Get Adobe Flash player

Archive for the ‘historier fra livet mitt’ Category

Hyper

Jeg svetter. Blikket er famlende. Alle bevegelser kjennes unaturlige. Hva pokker er det jeg har gitt meg ut på?

Hva fikk meg til å tro at jeg kunne klare dette? Dette går aldri bra. Det er disse tankene som farer gjennom hodet mitt den siste dagen i september 2011. Jeg befinner meg på danskebåten. I motsetning til meg er havet rolig. Under hele reisen er båten pakket i tåke.

 

Dette øyeblikket var i tankene mine allerede for fire uker siden. Jeg undertrykte det. Går vel på et vis, tenkte jeg da. Siden den gang har angsten økt gradvis. De siste dagene har vært uutholdelige. Jeg tror ikke lengre dette kommer til å gå bra.

 

Fra min base lengst bak i båten observerer jeg andre passasjerer. De ser på meg.  Jeg er ikke sjøsyk, man jeg kaldsvetter. Hvorfor sitter det en mann skrått opp til høyre? Det er da mange ledige bord. Er nær ved å hyperventilere.

 

Det spraker i høytaleranlegget. Hjertet gjør et hopp. Vi er ankommet havnet. Passasjerene bes om å trekke ned til bildekket. Det er nå det skal skje. På vaklende ben kommer jeg meg ned. Dekk 3 A.

 

Det min tur nå. Til å kjøre. Det går så ufattelig sakte. Klamme hender og flakkende blikk. Ser meg selv i speilet. Ser sliten ut. Faen at jeg ikke barberte meg.

 

Da ser jeg den. Tollstasjonen. Granskende blikk og uniformerte mennesker med stopp skilt. De vinker en bil inn til siden. En helt vanlig bil, akkurat som min.

 

Brått står hun foran meg. Betrakter meg. Jeg er forvirret. Stoppe eller kjøre? Aner ikke. Velger å kjøre. Sakte. Blikket hennes følger meg vaktsomt. Jeg er oppe på siden av henne nå. Har fått rykninger i muskulaturen rundt øyet. Helvete til timing. Ruller avgårde i fire kilometer i timen. Hun stopper meg ikke. Jeg får gå.

 

Tør ikke juble enda. Tollere har nok noen tricks i ermet. Først opp på hovedveien tør jeg slippe følelsene løs. Det gikk. Fy faen det gikk.

 

Egentlig en hysterisk reaksjon fra min side. I bilen hadde jeg seks øl, en flaske whisky og fem bokser snus. Godt under kvoten. Hadde ingenting ulovlig. Likevel så blir jeg altså så skremt av å passere tollen. Hva er det jeg frykter? Det er helt urasjonelt. Jeg har aldri hatt med meg en dråpe for mye.

 

På veien hit har jeg kjørt gjennom fem land. Det dobbelte om jeg tar med turen ned. Ingen andre steder har jeg sett en toller. Faktisk krysser jeg landegrenser i hastigheter som er høyere en det er lov å kjøre de fleste steder i Norge. Hva er det de har der som vi er så redde for i Norge? Jeg vet ikke, men noe må det være med tanke på den grensekontroll som bedrives her til lands.

 

Så hvordan er det med deg? Passerer du tolleren med hvilepuls eller får du frysninger bare ved tanken på det? Hva er dette som for all del ikke må inn i landet vårt?

 

Hakkespett

 

bildelisens

 

 

 

 

 

 

Bad hairday

Som så mange andre er jeg opptatt av hvordan jeg ser ut på håret. I to måneders tid har jeg visst at jeg så helt for jævlig ut. Derfor tok jeg affære i går.


På selveste kvinne og pannekakedagen lot jeg min kone gyve løs med en slik saueklipper. Tingen med håret mitt er at jeg har ikke så mye. Spesielt på toppen. Når man da lar det vokse å gro så vokser det i all hovedsak på sidene og bak. Oppe på toppen skjer det ikke så mye.

 

Dermed ender man opp med å se hakket galere ut enn Jack Nicholson i The Shining. I noen uker har jeg løst problemet med å gå med lue. Selvfølgelig kommer væromslaget når man minst ønsker det, og det å gå med lue er ikke lenger noe alternativ. Det er for varmt.

 

Klippingen gikk stort sett greit. Tjafsene fløy unna til min store fornøyelse, helt til det datt en bit av saueklipperen. Så kommer det to biter til. Den gikk rett og slett i stykker. Stålulla min var blitt for mye for den. På det tidspunktet så jeg  slik ut.

Beklager noe dårlig bildekvalitet. Det er kona som har tatt bilde med mobiltelefonen.

 

Burde være unødvendig å si at jeg lagde mye fornøyelse hos elektroforhandleren når jeg kjøpte en ny. Skulle tro de aldri hadde sett mennesker med moderne og alternative frisyrer før.

 

Så kan man spørre seg om to ting. Hvorfor gikk ikke min kone for å kjøpe ny klipper? Det er ganske enkelt å svare på. Hun har ikke lappen. Saueklipperforhandleren ligger såpass langt unna at vi trenger bil. Det andre er hvorfor i svarteste granskogen klipte hun ikke bort galskapen med saks før hun sendte meg ut for å kjøpe ny? Det vet jeg ikke svaret på, men tror det skyldes at hun syntes det var hysterisk morsomt. Jeg tenkte aldri over muligheten selv. Har ikke blitt klippet med saks på årevis.

 

Så neste gang du tror du har en bad hairday kan du ta en titt på innlegget mitt. Stort verre enn dette tror jeg ikke det blir.

 

Hakkkespett

 

To gode venner

Jeg har utviklet et vennskapsbånd med min 76 år gamle nabo. Setter stor pris på hennes selskap. I det siste har vi funnet på en del ting sammen.

Jeg nevner nok en gang at jeg ikke er i arbeid for tiden. Naboen er pensjonist. Om du følger meg på twitter vet du kanskje alt at vi kjørte fire mil for å kjøpe smøreost på tilbud. Forleden var vi å handlet dametruser på Ica med 40 prosent rabatt. Trusene sendte vi til Spania. Hun har en datter der.

Slike gamle damer er smarte. De betaler ikke overpris. Vi hadde en lang runde på toalettpapir. Jeg ser alltid hva en pakke koster. Ikke min venn og nabo. Hun regner om til meterpris. Dermed falt valget på et for meg ukjent merke. Hun fikk 20 meter gratis sammenlignet med meste billigste alternativ, som jeg gikk for. Jeg er mer opptatt av friksjon. Det skal være litt motstand i papiret slik at man får tørket med seg alt.

Jeg har hatt mange venner som er eldre enn meg. Egentlig så har jeg stort sett alltid hatt eldre venner. Jeg er nok moden for alderen. På papiret er jeg 37. Jeg kan nok fort oppleves som både 50 og 60 basert på de voksne avgjørelsene jeg tar. Likevel har jeg aldri hatt venner som er såpass mye eldre enn meg før.

Naboen er forbausende flink til å sette seg inn i mine tanker og problemstillinger. Hun er slett ikke akterutseilt. Det er et høyest oppegående menneske. Hun lytter når jeg prater og kommer med fornuftige innspill når jeg står overfor en utfordring.

På samme måte tror jeg at jeg gir noe tilbake. Vi er jevnbyrdige. Hun tar mer enn gjerne imot råd fra meg. Det er godt å bli lyttet til. At mine meninger og råd har en verdi også for andre. Dette til tross av at det er nesten 40 år mellom oss.

Det er ikke sikkert at generasjonskløften alltid er så stor som man skulle tro. Vi var naboer i ni år før vi begynte å omgås som naboer. Hennes mann gikk bort. Hjalp til litt under sykeleiet. Nå er vi altså gode naboer som prater om alt, møtes over kopp kaffe eller deler en god flaske vin og kjøper smøreost på tilbud. Skulle bare ønske at jeg hadde oppdaget hvor like vi egentlig er tidligere.

Hakkespett

bildelisens

Mitt liv som helt

I dag er jeg blitt en del av av et celebert selskap. Det er noen få av oss. Rambo, Chuck Norris, Mor Theresa og nå altså også meg. Jeg er blitt en helt.

super heroes

Man blir ikke helt uten videre. Det kreves at man gjør minst en eller flere heltedåder. I dag nøyde jeg meg med en. Jeg reddet Faffa.

Det er kanskje noen som ikke vet hvem Faffa er. Kunnskap er ikke jevnt fordelt. For de mindre informerte kan jeg meddele at det er bestevennen til sønnen min.

Saken er at han bor sammen med oss i de lille huset vårt. Han deler rom med guttungen. De gjør alt sammen, med ett unntak. Faffa går ikke i barnehagen. Som regel vil han likevel være med i bilen når jeg leverer ungene i barnehagen om morgenen. I dag var intet unntak.

Muligheten til å gjøre en heltedåd fikk jeg da vi kom hjem fra barnehagen i ettermiddag. Etter at vi hadde veltet inn i gangen og fått av vått tøy oppdaget vi til våre store skrekk at Faffa manglet. Han var ikke å se. Jeg gikk ut og så i oppkjørselen, ja faktisk gikk jeg så langt at jeg åpnet garasjen for å se om vi hadde vært såpass distre at vi hadde glemt ham i bilen. Selvfølgelig hadde vi ikke det. Vi er voksne, ansvarsfulle mennesker min kone og jeg.

Det var ganske dramatisk. Vi har ekstremvær om dagen. Det var fire plussgrader og mye slapse på veiene. Sønnen min var helt fra seg. Det var vi vel hele familien.

Det er når frykten sniker seg oppover ryggraden man kan skille helter fra vanlige mennesker. Med superhørselen min hørte jeg noen spake rop om hjelp. Jeg ignorerte min egen frykt. Brukte alle ressurser på å lokalisere hvor ropene om hjelp kom fra. Klarte ikke. Heldigvis får helter ofte intuisjoner når noen er i fare. Jeg fikk en slik en. Noe fortalte meg at jeg måtte komme meg opp på parkeringsplassen i barnehagen.

Jeg trosset ekstremværet og satte meg i heltebilen min. Det var slapse så langt øyet kunne se. Da jeg ankom parkeringsplassen var den helt mørklagt. Ikke en lyd å høre. Resolutt gikk jeg ut av bilen. Det måtte være en grunn til at mine sanser hadde ledet meg hit. Jeg gikk frem å tilbake i den livsfarlige slapsen som ekstemværet hadde brakt med seg. Ingenting å se, ingenting å høre.

Et eller annet ledet min oppmerksomhet mot den mest mørklagte delen av parkeringsplassen. Der fant jeg ham. Faffa. Han tittet opp på meg, men var tydelig medtatt. Varsomt løftet jeg ham opp og satte ham i bilen. Satte på varmeapparatet og kjørte hjemover så forsiktig som bare en helt kan.

Hjemme var gjensynsgleden stor. Faffa hadde kommet seg betraktelig i bilen. Min sønn kom og ga sin helt, eller pappa om du vil, en stor klem. Faffa var gjennomvåt, men glad. Vi felte noen gledestårer alle sammen.

I natt sover ikke Faffa på rommet til min sønn. Han ligger til tørk foran varmepumpen. Regner med han har kommet seg til i morgen.

Hakkespett

bildelisens

Skuespiller

Egentlig er jeg ganske glad jeg er meg. Det er ganske bra jeg ikke er Brad Pitt. Jeg er en elendig skuespiller.

Det er først de senere årene jeg har lært meg å sette pris på å være meg selv. Jeg har brukt veldig mange år av livet på å være den jeg tror andre ønsker jeg skal være.

Har nok noe på at man ofte blir litt tryggere på seg selv etterhvert som man blir eldre. Det er ikke så viktig å være kul eller stilig. Andre ting blir mer dominerende. Helt fri er jeg selvsagt ikke. Vi spiller alle roller. Jeg ser helst at du betrakter meg som velformulert og omtenksom. Det er jeg opptatt av. Veldig feil av meg å si det rett ut, men det er slik det er. Jeg har fremdeles noen ønsker om hvordan jeg vil bli oppfattet av omverdenen. Det er egentlig ikke så unormalt, men først og fremst er jeg meg selv.

Tenårene og til godt opp i tyveårene var den perioden hvor jeg spilte roller som stod et godt stykke fra den personene jeg egentlig var. Det vil jeg tro er vanlig. Da er man mer på leit som det heter. Hva vi leter etter vet jeg ikke sikkert. Jeg fant det aldri. Kanskje er det en form for aksept. Dermed lager man seg et image. Jeg har et image i dag også, men ikke ett jeg jobber mye med. Før jobbet jeg mye hardere.

Selvsagt kledde jeg meg i sort. Jeg er gammel, så dette var før noen brukte begrep som emo. Så hadde jeg armyboots. Det hadde alle jeg ville sammenligne meg med. Jeg hadde en walkman hvor jeg spilte the cure og joy division. Veldig bra musikk. Tingen er at jeg ikke likte det like bra da. Den har vokst på meg. Liker musikken bedre i dag enn jeg gjorde den gang. I det minste ga det meg kredibilitet i omgangskretsen. Vel egentlig likte jeg musikken da også, men jeg likte mange andre artister også. Det var mer kommersielle band. Musikk for mennesker som ikke går i sort tøy. Dermed sensurerte jeg meg selv.

Vi, altså denne sortkledde gjengen, skulle være alternative. Ha alternative meninger til alt mulig. Litt rart at vi var så alternativt samlet i våre meninger. Til å være selvstendig tenkende individer tenkte vi forbausende likt. Vi var stort sett for og mot de samme tingene. Vi var nok mest mot. Vi var blant de første i klassen til å drikke kaffe. Sortkledde mennesker drikker mye kaffe. På fester drikker de vin. Ikke sånn som Ball-genser menneskene. De drakk øl og hørte på Roxette. Nå tapte vel Ball kampen. Ser stadig vekk mennesker kledd i sort, men det er jaggu lenge siden jeg har sett en Ball-genser. Du vet vel hva en Ball-genser er? Den har store horisontale striper av rødt og hvitt. Tilbehøret pleide å være seilersko.

Uansett hvor mange roller du spiller eller har spilt så er du i bunn og grunn deg selv. Det kan jo være noe å ta med seg på veien før du setter opp en nytt stykke med nye roller. Ikke distanser deg selv for mye. Med mindre du er en særs god skuespiller virker det ikke troverdig.

Hakkespett

bildelisens

Den andre kvinnen

Min datter på tre år er syk i dag. Hun hoster så veldig. Dermed er hun ikke i barnehagen. Hun valser rundt her hjemme i en prinsessekjole og synger at det er så gøy å være prinsesse.

Er litt usikker på hvor gøy det egentlig er. Altså det å faktisk være en prinsesse. Spesielt i nabolandet Sverige. Hvor gøy er det at pappa har bedrevet utagerende festing i flere tiår? Han har antagelig bedratt moren deres flere ganger. Tror jeg hadde vært ganske sint på knugen.

Selv har jeg tatt affære i et lignende tilfelle en gang. Riktignok var det ingen kongelig involvert, men fintfolk var det. I forbindelse med jobben var jeg ute å spiste middag sammen med noen leverandører. Jeg har litt sosial fobi. Derfor drakk jeg en del alkohol. Jeg ville føle meg vel sammen med de andre gjestene.

Etter å ha fortært en del mat og drukket en del begynte jeg å bli komfortabel med å konversere med ukjente mennesker. Det er sånn jeg normalt ikke gjør når jeg er edru. Øynene mine sveipet over lokalet og jeg dro kjensel på noe veldig uventet. Det var nok mer en et øyenbryn som hevet seg når jeg reiste meg ved bordet og sa «der er pappa, men den dama på fanget er definitivt ikke min mor».

Sånn oppførsel tolerer ikke jeg, selv om det er pappa. Jeg beveget meg bort for å si ham et alvorsord. Det er først når jeg stikker ansiktet mitt helt opptil ansiktet hans jeg begynner å lure på om det faktisk er pappa. Fysisk så er det pappa, men min far ville aldri oppføre seg sånn. Dessuten så overser han meg og later som han hverken ser eller kjenner meg. Jeg er for pokker ikke usynlig.

Nå er jeg en handlingens mann. Spesielt om jeg har drukket litt for mye. Jeg vurderte en stund å angripe pappa. Etter en kjapp vurdering fant jeg ut jeg ville ringe hjem til mamma først. Pulsen dunket kraftig mens jeg hørte summetonen. Jeg lurer på om den forsvant helt da det var pappa som tok telefonen. Jeg kikket bort på mannen med damen på fanget. Han satt ikke i noen telefon. Hvor er du, får jeg fomlet ut av meg. «Jeg er hjemme», svarer pappa. «du er på byen hører jeg» sier han. Jeg går bort tett til mannen jeg mente var min far. Han har definitivt ingen telefon. Mamma og Pappa er hjemme slik de pleier på en fredagskveld. Alkohol eller ikke alkohol, den mannen var kliss lik min far. En dobbeltgjenger.

Vi har ledd litt av dette i ettertid. Pappa sier jeg var svært overrasket da det var han som svarte telefonen. Selvfølgelig forklarte jeg gjestene jeg var ute sammen med hva som var skjedd. Alle skal vite at pappen min er en ordentlig fyr. Ikke noe tull der i gården.

Jeg har tidligere skrevet om hva jeg mener om voksne som drikker foran barna. Jeg gjør det aldri. Strengt tatt så drikker jeg lite alkohol. Tror der var derfor jeg ble såpass brisen. Jeg manglet trening.

Hakkespett

bildelisens

Kjenn ingen sorg for meg Gøteborg

Den fjerde mai 1985 stod Norge på hodet. Er du noen år yngre enn meg kan grunnen være vanskelig å forstå. Er du på min alder eller eldre er det ganske åpnebart. Norge vant for første gang Eurovision Song Contest.

Denne sangkonkurransen har fulgt meg hele mitt liv. Ganske rart. Ikke liker jeg musikken og ikke liker jeg all glamouren rundt det. Likevel har jeg sett på det år etter år. Enten det har vært på det 24 tommer store fjernsynet vi hadde i stua når jeg vokste opp eller en liten sort/hvit tv vi hadde på hytta. På det sistnevnte skrudde pappa ut batteriet i bilen slik at vi hadde strøm til å se det. Jeg har vridd meg i smerte hver gang vi har fått null poeng. Det er ikke få. At Norge noen gang skulle vinne denne konkurransen stod for meg som utenkelig.

Så er det altså denne fjerde mai 1985 i Gøteborg. Nesten på hjemmebane. Norge er representert med duoen Bobbysocks. To flotte damer med rosa paljetter fremfører en sang skrevet av mitt bysbarn Rolf Løvland. Sangen het La det swinge. Dette året er vi ikke på hytta. Vi er hjemme og jeg får se hele dramaet i farger på storskjermen i stua. Kan huske jeg synes det swinget ganske bra, men i 1985 var jeg bare 12 år. Hva kunne egentlig jeg om musikk? En liten digresjon er at grunnen til at vi befinner oss i Sverige og Gøteborg er at svenskene vant året før med Diggi-Loo Diggi-Ley sunget av Herreys. For meg som hørte den sangen som elleveåring er det den beste finalelåten noensinne. Dæven den fenget.

Mammas hjemmelagde pizza er forlengst fordøyd når stemmegivingen begynner. Håpet er der som alltid, men troen er svak. Kan dette være året. Sensasjonelt nok starter hareballet med at Norge får 12 poeng av Irland. Ifølge wikipedia Norges første 12 poenger noengang. Det er smått utrolig det som utspiller seg foran øynene våre. Vi ligger helt i teten hele veien og når det hele er ferdig blir vi stående igjen som vinnere. Norge har vunnet melodi grand prix som vi kaller det her til lands. Gatene fylles av mer eller helst mindre edrue mennesker med norske flagg som jodler la det swinge la det rock`n roll så falskt at de burde vært arrestert. Det vrimler som en maurtue. Vi har ikke vunnet fotball VM. Dette er bedre. Det er et herlig hysteri og kaos. Ingen tenker lenger på at Norge har rekorden med antall 0 poeng eller at vi også har rekorden med antall sisteplasser med det respektable antallet av 10. Akkurat nå er vi best i verden. Ihvertfall i Europa.

Vi har vunnet et par ganger senere også men alt blekner i forhold til denne første gangen. Det har vært litt feiring og litt avisskriverier. Poenget er at det ikke lenger var utenkelig slik det var den gang Bobbysocks gjorde det med La det swinge. Du må ha lidd deg gjennom noen år med null poeng og sisteplasser før du forstår hvor stort dette egentlig var den dagen i 1985.

Hakkespett

bildelisensBy Jeblad [CC-BY-SA-3.0], from Wikimedia Commons

På besøk

Gamle mennesker kan ofte være hyggelige. Fredag gikk jeg på besøk til naboen min. Hun begynner å nærme seg åtti år. Det hele tok en litt uventet retning.

Jeg gikk over når ungene hadde lagt seg. Nabokona ble enke for en måneds tid siden. Jeg har tidligere omtalt henne i lite flatterende ordelag her på bloggen. Det er ikke sånn man tenker på når man vet noen er inn i en sorgprosess. Jeg hadde lyst til å forsikre meg om at hun hadde det greit utfra hva hun går igjennom. Prate litt om helt andre ting enn det folk flest prater med henne om for tiden.

Vi hadde det riktig så koselig. Småpratet om alt mulig rart. Eldre mennesker er ofte smarte og ganske så bestemte. De har mye livsvisdom. Selv om mye av den er knyttet opp til hvordan samfunnet var nå hun vokste opp er det mye jeg kan relatere meg til idag. Vi snakket om hvordan det var da hun var ung. Det var ganske spennende og ulikt det jeg selv har opplevd. Hun var jo barn under andre verdenskrig. Spesielt å måtte sove med tøy ferdig brettet på sengekanten slik at man er klar til å storme ned i kjelleren om flyalarmen går.

Jeg vet ikke hvem som hadde mest glede av besøket, men jeg tror vi hadde det ganske fint begge to. Hun hadde åpnet en flaske rødvin som vi koste oss litt med. Bare et glass eller to. Det som var litt dumt var at telefonen kimte hele tiden. Ektemannen hadde vært en godt likt mann. Bare i løpet av de få timene jeg var der måtte hun overbringe dødsbudskapet på nytt to ganger. Da blir det litt mer vanskelig å koble av noen timer. I tillegg ringte døtrene to ganger. Det var da jeg forstod at jeg kan ikke få henne til å glemme. Det beste jeg kunne håpe på var å bringe litt lys inn i livet hennes noen få timer en fredagskveld.

Hvem som løftet hvem er jeg usikker på. Ikke har jeg noen spesielle problemer om dagen. Likevel fikk hun meg til å føle meg veldig bra. Det var koselig. Unge urbane meg og den gamle damen gikk veldig godt overens. Forskjellen på gammel og ung er egentlig ikke så stor. Kjeften gikk i ett på oss begge to. Den store forskjellen lå vel i at jeg gikk hjem til familien min mens hun ble sittende igjen alene i det store huset. Fra stuevinduet så jeg at ikke lenge etter jeg kom hjem ble lysene slukket der borte. Da svelget jeg en klump. Hun hadde litt stille fortalt meg at nettene var de vanskeligste.

Hakkespett

bildelisens

Berømt

Jeg kan gå på gaten uten å bli gjenkjent. Det er ingen som spør om autografen min eller vil ha en klem. Det er egentlig litt rart, da jeg faktisk er ganske berømt.

Kanskje har du sett profilbildet mitt. Det ringer en bjelle. Jeg skal prøve å hjelpe deg å plassere meg. Det er mange berømtheter her i verden. Kan ikke forvente du husker alle.

Du kan ha sett meg på tv i forbindelse med badminton EM i Kristiansand i 1987. Mesterskapet foregikk i det den gang splitter nye badminton senteret her i byen. Jeg deltok ikke, men satt på tribunen. Faktisk satt jeg rett bak laglederbenken. Dermed kom jeg på tv flere ganger under kampene. Mesterskapet ble nemlig kringkastet. Mamma så meg flere ganger. Hun sa det så ut som jeg sov.

Det kan også være at du har lest om meg i ukebladet Hjemmet. Det ble jeg nemlig viet spalteplass for noen år siden. Jeg gikk i 5. klasse og satt i elevrådet på skolen. Elevene hadde tatt ansvar for å ruste opp skolegården med nye lekeapparater selv. Sånt blir det nyheter av. Hele elevrådet ble avbildet, men jeg stod foran. Om du har det nummeret så er det meg med den hvite lua med litt rødt og blått på. Den lua har jeg enda.

Har du et snev at fotballinteresse kjenner du meg antagelig som ballgutt fra en Start kamp i 1982. Jeg kom med både på sportsrevyen og i avisa. Er det nestekjærlighet som står ditt hjerte nærmest så har jeg vært dagens basarbarn i Fædrelandsvennen.

Håper du fikk plassert meg nå. Det er lite som er så irriterende som å gå rundt og lure på hvor man har sett noen før, uten å klare helt å plassere hvor og i hvilken setting. Det er ingen grunn til å skamme seg over å ikke ha stoppet meg på gaten. Tross stjernestatus er jeg en hyggelig fyr som mer enn gjerne gir deg både en autograf og en klem.

Hakkespett

bildelisens

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

Mannen uten speil

Noen ganger kan jeg få noen innfall som tilsynelatende kan virke litt meningsløse. Foreksempel så fant jeg for 10-12 år sien ut at jeg kunne klare meg greit uten speil. Lite ante jeg at flere år senere skulle sitte med min egen blogg og kan dele sånne opplevelser med deg.

Hvorfor jeg i alle dager skulle finne på å droppe speil husker jeg ærlig talt ikke. Kanskje jeg hadde behov for å vise hvor lite forfengelig jeg var. Kanskje jeg rett og slett var gal. Uansett forklaring husker jeg at det fungerte aldeles utmerket. Jeg var aldri bekymret for sveisen og lignende ting.

En dag hadde jeg besøk av en kamerat. Dette var før jeg traff min kone, så jeg sov nok litt lengre på den tiden enn jeg gjør idag. Var litt sultne så vi besluttet å legge turen innom McDonalds. Etter en rask dusj og barbering dro vi avgårde.

Fremme på McDonalds blir det bestemt at jeg skal stå for bestillingen. Det er en sånn oppgave som av en eller annen grunn ofte tilfaller meg. Merket fort mens jeg stod i køen at jeg er en pikenes Jens. Fikk uvanlig mange blikk rettet mot meg. Selvtilliten var stigende. Flate for en kjekkas jeg er.

Vel plasser ved bordet hogget vi innpå, både kompisen og jeg. Likevel var det umulig å unngå å merke at jeg trakk til meg en del oppmerksomhet. Møtte mange blikk som flikket når jeg møtte dem. Det at alle fine damer har en mindre fin venninne kan vel overføres til menn. Jeg har alltid vært storsinnet og hadde ingenting imot at kameraten solte seg i glansen min.

Etter vi var ferdig med å spise hører jeg kameraten min, som heter Kenneth, mumle noe til meg. Hæ sier jeg. Kunne ikke høre ham i bråket. Det var ganske fult der. Han gjentok setningen sin. Denne gangen hørte jeg ham veldig godt. Hvorfor i helvete går du med en svær dott barberskum i øret. Jeg løftet hånden til øret og kjente noe mykt. Antagelig en klump barberskum på størrelse med isberget som senket Titanic. Kenneth lo og lo. Selv bestemte jeg meg for å innføre en ordning med speil igjen.

Hakkespett

bildelisens