Get Adobe Flash player

Archive for the ‘Personlig’ Category

Skål

Jeg er normalt veldig forsiktig i min omgang med alkohol. Det blir slik når man har små barn. Når sant skal sies er de eneste gangene jeg nyter alkohol når svigermor er her.

Svigermor er her ganske ofte egentlig. Tre til fire måneder i året bor hun med oss. Nå er det ikke slik at jeg nyter alkohol hele tiden hun er her. I går smakte jeg på det sterke for andre gang på et års tid.

Vil ikke bruke noen tid på å fortelle hvor festlig det var i går. Tenkte i stedet å bruke litt tid på hvor ufestlig det er i dag.

Det er sjelden jeg får fysiske plager som oppkast og hodebank. Til gjengjeld får jeg det som kalles fyllenerver. Helt ærlig tror jeg at oppkast og hodepine ville være å foretrekke.

Dette jeg kaller «nerver» er forsåvidt ikke helt ukjent for meg. Det er noe som plager meg daglig. Fyllenerver plager med bare når jeg har drukket relativt kvasse mengder alkohol. Det er selvforeskyldt. Jeg vet hva som kommer.

Når man er utrent i drikkekunsten så glemmer man gjerne disse «nervene» som kommer dagen derpå. Hvordan det er mulig å glemme noe slikt er på en dag som i dag en gåte for meg. Sånn sett var gårsdagen lærerik.

I løpet av natten har jeg utviklet superhørsel. Den minste lyd setter seg langt ned i ryggraden. Den forfølger meg, uansett hvor jeg gjemmer meg. Enten jeg er i skjul på datarommet eller sittende på do. Ingen vits å gjemme seg. Man løper ikke fortere enn lyden.

Så, mens man har kommet til en slags forståelse av at lydene er noe som vil plage en den nærmeste tiden, kommer panikken for hva man har gjort og sagt.

For noen år siden ville ikke det vært noe problem. Det var nemlig en av mine berømte helt alene fester i går. Den gikk av stabelen etter at unger, koner og svigermødre hadde lagt seg. Bra stemning og bra folk. Viktigst av alt, ikke så mange å drite seg ut for.

Man er ikke så alene som man var før. Dette fenomenet man forbanner dagen etter en helt alene fest heter sosiale medier. Du kjenner dem sikkert. Twitter, facebook, tumblr og alt annet djevelen har funnet på for å plage deg en morgen derpå.

Nå som det går mot kveld, denne solfylte dagen etter, tror jeg at det har gått greit. Jeg har hverken gjort noe ufint eller rart. Trenger ikke unnskylde meg noen steder.

Denne innsikten i at det har gått greit tok det meg bare rundt ti timer å få. Ti lange timer med kaldsvette og panikkanfall. Det er over nå. Hørselen er heldigvis også i ferd med å vende tilbake til normale verdier. Jeg lar meg ikke lengre drive til vanvidd av at katten snorker eller de skrikende måkene som sirkler rundt i området.

Så nå skal jeg nyte det som er igjen av dagen. Det er egentlig ikke så mye. Forhåpentligvis blir morgendagen bedre.

Hakkespett

bildelisens

 

To be continued.

 

bildelisens

Som om jeg er rik

Jeg lever som om jeg er rik selv om jeg ingen penger har. Det var det Raga Rockers sang under sin storhetstid. Underlig hvor passende en sangtekst kan være mange år senere.

I bakgrunnen flimrer bildene fra det nye fjernsynet. Det er så stort at jeg likegodt tapetserte den ene veggen med det. Mitt totalt utdaterte tre år gamle fjernsyn står stablet bort på roterommet.

 

Nettopp det at jeg kjøpte nytt fjernsyn har fått meg til å reflektere en del rundt meg selv og mine verdier. Høres jævlig pretensiøst ut. Vet det.

 

Er jeg den materialisten jeg alltid har fornektet at jeg er?  Selvfølgelig er jeg det. Har bare ikke sett det så klart før. Riktignok hadde jeg noen legitime grunner for å kjøpe ny tv. Disse grunnene, eller behovet om du vil, ble nok skapt av selve ønsket om noe nytt.

 

Det er det som er fellen. Hjernen blir lurt. Tanken på nytt fjernsyn kom lenge før de halvgode argumentene for å kjøpe nytt så beleilig meldte sin ankomst. Argumentene som gav meg vilje til å gjennomføre kjøpet.

 

Det er mange undertrykte argumenter for å kjøpe ditt og datt. Som regel har jeg ikke penger. Jeg er nok ikke en av de som ville levd akkurat som før om jeg stakk avgårde med en pen slump i lottogevinst. Jeg hadde gått bananas.

 

Ganske kjipt å tenke på at jeg er slik. Materialist er ikke et ord med positivt fortegn. Ihvertfall ikke hos meg. Det er et usolidarisk og overfladisk tankesett. Håper det er mer ved meg enn denne higen etter ting.  Det jeg føler nå er selvforakt.

 

Kan godt tenke meg at det er flere som meg der ute. Materialister med dårlig råd. Hva med deg? Hva betyr materielle goder for deg?

 

Hakkespett

 

bildelisens

 

Savn

Har vært et par tunge dager. Coockie, familiens hund måtte avlives for et par dager siden grunnet sykdom.

 

Coockie

Hunden vår.

Det er aldri lett. Tross dyrelegens anbefaling. Til syvende og sist blir valget overlatt til hundeeier. Da er det ikke lett å bestemme seg at for at nok er nok.

 

I en kort periode har jeg unnlatt å ta stilling til det. Etter besøk hos veterinær mandag var det ingen vei utenom. Jeg måtte bestemme om Coockie skulle få leve eller dø. Et umulig valg.

 

Alle instinkter sier meg at det er galt å ta liv. Samtidig er det et spørsmål om hvor mye hunden skal lide.

 

Det å ha en hund i familien er sunt og berikende. Den blir som et fullverdig familiemedlem, Dermed blir det ganske absurd å fatte en beslutning om at nå er det nok.

 

Coockie er ikke mer. Hun ble 10 år gammel. Jeg kommer aldri til å glemme henne, men vil for alltid måtte leve med valget jeg tok. Det gjør vondt.

 

Hakkespett

 

Tanker i revers

Har du noengang tenkt over hvor heldig du er? Alle tingene du har å glede deg over? Det er fort gjort å ta det man har som en selvfølge.

Jeg har en tendens til å ta alt som er bra i livet mitt som en selvfølge. Det er ganske mange ting jeg burde være glad for å få lov til å oppleve. Jeg er rett og slett ikke flink nok til å verdsette det positive.

 

Derimot så er jeg ganske flink til å henge meg opp i ting som kanskje ikke er så viktige. Faktisk kan jeg finne på å gi ting som er relativt ubetydelige så stor plass i livet mitt at jeg ikke klarer å se hvor heldig jeg er.

 

Jeg har alt jeg trenger og ganske mye som jeg strengt tatt ikke trenger. Dersom jeg tar det positive i livet mitt og trekker fra det negative ender jeg opp med et kraftig overskudd av positive ting.

 

Hvordan kan det da ha seg at jeg blir så fokusert på det negative? Hvorfor overskygger ikke gleden over alt som er bra det lille som er negativt? Jeg tror det er på tide med en titt i speilet.

 

Alle de tingene som jeg tar som en selvfølge er ikke nødvendigvis det. Jeg er heldig som har det så bra og opplever så mye fint. Det er mange mennesker som ikke har det like bra. Det er nærmest et hån mot dem å ikke verdsette hvor heldig man er.

 

De tingene jeg opplever som motgang er som oftest bagateller i den store sammenhengen. Det er når jeg velger å fokusere på ting jeg oppfatter som negativt jeg mister meg selv. Tankegangen er helt feil. Dersom jeg i stedet har fokus på alt det positive i livet mitt vil jeg ha mer energi og pågangsmot til å takle det som måtte komme av eventuell motgang.

 

Det er teorien. Praksis er noe helt annet. Det er vanskelig å tenke slik, men jeg skal forsøke. Har lite å tape og mye å vinne.

 

Hvorfor i alle dager skriver jeg dette? Jeg som pleier å tulle litt i innleggene mine. Det er fordi jeg har møtt en del motgang i det siste. Bare en av tingene har vært en virkelig stor sak som virkelig går inn på meg. Så har det i etterkant hvert noen småting. Disse småtingene er blitt altfor store. Jeg mistet evnen til å glede meg. Det er den jeg vil finne tilbake til. Jeg føler jeg beveger meg i riktig retning. Av og til kan det være lurt å gjøre opp status. For meg er den som følger. Jeg har et stort problem som jeg preger meg og en uendelig rekke med ting å glede meg over. Det er da ikke så galt.

 

Hakkespett

 

bildelisens

 

Hei!!!!

Noen har kanskje langt merket til at jeg ikke har blogget noe i det siste. Jeg kommer tilbake. Siden fredag er livet mitt på mange måter blitt snudd opp ned. Jeg lever i et mareritt jeg bare trodde fantes på film. Det har skjedd noe som har gjort at livet mitt siden fredag i forrige uke har vært den vanskeligste tiden i mitt liv. Dette som har inntruffet tar alle mine tanker, energi og overskudd.

Har håp om en snarlig avklaring. Inntil da klarer jeg ikke å rette fokus mot blogger eller internett generelt.

Hakkespett

 

Jeg er stolt

Jeg er en stolt mann. Stolt av bloggen min. Stolt av at hvert eneste ord der er mitt. Jeg driter i janteloven. Jeg er faktisk flink.

Det gikk opp for meg i dag. Jeg har problemer med at jeg ikke får melding hver gang noen kommenterer. Siden jeg liker å svare på kommentarer leste jeg meg bakover i bloggen for å finne kommentarer jeg ikke har svart på.

 

Det er rart med det når man skriver i bloggen. Jeg glemmer så fort det jeg har skrevet. Nå fikk jeg en gjennomgang av egen blogg. Synes faktisk den jevnt over holder god kvalitet. Jeg finner noen skikkelige blødmer og en del stavefeil, men i det store og hele er jeg godt fornøyd.

 

Det er en skikkelig højdare for meg. Ikke ofte jeg evaluerer meg selv og er fornøyd. Jeg som så ofte føler at jeg ikke duger gjør faktisk det. Jeg er blitt fortalt det før, at bloggen min er bra, men dette er første gang jeg ser det med egne øyne. Det er viktig. Komplimenter virker ofte mot sin hensikt på meg.

 

Så om du forteller meg at du bare skal følge en blogg det neste året og spør meg om en anbefaling så tror jeg du vet svaret. Bokmerk hakkespett.com. Det er pokker til blogg.

 

Hakkespett

 

bildelisens

 

Uro

Det lyser i peisen, katten ligger på høyttaleren mens musikk smyger seg inn i ørene. Jeg leter etter roen. Noen ganger kan den være vanskelig å finne.

 

boy on bus

Musikken er egentlig bare forstyrrende. Her er det ingen ro å finne. Lyden fra høyttalerne er bare et forsøk på å distrahere meg selv. Glemme at jeg er urolig,

Nå må dere finne roen, pleide  klasseforstanderen min å si. Så ble vi stille. Hadde vi da funnet den berømte roen? Det er ikke den type ro jeg jakter på. Det er uro i kroppen og hodet. Det har ingenting med støy å gjøre. Kan det være en sinnsstemning?

Jeg har alltid vært urolig. Noen er født mer urolige enn andre. Jeg tilhører dem. Så har det utviklet seg. Etter 38 år med utvikling kan uroen bli ganske sterk. Den dominerer meg. Ikke jeg som bestemmer. Uroen er litt som en pubertal tenåring. Den kommer og går som den vil. Smeller med dørene. Vil ikke høre etter.

Temmelig lik den naboen du ikke liker. Som inviterer seg selv og ikke eier antenner for når det er tid for å gå hjem.

Jeg vet den roen jeg søker finnes. Den har besøkt meg før. Nå har jeg åpen dør. Den er invitert. Så er det bare å vente. Roen er som en håndverker. Du vet den ville komme, men aner ikker når.

Hakkspett

bildelisens

 

 

Om nettporno, leger med humor og avhengig personlighetsforstyrrelse

En gang ringte jeg fastlegen min og sa jeg var avhengig av nettporno. Fortalte videre at kona var sinna og at jeg ikke hadde tid til hverken henne eller barna. Nettporno konsumerte all min tid.

Han er ikke fastlegen min lenger. Han har sluttet som lege. Var det jeg som drev ham til vanvidd?

Vi hadde, sett fra min vinkel et meget godt lege/pasient forhold. Jeg har en avhengig personlighetsforstyrrelse. Det medfører i korte trekk at jeg blir overdrevent avhengig av enkelte mennesker. På en måte får jeg problemer med å ta avgjørelser uten å konsultere med disse autoritetene jeg gir altfor mye plass i livet mitt.

Alt dette driter selvfølgelig du i. Du vil vite om min avhengighet av nettporno. Sannheten er at jeg bare spøkte med legen min. Tror ikke leger er så vant til at pasientene spøker. Han tok meg på ramme alvor og jeg spilte med. Fortalte at jeg brukte all tid foran fagre damer på datamaskinen. Økonomien hadde fått seg en skikkelig knekk. Skal du ha kvalitetsporno på nettet må du fram med kredittkortet. Damer bak webkameraer gjør ikke som du befaler uten å ta seg kraftig betalt. Så fortalte jeg legen at alt bare var tull. Legen lo så det hørtes ut som han holdt på å ramle av stolen.

Jeg kunne fortsatt i det uendelige om morsomme episoder. Vi hadde nok ikke samme inntekt, men humoren den var veldig lik. En gang kom da en ung sykepleier  inn på kontoret hans for å få noen underskrifter mens jeg var der. Jeg sa rasende at det var en skam en den Norske stat ikke ville være med på å betale min penisreduskjonsoperasjon i Danmark. Var ikke min feil at jeg hadde et kjempelem. Han var med umiddelbart. Beklagde og sa at slik var reglene for refusjon. Husker den sykepleieren gav meg noen rare blikk. Da hun gikk ut lo vi så vi skrek begge to. Lege og pasient. Rimelig åpenbart at jeg var pasienten.

Fastlegen min hadde telefontid hver dag mellom 0800 og 0900. Jeg ringte sikkert to ganger i uken over flere år. Som regel med et eller annet problem, noen ganger med en fleip. I dag har ingen av legene på det samme legesenteret telefontid i det hele tatt. Du må vente på å bli oppringt. Så får du i beste fall to minutter på slutten av dagen til å fortelle hva det gjelder. Mistenker at det ligger mer penger i det for legen å ha pasienter på kontoret enn å fjase en time i telefonen hver dag.

Plutselig en dag var han langtidssykemeldt. Utbrent sa de i resepsjonen. De er nok så åpne med meg. Har brukt det legesenteret siden det åpnet. Praksisen sin solgte han. Vet at han har en administrativ stilling i kommunen i dag, uten at jeg vet hvor. Jeg måtte slippe taket.

Det verste er at jeg der og da følte det som et svik. Han var mannen som sykemeldte meg. Han var den som skulle lose meg gjennom Nav systemet. Etterhvert har jeg sluttet å tenke på ham. Det var nok gode grunner for at han sluttet. Høyest sannsynlig var det ikke meg det var noe galt med. Leger kan ha problemer de også, men jeg kommer nok aldri til å få en slik fastlege igjen.

Hakkespett

bildelisens

Borte bra, hjemme best

Flytte til Paris. En drøm tenker du. Skummelt tenker jeg. Den kjærligheten er vanskelig.

Min kone er en herlig dame. Det eneste negative man kan si om henne er at hun er fransk. Dermed føler hun en sterk tilknytning til dette landet hvor de spiser bagetter og drikker vin til frokost. Nasjonen som ukentlig blir lammet av en eller annen storstreik som stopper hele samfunnet. Hun savner metropolen Paris med sine 12 millioner innbyggere. Den største i Europa.

Jeg har bodd hele livet mitt i Kristiansand. Jeg husker da det var 60 000 innbyggere her. I dag er det visst 80 000. Akkurat passe stort for meg. Det var her jeg møtte min kone for 11 år siden. Det var her vi bosatte oss da vi ble sammen. Det er dette livet jeg kjenner.

Nå begynner svigermor å få sviktende helse. Ikke noe som skulle tilsi at noe dramatisk skulle skje, men hun har fått en bensykdom. Min kone lengter stadig mer hjem. Det er ikke lenger noen selvfølge at hjemmet vårt skal være i Kristiansand.

Det er vanskelig. Jeg snakker ikke fransk. Jeg forstår ikke det franske samfunnet på samme måte som det norske. Det å bo i en by som har en befolkning som er 2,5 halv gang større en Norge er skremmende for en enkel kar fra Kristiansand. Jeg har vært i Paris flere ganger. Bodd hos svigermor. Det har vært helt topp. Tingen er at jeg har vært turist. Ingen forpliktelser, bare moro.

Det å bosette seg der er noe helt annet, Hva skal vi leve av? Min kone vil nok kunne få seg en jobb. Hun har lang erfaring som flyvertinne. Vet ikke hvordan det er i flybransjen om dagen. Uansett, hun har lang utdannelse og vil antagelig finne seg en jobb. Med meg er det litt annerledes. Jeg er for tiden syk. Jeg går i behandling og får til mitt levebrød fra NAV. Det er etter min mening lite sannsynlig at jeg vil være i stand til å arbeide der nede på det nåværende tidspunktet. Hvordan vil det være med behandling i Frankrike når jeg ikke engang snakker språket?

Selvsagt ville jeg måtte lære meg fransk. Det tror jeg skal gå greit, men vil nok ta tid. Kona kunne muligens fått en jobb som var godt nok betalt til å forsørge oss begge. Et eventuelt salg av boligen vår ville kunne gi et overskudd. En startpakke på et nytt liv.

Vi har barn. For meg er det trygt og godt for dem i Norge. Jeg er litt mer betenkt for å gi dem en oppvekst i Frankrike. For kona er det motsatt. Hun mener det ville være trygt og godt for dem i Frankrike. Den tanken må jeg respektere. Det er der hun har sin oppvekst. Det er samfunnet hun forstår. For meg er tanken på å slipe mine små barn løs i et samfunn jeg ikke kjenner vanskelig. Hvilken betydning vil en eventuell flytting ha å si for livene deres? De er fortsatt små. Språket ville komme fort. Vil jeg forstå hverdagen deres?

Det er mange sider jeg setter pris på ved Frankrike. I Norge pusser vi opp og kjøper fjernsynsapparater til hundretusen. Det gjør ikke folk flest i Frankrike. De prioriterer et sosialt liv og opplevelser. Akkurat det er en utfordring jeg kanskje kunne trenge.

Som du sikkert forstår så er dette vanskelig. Min sykdom er av en slik art at jeg ikke vet om jeg blir friskere. Kanskje, kanskje ikke. Det er hva legen har fortalt meg. Samtidig må jeg se det fra min kones perspektiv. Hun har tilbragt 11 år i et fremmed land. Er det så rart at hun ytrer ønsker om å flytte hjem for å komme nærmere familien. Er det hele gjennomførbart? Vil det skje? Jeg vet ikke. Ting hadde vært lettere om jeg hadde vært arbeidsfør. Det er slik når man er en familie. Man har flere enn seg selv å ta hensyn til og alle synspunkter teller like mye.

Hakkespett

bildelisens