lekte vi i trærne eller på utrygg sørlands is. Vi syklet i kapp og vi klatret i skrentene. Blåmerker i massevis. Blod, snørr og tårer hørte vel også til hverdagen. Det er vel noen av oss som har noen sting også. Inne sparket vi ball og akte i trappene. Følte allikevel aldri at foreldrene mine holdt oss under slikt oppsyn som jeg holder mine barn. Selvsagt kom pekefingeren om at ting var forbudt og det var grenser for hva vi fikk foreta oss. Kan likevel ikke fri meg for at grensene jeg setter for mine egne barn er en god del snevrere enn de jeg selv hadde. Da jeg leverte ungene for overnatting hos mine foreldre tidligere denne uken så jeg potienselle farer over alt. Trangen til å fortelle mine foreldre at de måtte være forsiktige om barna lekte rundt de skarpe kantene rundt peisen eller at de kunne falle ned å slå seg om de fikk lov å stå i sofaen på den måten de gjorde var påtrengende. Jeg gjorde det ikke. Det gikk jo bra med meg, brødrene mine  og alle de andre barna i venneflokken.

Jeg har vel konkludert med at selv ligger jeg ett sted mellom min kone og mine foreldre når det kommer til trangen til å beskytte barna fra potensielle farer. Så får ungene slå seg løs i barnehagen.

Må inrømme at jeg har et lite lurt smil på lur. Mens jeg har skrevet denne posten har ungen gått ut i trampolinen igjen og min kone er på vakt i åpningen  i sikkerhetsnettet.

Hakkespett

Enter your email address:

Delivered by FeedBurner