Get Adobe Flash player

Archive for the ‘barndomsminner’ Category

Geometri.

 

Da jeg var barn var det en reklame på nærradioen vi synes var ekstra morsom. Det var en frisør og reklamen lød “kom og klipp deg på trekanten”.

Som voksen forstår jeg at reklamen ikke sikter til kjønnshår. Trekanten er et slitent kjøpesenter i nærheten av der jeg bor i dag.

 

I de tolv årene jeg har bodd her har jeg stusset på navnet. Bygget er definitivt ikke trekantet.

 

Er det utvidet i tidsrommet mellom min barndom fram til jeg flyttet hit? Kan trekanten være en senterkjede? Er det formen på tomten?

 

Jeg har mange spørsmål og få svar. Trekanten er større enn meg. Både billedlig og bokstavelig.

 

Hakkespett

The last ninja

Ble sittende å tenke på the last ninja Det er er klassisk dataspill fra min barndom.

Ninjaer var det kuleste som fantes. Grafikken på dette spillet var bare helt nydelig. Hele vennegjengen var betatt.

Så tenker jeg litt videre. Var dette en tid hvor fred, frihet og alt gratis faktisk fungerte? Vi satt der med våre turbotaper. De som hadde penger til å kjøpe spillet gjorde det, vi andre kopierte det. Det virker som om nok mennesker kjøpte spillene. Det er enorme mengder spill fra den tiden. Utviklingskostnadene var selvsagt mindre, men jeg synes likevel det er verdt å tenke over. Jeg hadde sikkert 1000 spill på forskjellige kassetter. Jeg hadde noen originale også. De kjøpte jeg for penger jeg fikk til bursdager og jul.

Mitt inntrykk er at alle var fornøyd. Utviklere solgte såpass at de fortsatte å lage spill, vi barna hadde spillene vi hadde lyst på og merkelig nok synes det hele å være akseptert av foreldre. Savner den tiden.

Hakkespett

bildelisens

Tenk

Det er helt ok å være voksen. Bestemme selv hva man vil gjøre. Likevel så skal det innrømmes at ganske ofte tar jeg meg selv på fersken med tanker om hvordan det var å være barn. Det er mye jeg savner.

Kanskje spesielt mot jul. Advent med  lys. De 24 lukene på kalenderen som venter på å åpnes. Lille julaften med pynting av tre og god julemat. Være så oppspilt på lille juleaften at man ikke får sove. Hva får jeg i pakkene? Når jeg var barn syntes jeg til og med grevinnen og hovmesteren var gøy.

Så selve julaften. Den mest magiske dagen i hele året. Våkne tidlig opp og være duracell kanin. Så mye spenning å glede i den vesle kroppen min. God julefrokost med mammas hjemmelagde julebrød. Disney julespesial på tv. Risgrøt med mandel som jeg fikk langt oftere enn oddsene skulle tilsi. Mer venting og spenning. Så kom hele familien samlet. Først litt kaker og multekrem. Deretter hoppet vi på pakkene, men ikke før vi hadde hatt noen runder rundt juletreet. Det mest dekkende ordet er vel kaos. Vi var mange barn som var samlet. Like gira hele gjengen. Det ble revet i papir som noen timer i forveien var pakket inn med stor flid. Jubel og høyrøstede barnestemmer. Så spiste vi ribbe, medister og alt det der. Resten av kvelden koste vi oss sammen. Store og små, med nye leker vi hadde ønsket oss i månedsvis.

Så utrolig heldig jeg har vært. Det er ikke alle som har hatt det sånn. Det ene åre var det en gutt som var med oss på juleaften. Forstod aldri helt hvorfor han var der. Jeg tror jeg forstår det nå. Han skulle få oppleve en fin jul. Husker godt han satt i en stol som nå forlengst er kassert og var veldig stille. Jeg innbiller meg jeg syntes synd på ham selv om jeg ikke forstod hvorfor han feiret julen med oss. Hvorfor feiret han ikke med sin mamma og pappa?

Det kan ha vært mange grunner til det. Det er dessverre ikke alle barn som har det så greit hjemme. Det er ikke alle barn som har en mamma og pappa som feirer julen slik som vi gjorde. Mine foreldre drakk aldri alkohol på julaften. Nå synes ikke jeg det gjør noen skade om man tar et glass vin til maten eller en konjakk etterpå, men det bør kanskje ikke gå så mye lenger. Barn merker fort om foreldrene endrer adferd og det er skremmende. Julaften er barnas dag. Ikke ta den fra dem.

Hakkespett

bildelisens

Mitt liv som hund

Jeg har aldri følt meg uønsket. Derimot har jeg ofte hatt en merkelig følelse at mine foreldre også gjerne ville ha en Golden Retriver da jeg var liten. De måtte ta et valg. Heldigvis valgte de meg. Likevel ble det gjort noen kompromiss for å komme i mål.

Jepp, det er mamma og meg. Jeg i bånd. Akkurat som en, ja jeg sier det, Golden Retriever. Dette oppklarer en hel del for meg. Antagelig er jeg oppdratt som en hund. Har aldri skjønt trangen til å løpe etter pinner eller hvorfor jeg føler jeg må sitte når noen sier sitt. Best av alt er at nå forstår jeg hvorfor jeg tisser oppetter lyktestolper.

Vær så snill å legg igjen en kommentar om at mamma er søt. Hun er ikke vant til å figurere på internett. Ja dette har i sannhet vært en oppklarende dag.

Hakkespett

Kjenn ingen sorg for meg Gøteborg

Den fjerde mai 1985 stod Norge på hodet. Er du noen år yngre enn meg kan grunnen være vanskelig å forstå. Er du på min alder eller eldre er det ganske åpnebart. Norge vant for første gang Eurovision Song Contest.

Denne sangkonkurransen har fulgt meg hele mitt liv. Ganske rart. Ikke liker jeg musikken og ikke liker jeg all glamouren rundt det. Likevel har jeg sett på det år etter år. Enten det har vært på det 24 tommer store fjernsynet vi hadde i stua når jeg vokste opp eller en liten sort/hvit tv vi hadde på hytta. På det sistnevnte skrudde pappa ut batteriet i bilen slik at vi hadde strøm til å se det. Jeg har vridd meg i smerte hver gang vi har fått null poeng. Det er ikke få. At Norge noen gang skulle vinne denne konkurransen stod for meg som utenkelig.

Så er det altså denne fjerde mai 1985 i Gøteborg. Nesten på hjemmebane. Norge er representert med duoen Bobbysocks. To flotte damer med rosa paljetter fremfører en sang skrevet av mitt bysbarn Rolf Løvland. Sangen het La det swinge. Dette året er vi ikke på hytta. Vi er hjemme og jeg får se hele dramaet i farger på storskjermen i stua. Kan huske jeg synes det swinget ganske bra, men i 1985 var jeg bare 12 år. Hva kunne egentlig jeg om musikk? En liten digresjon er at grunnen til at vi befinner oss i Sverige og Gøteborg er at svenskene vant året før med Diggi-Loo Diggi-Ley sunget av Herreys. For meg som hørte den sangen som elleveåring er det den beste finalelåten noensinne. Dæven den fenget.

Mammas hjemmelagde pizza er forlengst fordøyd når stemmegivingen begynner. Håpet er der som alltid, men troen er svak. Kan dette være året. Sensasjonelt nok starter hareballet med at Norge får 12 poeng av Irland. Ifølge wikipedia Norges første 12 poenger noengang. Det er smått utrolig det som utspiller seg foran øynene våre. Vi ligger helt i teten hele veien og når det hele er ferdig blir vi stående igjen som vinnere. Norge har vunnet melodi grand prix som vi kaller det her til lands. Gatene fylles av mer eller helst mindre edrue mennesker med norske flagg som jodler la det swinge la det rock`n roll så falskt at de burde vært arrestert. Det vrimler som en maurtue. Vi har ikke vunnet fotball VM. Dette er bedre. Det er et herlig hysteri og kaos. Ingen tenker lenger på at Norge har rekorden med antall 0 poeng eller at vi også har rekorden med antall sisteplasser med det respektable antallet av 10. Akkurat nå er vi best i verden. Ihvertfall i Europa.

Vi har vunnet et par ganger senere også men alt blekner i forhold til denne første gangen. Det har vært litt feiring og litt avisskriverier. Poenget er at det ikke lenger var utenkelig slik det var den gang Bobbysocks gjorde det med La det swinge. Du må ha lidd deg gjennom noen år med null poeng og sisteplasser før du forstår hvor stort dette egentlig var den dagen i 1985.

Hakkespett

bildelisensBy Jeblad [CC-BY-SA-3.0], from Wikimedia Commons

G for Gym

Sitter å titter på karakterboka fra ungdomsskolen. Den er helt gjennomsnittlig men hvordan kan det ha seg at jeg bare fikk G i kroppsøving.

Antagelig er det for sent å klage. Det er sikkert en eller annen dum frist som er gått ut selv om det bare er 22 år siden jeg gikk ut fra niende klasse. Jeg må jo få lov til å summe meg litt før jeg eventuelt klager.

Alvorlig talt så fikk man på den tiden G i kroppsøving bare man husket å ta med gymtøyet. Jeg hadde alltid med tøyet og ga alt i timene. Dette rimer ikke. Det skal lønne seg å jobbe hardt. Jeg vil ha betalt for tårer, snørr og svette som jeg har lagt igjen i gymnastikksalen. Greit nok jeg var kanskje ikke så god til å klatre i de tauene men hvor relevant er det? Jeg har ihvertfall ikke klatret i et tau senere. 22 lange år uten å ha hatt behov for tauklatring. Det kan det ikke være det som gjorde at jeg ikke fikk M som alle andre, bortsett fra de som aldri hadde med tøy.

Nå er jeg i ferd med å fyre meg skikkelig opp her. Jeg er direkte sinna. Ungdomsskolen er lovpålagt. Foreldrene mine var tvunget til å sende meg. Det er ikke en sirkus-skole hvor man lærer å gå på line eller slenge seg i en trapes. Da hadde saken vært en annen. Jeg innser at tauklatring kan være viktig dersom man tar en utdanning for å jobbe innen sirkus, men det er norsk folkeskole. Det kan ikke være min feil at gymlæreren var en Tarzan fanatiker. Jeg var god til alt utenom tauene.

Hva pokker var da han het han gymlæreren. Jeg husker ikke. Det jeg husker godt er at jeg hadde Rune Andersen som vikarlærer i kroppsøving et halvt år. Du kjenner sikkert til ham. Han er en ganske berømt komiker idag. En gang spilte vi håndball. Han satt på sidelinjen og så på med ei fløyte rundt halsen. For meg som aldri hadde spilt håndball før så synes jeg det var gøy. Jeg nøt talentet mitt da den senere berømte Rune Andersen blåste i fløyta. Han så sinna ut. Kjeften hans åpnet seg. Den mannen kommer åpenbart uten volumbryter. «Jeg kan ikke så mye om håndball, men jeg har sett en del håndball og det ser for faen ikke sånn ut» skrek han. Jeg ble stum. Kanskje det var Rune Andersen, den kødden, som gav meg G i kroppsøving.

Hakkespett

bildelisens

Berømt

Jeg kan gå på gaten uten å bli gjenkjent. Det er ingen som spør om autografen min eller vil ha en klem. Det er egentlig litt rart, da jeg faktisk er ganske berømt.

Kanskje har du sett profilbildet mitt. Det ringer en bjelle. Jeg skal prøve å hjelpe deg å plassere meg. Det er mange berømtheter her i verden. Kan ikke forvente du husker alle.

Du kan ha sett meg på tv i forbindelse med badminton EM i Kristiansand i 1987. Mesterskapet foregikk i det den gang splitter nye badminton senteret her i byen. Jeg deltok ikke, men satt på tribunen. Faktisk satt jeg rett bak laglederbenken. Dermed kom jeg på tv flere ganger under kampene. Mesterskapet ble nemlig kringkastet. Mamma så meg flere ganger. Hun sa det så ut som jeg sov.

Det kan også være at du har lest om meg i ukebladet Hjemmet. Det ble jeg nemlig viet spalteplass for noen år siden. Jeg gikk i 5. klasse og satt i elevrådet på skolen. Elevene hadde tatt ansvar for å ruste opp skolegården med nye lekeapparater selv. Sånt blir det nyheter av. Hele elevrådet ble avbildet, men jeg stod foran. Om du har det nummeret så er det meg med den hvite lua med litt rødt og blått på. Den lua har jeg enda.

Har du et snev at fotballinteresse kjenner du meg antagelig som ballgutt fra en Start kamp i 1982. Jeg kom med både på sportsrevyen og i avisa. Er det nestekjærlighet som står ditt hjerte nærmest så har jeg vært dagens basarbarn i Fædrelandsvennen.

Håper du fikk plassert meg nå. Det er lite som er så irriterende som å gå rundt og lure på hvor man har sett noen før, uten å klare helt å plassere hvor og i hvilken setting. Det er ingen grunn til å skamme seg over å ikke ha stoppet meg på gaten. Tross stjernestatus er jeg en hyggelig fyr som mer enn gjerne gir deg både en autograf og en klem.

Hakkespett

bildelisens

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

Unnskyld mamma

Det er fint når jeg vet at mamma leser bloggen min. Da kan jeg be om unnskyldning for alt det gale jeg har gjort. Både det hun vet og det hun ikke vet.

Jeg beklager at jeg skjøt i stykker store deler av juletrepynten med luftgevær. Det var forresten sånn kaktussamlingen min tok kvelden også. Det var antagelig galt av meg.

Mysteriet med hvem som ødela dusjkabinettet kunne jeg løst for lenge siden. Synderen var meg. Jeg sovnet mens jeg dusjet. Hodet lent inn mot veggen. Våknet av et knas. Den ene veggen i dusjen hadde knust. Velger likevel å tro du er glad for at det gikk bra med meg.

Jeg beklager svimerker i teppet på lillebrors soverom. Nå som jeg er stor forstår jeg at man ikke skal leke med fyrverkeri innendørs. Her vil jeg forresten angi mine to brødre også, men jeg tar hovedansvaret. Jeg er eldstemann og det var jeg som holdt igjen døra så bestemor ikke klarte å komme inn. Dette skjedde på den tiden hvor det var bestemor som passet på oss mens dere var på jobb.

Jeg beklager at jeg smurte inn tannbørsten til min bror med det jeg trodde var ufarlig såpe. Sårene han fikk i munnen kan tyde på at det har vært noe sterkere. Det var ikke meningen. Ville bare det skulle skumme litt ekstra når han pusset tennene.

Det var nok litt uheldig at jeg fortalte alle vennene mine at bestemor hadde vunnet en halv million i tipping, selv om hun ikke hadde det. En halv million var ganske mye penger i 1982. Da var det kanskje ikke så rart at ordet spredde seg fort. Jeg forstår at lille meg måtte gå å si at det var en løgn.

Det er de tingene som jeg kommer på i denne omgang mamma. Har sikkert noen flere skjelett i skapet. Selv om jeg synes det var morsomt å skrive om dem beklager jeg at jeg gjorde disse tingene.

Hakkespett

bildelisens

Skolens smarteste mamma

Mammaen min er smart hun. Rett som det er glimter hun til med den ene sylskarpe observasjonen etter den andre. Det skal litt for å sette henne ut av spill.

Folk har prøvd, for all del, men jeg har ikke sett noen som lykkes. Tankene mine går nå tilbake til et heimkunnskaps klasserom på barneskolen jeg gikk på. Vi befinner oss i 1985. Det er møte. Barn med foreldre. Foreldre skal få lære litt om hvordan barna har det på skolen.

Klasseforstander deler ut et ark til alle foreldrene. Det er et A4 ark som hun legger med skriften ned. Så forteller hun reglene. På andre siden av arket er det noen oppgaver. Hun sier til foreldrene våre at de har fem minutter på å gjøre det som står på arket. Vi setter igang og mamma snur arket. Kan se det er ganske tettskrevet. Det står noe om å lese nøye gjennom hva som står der og så er det mange oppgaver som skal løses. For min del virker det som vel mange til å klare dem på 5 minutter, men kan noen klare det er det mamma.

Da skjer det uvirkelige. Mamma kikker såvidt på arket. Så setter hun seg godt tilbakelent i stolen og bare kikker ut i lufta. Hva skjer? Har mamma klikka eller er hun blitt rebell? Jeg kikker meg rundt. Foreldrene til de andre barna skriver så blekket spruter. Jeg blir alvorlig bekymret. Litt flaut er det også. Mamma gir fullstendig blaffen foran hele klassen min.

Minuttene går fort. Når roper klasseforstanderen stopp og at all skal legge ned arket. Ikke noe problem for min rebelske mor. Hun har ikke løftet det. Så spør hun om det var noen som rakk å bli ferdig. Jeg ser meg rundt. Ingen sier ja og ingen rekker opp hånden. Det er når jeg snur meg tilbake igjen den virkelige overraskelsen kommer. Mamma har rukket opp hånda. Hva er det som skjer?

Lærerinna sier at vi nå skal gå gjennom oppgaven. Teksten på arket gikk omtrent som dette. Les først nøye gjennom all teksten på denne siden. Det gjorde vi sammen nå som vi rettet oppgaven. Vi leste gjennom alskens vanskelige matematiske oppgaver og vanskelige spørmål. Helt til vi kommer til slutten av teksten. Der stod det at når du har lest nøye gjennom teksten som nevnt i første avsnitt skal du bare legge arket ned og sette deg tilbake i stolen å slappe av. Mamma ga ikke blaffen, hun var ingen rebell. Jeg hadde den smarteste mammaen i hele klassen.

Hakkespett

bildelisens

Skal vi danse

Har du sett meg danse? Vil påstå det er ytterst tvilsomt. Jeg danser ikke, men jeg har gjort det. Den gang man var for liten til å bestemme selv.

Mamma og Pappa fikke nemlig den glitrende ideen at jeg skulle gå på danseskole. Villig til å sette en femti lapp på at de hadde sett en eller annen Fred Astaire film. Sånn skal vår førstefødte bli tenkte de nok. Om jeg ikke husker helt feil var vi tre gutter i gata som ble sendt på danseskole.

Det er litt vanskelig for meg å tidfeste helt nøyaktig. Kjennes som om det var før vi begynte på skolen. Vi stod langs veggene i en hall som var egnet til formålet. Guttene på en side og jentene på den andre. Så var det klar ferdig gå, finn en partner. Tror aldri jeg har løpt så for noen gang, hverken før eller siden, som jeg gjorde for å finne den rette dansepartneren. Ble fort litt kjekling også. Noen ganger var det flere av oss som ville danse med den samme jenta. Sikkert like fint for henne som det var flaut for oss som hadde tapt kappløpet og forvirret fortsatte jakten på dansepartner.

Så hadde vi ball med magebelte. Maken til galskap som magebelte skal du lete lenge etter. Skal mye til før jeg tar på meg ett slikt igjen. Hvem har designet magebeltet? For de som ikke vet hva det er så er det et belte, foran ved magen er det utvidet. Det er mye bredere. Ok om du fortsatt ikke forstår hva det er tenk deg guttene i håndarbeid på barneskolen som strikker pannebånd. De blir gjerne i forskjellig bredde. Forestill deg så at disse guttene strikker et belte og vips så har du et magebelte. Mitt var lilla.

Foreldrene våre synes sikkert vi var veldig søte. Det var litt av et blitz regn på dette ballet. Når det var vel overstått brettet jeg magebeltet pent sammen og gjemte det så langt inn i skapet som mulig.

Etter den tid har jeg neppe bedrevet noe som kan karakteriseres som dans. Jeg har trampet takten på konserter. Klappet pent mellom låtene, men dans aldri. Riktignok prøvde jeg med på subb på en klassefest en gang. Tviler likevel på at det kan kalles dans innfor den tradisjonelle definisjonen av ordet. Jeg er totalt blottet for både kroppsbeherskelse og rytmesans. Så nok mer ut som jeg ble slept etter dansepartneren min.

Derfor er det sjelden jeg får økt puls når telefonen ringer om dagen. Er ganske sikker på ingen ringer og spør om jeg kan være med i Skal vi danse. Det er helt herlig. Et problem mindre å bekymre seg for her i livet. Lurer bare på hvor det lilla magebeltet befinner seg.

Hakkespett

bildelisens