Hakkespett bloggen

Archive for the ‘Personlig’ Category

I dag vil jeg skrive litt om tvangstanker. Jeg har hatt mange av dem. Velger å ha fokus på de som er litt morsomme.

Heldigvis er jeg ikke like plaget av tvangstanker som jeg var for noen år siden. Da styrte de livet mitt. Det gjør de ikke lenger, men jeg har fremdeles noen.

Som ungkar leide jeg mye video. Husker du de gamle kassettene vi brukte for 100 år siden? VHS het de. Har glemt hva det var en forkortelse for. Som oftest leide jeg film sammen med en annen filminteressert kamerat. Når vi gikk for å leie en film måtte vi gå over en bro i sentrum for å komme til videobutikken. Det var tilbaketuren som skapte problemer. Jeg følte en slik sterk trang til å kaste filmen i elva. Det var alt jeg tenkte på. Ikke kast filmen i elva, ikke kast filmen i elva. Jeg kastet aldri noen film i elva. Jeg fikk kameraten min til å bære den når vi gikk over broen.

Får noen år siden var jeg svært venstreorientert. Ikke politisk. Jeg blogger ikke om politikk. Ikke annet enn det du eventuelt klarer å lese mellom linjene. Det var rett og slett slik at alle ting måtte vende litt mot venstre. Fjernkontroller, kaffekopphåndtak og alt mulig annet ble sirlig plassert slik at det var vridd litt mot venstre. Til og med når jeg skulle snu meg gikk jeg mot venstre. Skulle jeg går i en sirkel gikk jeg alltid mot klokka. Det ble venstre for meg. Jeg sov alltid på siden, vendt mot venstre. Glad jeg ikke hadde bil på den tiden. Hadde garantert kjørt i venstre fil.

En periode var jeg så redd for at det skulle gå troll i ord. At alt jeg tenkte faktisk kom til å skje. Det er litt problematisk. Det burde egentlig være hyggelig. Jeg kunne tenke på å vinne i lottto foreksempel. En slik tankegang fikk meg til å prøve å tenke svært optimistisk. Problemet med tvangstanker er at man er mer opptatt av at noe farlig skal skje. Dermed kjempet jeg mye med tankene. Så fort jeg tenkte noe positivt kom det en negativ tanke og utfordret den. Så ble vi spillende tanketennis i dagevis.

Tvangstanker tror jeg er relativt utbredt, uten at jeg sjekker opp noe statistikk. Jeg liker ordet magisk tenkning bedre. Dersom man ikke gjør som tvangstanken befaler kommer noe forferdelig til å skje. Man tillegger en tanke egenskaper den faktisk ikke har. Det skjer ikke noe om jeg legger fjernkontrollene mot høyre, men det er best å være helt sikker.

Dette er noen av tankene jeg kan se tilbake på og le av. Jeg hadde ufattelig mange flere. De styrte live mitt i detalj. Nå har jeg nesten ingen. De er borte. Kanskje man blir så lei av dem at man orker ikke. Det er kjedelig når det tar to timer å få lagt seg fordi man har en haug med ritualer man må gjennom for å klare å sove godt.

Hakkespett

bildelisens

Det er noe som heter tidsstyring. Vet ikke om du er kjent med begrepet, men det er ganske populært blant coacher som skal motivere deg for det ene og det andre.

Jeg er ikke spesielt flink med tidsstyring. Har alt for lett for å henge meg opp i enkelte ting uten å ofre klokken en eneste tanke. Kombinere du det med et usedvanlig stort talent for å utsette ting så blir resultatet at man kommer på etterskudd.

Selv er jeg ganske ofte på etterskudd. Ting som normalt er gøy blir slitsomt. Det er fordi det er så mange av disse gøye tingene jeg gjerne vil gjøre samtidig. Dessverre så er jeg en dårlig sjonglør. Får jeg for mange baller i lufta samtidig prøver jeg ikke å fange en eneste en. Jeg ser dem falle i bakken og rulle under sofaen.

Jeg elsker å skrive i bloggen min. Det har tilført meg mye. Så er det slik at av og til så finner jeg noen av disse ballene som ligge under møblementet mitt. Nå har jeg funnet noen stykker. Jeg er kraftig på etterskudd. Har vært opptatt med helt andre ting i dag. Mange ting. Samtidig. Det gjør meg sliten. Derfor skal blogg være blogg idag. Den klarer seg uten min hjelp. Resten av dagen har jeg satt av til å hvile. Skal ikke lese blogger, selv om jeg synes det er aldri så gøy. Skal ikke kommentere selv om jeg føler at jeg har noe å bidra med. Jeg skal hvile kropp og sjel. Så sees vi i morgen.

Hakkespett

bildelisens

Egentlig er jeg ganske glad jeg er meg. Det er ganske bra jeg ikke er Brad Pitt. Jeg er en elendig skuespiller.

Det er først de senere årene jeg har lært meg å sette pris på å være meg selv. Jeg har brukt veldig mange år av livet på å være den jeg tror andre ønsker jeg skal være.

Har nok noe på at man ofte blir litt tryggere på seg selv etterhvert som man blir eldre. Det er ikke så viktig å være kul eller stilig. Andre ting blir mer dominerende. Helt fri er jeg selvsagt ikke. Vi spiller alle roller. Jeg ser helst at du betrakter meg som velformulert og omtenksom. Det er jeg opptatt av. Veldig feil av meg å si det rett ut, men det er slik det er. Jeg har fremdeles noen ønsker om hvordan jeg vil bli oppfattet av omverdenen. Det er egentlig ikke så unormalt, men først og fremst er jeg meg selv.

Tenårene og til godt opp i tyveårene var den perioden hvor jeg spilte roller som stod et godt stykke fra den personene jeg egentlig var. Det vil jeg tro er vanlig. Da er man mer på leit som det heter. Hva vi leter etter vet jeg ikke sikkert. Jeg fant det aldri. Kanskje er det en form for aksept. Dermed lager man seg et image. Jeg har et image i dag også, men ikke ett jeg jobber mye med. Før jobbet jeg mye hardere.

Selvsagt kledde jeg meg i sort. Jeg er gammel, så dette var før noen brukte begrep som emo. Så hadde jeg armyboots. Det hadde alle jeg ville sammenligne meg med. Jeg hadde en walkman hvor jeg spilte the cure og joy division. Veldig bra musikk. Tingen er at jeg ikke likte det like bra da. Den har vokst på meg. Liker musikken bedre i dag enn jeg gjorde den gang. I det minste ga det meg kredibilitet i omgangskretsen. Vel egentlig likte jeg musikken da også, men jeg likte mange andre artister også. Det var mer kommersielle band. Musikk for mennesker som ikke går i sort tøy. Dermed sensurerte jeg meg selv.

Vi, altså denne sortkledde gjengen, skulle være alternative. Ha alternative meninger til alt mulig. Litt rart at vi var så alternativt samlet i våre meninger. Til å være selvstendig tenkende individer tenkte vi forbausende likt. Vi var stort sett for og mot de samme tingene. Vi var nok mest mot. Vi var blant de første i klassen til å drikke kaffe. Sortkledde mennesker drikker mye kaffe. På fester drikker de vin. Ikke sånn som Ball-genser menneskene. De drakk øl og hørte på Roxette. Nå tapte vel Ball kampen. Ser stadig vekk mennesker kledd i sort, men det er jaggu lenge siden jeg har sett en Ball-genser. Du vet vel hva en Ball-genser er? Den har store horisontale striper av rødt og hvitt. Tilbehøret pleide å være seilersko.

Uansett hvor mange roller du spiller eller har spilt så er du i bunn og grunn deg selv. Det kan jo være noe å ta med seg på veien før du setter opp en nytt stykke med nye roller. Ikke distanser deg selv for mye. Med mindre du er en særs god skuespiller virker det ikke troverdig.

Hakkespett

bildelisens

Dynamiske mennesker trives best med flere baller i luften samtidig. Sjonglerende får de virkelig ting unna. Jeg er ikke et dynamisk menneske.

Jeg hverken trives eller fungerer med ytre påkjenninger som stress og press. Det sier helt stopp. Jeg har tenkt en del over det. Tror nemlig det var det som hendte meg i går. Dersom du leser bloggen min fast vet du hva jeg snakker om. Jeg klarte ikke å skrive noe. I ettertid tror jeg ikke det dreier seg om skrivesperre i tradisjonell forstand. Bloggen var rett og slett blitt så viktig for meg at selv små forstyrrelser i hverdagsrytmen satte meg helt ut. Det gjorde meg fortvilet.

Hva er så spesielt med bloggen min egentlig? Det er ikke akkurat et kulturelt mesterverk. For folk flest er det ikke noe spesielt med den. For meg er det noe annet. Det er jeg som har skrevet den. Alt der er mitt. Kommer fra mitt hodet. På mange måter et speilbilde av meg selv. Ikke hele meg, men de deler jeg har valgt å skrive om. Nå lurer jeg på om jeg har for sterke følelser for den.

Det er vel ikke mer enn rundt fem måneder siden jeg begynte å blogge. Det var helt tilfeldig. Jeg leste i et blad hvordan man opprettet domene og satte opp en wordpress blogg. Bestemte meg for å prøve. Jeg har en del fritid om dagen. Jeg er syk. Bloggen min skulle være en sykdomsblogg som ikke handlet om å være syk. Jeg skulle skrive om andre ting. Tingen er at man gjerne blir litt sløv av å ikke gjøre noenting. Taket mitt er fint det, men jeg gidder ikke stirre på det 8 timer om dagen.

Etter at jeg selv begynte med blogg så begynte jeg å lese andre sine blogger også. Det er ganske lærerikt. Det finnes blogger for alt. Jeg leste at man må sette opp strategier, sette seg mål med selve bloggingen. Det har jeg aldri gjort. Det er ikke noen konkurranse. Selvsagt blir jeg glad når noen leser eller kommenterer i bloggen min, men det er ikke det som er motivet. Drivkraften er noe helt annet. Ønsket om å skape og mestre noe. Jeg vet at jeg ikke er verdens beste skribent. Jeg vet at jeg tar opp temaer som ikke alltid engasjerer så mange. Jeg vet også at jeg antagelig blir litt flinkere dess mer trening jeg får og at jeg selv blir engasjert når jeg skrive om ting som betyr noe for meg Det er jeg som er dirigenten.

Hakkespett

bildelisens

Da jeg våknet for tre dager siden var all selvtilliten min forsvunnet. Hvor den har tatt veien vet jeg ikke. Det jeg vet er at den er dypt savnet.

Allerede i utgangspunktet har jeg frynsete selvtillit. Nå er den helt borte. Er jeg god nok? Synes folk jeg er rar? Det er så mye som er knyttet opp til selvtillit. Derfor smerter det litt når jeg føler at det jeg gjør ikke er bra nok. Ikke engang brødskivene klarer jeg å kutte rett. De blir tykke i den ene enden og tynne i den andre. Sikkert ingen av barna i barnehagen som slike miserable skiver som mine barn.

Jeg unngår å prate med mennesker. Er blitt så redd for å si noe dumt. Nå om dagen føles det som de fleste mennesker er langt smartere enn det jeg er. Det er så jeg er blitt litt redd her på bloggen også. Jeg må ha noen til å vurdere det jeg har skrevet før jeg trykker på publish. Vil ikke publisere noe som får meg til å virke dum. Det er så mange mennesker der ute. De fleste er flinkere enn meg.

I dag er dagen jeg skal begynne å jobbe med egen selvtillit. Må finne tilbake den lille jeg hadde. Jeg vil ikke har det slik som nå. Være usikker på alt. Sette et kritisk spørsmålstegn ved alt jeg gjør. Tror det handler litt om å gi faen. Ikke være så opptatt av hva andre mener. Tenke mer på hva jeg mener selv. Det er logikken.

Det praktiske er mye vanskeligere. Jeg må faktisk tro på logikken. Det jeg gjør er godt nok. Folk flest studerer meg ikke med lupe på jakt etter feil. Jeg har laget to lister. En med alle tingene jeg er god til og en med alle tingene jeg har fått til. Det er egentlig ikke så galt. I et forsøk på å gjenvinne selvtilliten skal jeg lese listene mine om og om igjen. Det kalles kognitiv trening. Er usikker på hvor stor nytte jeg har av det, men for mange er det er godt hjelpemiddel. Noe må jeg finne på. Jeg savner det å ha troen på meg selv. I dag skal ingen lese gjennom før jeg trykker publish.

Hakkespett

bildelisens

Ser ut til at de fleste bloggere på på et elle annet tidspunkt føler en trang å lage en liste. Her kommer 5 gode grunner til at livet suger.

1. Tidlige morgenstunder. Det er ikke gøy å stå opp tidlig. Det er svært uheldig både for meg og mine omgivelser. Jeg blir ilter. En gang når jeg bodde hjemme sa jeg til min mor at om hun vekket meg en gang til kom jeg til å drepe henne. Det ville jeg selvsagt aldri gjøre, men det er slike ting tidlige morgenstunder medfører. Potensialet for å ødelegge gode vennskap eller familiære relasjoner er stort. Ergo må du stå tidlig opp, skaff deg et hotellrom eller lån en hytte hvor du er langt unna mennesker du bryr deg om.
2. Varme sommernetter. Sommeren kan være en fin tid. Ihvertfall synes det som de fleste foretrekker sommeren. Det er en del ting som ikke er bra med sommeren. En ting er at det er umulig for meg å spille tv spill på dagtid. Det blir for mye refleksjoner fra tv apparatet. Det verste er likevel varme sommernetter. Det er ikke mulig å sove i 40 grader. Laken som klistrer seg til kroppen frambringer stor frustrasjon. Når man så ligger der og holder på eksplodere blir det umulig å sove. Resultatet kan fort bli reaksjoner som ligner på de nevnt i punkt 1
3. Vinteren. Egentlig en fin tid for den tv spillende del av befolkningen. Likevel er det kan kombinasjonen av snø og skarpt sollys gjøre det umulig å spille tv spill. Andre ting som er verdt å nevne er dekkskifte til vinteren. Her er jeg føre var og skiftet aldri til sommerdekk. Dermed trenger jeg heldigvis ikke legge om til vinterdekk. For de miljøbevisste vil jeg legge til at jeg selvsagt kjører piggfritt.
4. Barbering. Dette har jeg skrevet litt mer inngående om før. Du kan lese det her. For meg finnes det ikke større misbruk av en barbering. Når man så er ferdig med dritten går det ikke mer enn en ukes tid så må man på den igjen. Det er omtrent som plenklipping. Når jeg er ferdig med å barbere meg så ser ansiktet mitt som regel ut til som jeg har gått tapende ut av en slåsskamp som har involvert skarpe gjenstander.
5. Røde lys. Er det egentlig tilfeldig at jeg tror at varsellampene på atomkraftverk er røde? Nå tenkte jeg mest på røde lys i trafikken. Lurer på om det er plantet en brikke i bilen min som skifter til rødt når jeg kommer. Det er ganske påfallende hvor ofte det skurrer i radioen. Det er nok når brikken sender signaler til lysene. Jeg er ikke dum.Her har du min liste. Hva med deg? Hva irriterer deg grenseløst og driver deg til grensen av vanvidd?

   Hakkespett

   bildelisens

Jeg er for tiden ikke i arbeid. Jeg er syk. Når og om jeg kan begynne å arbeide igjen er usikkert. Hvilke konsekvenser vil dette kunne har for barna mine?

Eldstemann er fire år nå. Det er ikke sikkert at det er så lenge til han spør hvorfor jeg ikke er på jobb. Fedrene til alle vennene hans går på jobb hver dag. Mitt utgangspunkt er at min sykdom ikke skal ha noen konsekvenser for barna mine. Etterhvert som de blir eldre oppdager de at det er et samfunn utenfor hjemmet vårt.

Hva jobber pappaen din med? Det var et helt vanlig spørsmål når jeg var liten. Det var ganske greit å svare på. Han drev en interiør butikk. Det avgjørende var ikke at han hadde akkurat den jobben. Det som betydde noe var at jeg hadde et svar. For de fleste barn er det naturlig at fedrene er i arbeid. Hva vil mine barn svare om jeg ikke er blitt frisk nok til å arbeide? Vil de skamme seg? Vil de bli mobbet?

Jeg synes jeg er en god og omsorgsfull far. Jeg har bedre tid enn de fleste andre foreldre. Tid som jeg bruker på barna. Foreldre er er forbilder for sine respektive avkom. Hvordan vil de reagere den dagen de forstår at jeg ikke er helt som alle andre. Jeg fungerer hjemme, men jeg har altså ikke noen jobb å gå til som de fleste andre fedre har.

Foreløpig har vi løst saken med forklare dem at jeg er hjemme og passer på hus og hjem mens mor er på arbeid. Det er ingen løgn, det er slik tingene faktisk er er. Likevel så må jeg en dag forklare dem at jeg er syk. Det er noen begrensninger i hva jeg kan gjøre. Jeg drøyer det. Ikke fordi jeg synes det er vanskelig å snakke med dem om. Det er fordi jeg ønsker at de vokser opp i et hjem der ikke alt dreier seg om sykdom. Når de blir litt eldre så forstår de det forhåpentligvis litt bedre.

Det er ikke så mye forskjell på deg og meg. Jeg kan gjøre det meste du gjør. Det er noen ting jeg ikke klarer. Det er områder hvor jeg jobber med meg selv hele tiden. Selvsagt håper jeg på å bli bedre eller helt frisk. Jeg vil jobbe, når jeg kan. Nå kan jeg ikke. Dette må jeg bare akseptere. Jeg kan likevel ikke slå meg til ro med det. Målet er å bli helt som alle andre.

Hakkespett

bildelisens

Det kan være vanskelig å være i tenårene. Når jeg gikk i åttende klasse fikk jeg ganske mye kviser. Byller er vel mer det rette ordet. Det gjør noe med en usikker unggutt i en periode av livet hvor det å være populær er viktig.

Jeg hadde kviser før det. For all del. Det som kom nå var ikke vanlige røde kviser som nesten alle får. Det var knallrøde store byller. Jeg husker så godt da den første kom. Fikk litt kommentarer på hva jeg hadde i trynet. Det som var problemet med denne kvisen, jeg kaller dem det resten av innlegget, var at den var umulig å få bort. Jeg tok solarium, all verdens kremer og mere til. Jeg husker at jeg til og med vurderte å prøve å kutte den av. Heldigvis gjorde jeg ikke det.

Jeg begynte etterhvert å skjule ansiktet i den grad det var mulig. Den en kvisen formerte seg til flere. Prøvde å sitte i posisjoner hvor det virket naturlig å ha hånden akkurat der i ansiktet. Heldigvis forstod mamma og pappa at det var vanskelig for meg. Sikkert vanskelig for foreldrene min også. Det å se at sønnen ikke har det noe greit.

Dermed ble det til at jeg ble pasient hos dr. Ochromenco. Spesialist i hud og kjønnssykdommer. Der fikk jeg noen piller jeg skulle ta og krem som skulle smøres på daglig. Prøvde det noen måneder uten at det hadde nevneverdig effekt. Da fikk jeg tilbud om å prøve et nytt medikament. Dette hadde en rekke bivirkninger og man måtte søke om å få lov til å ta det. Dessuten måtte jeg ta jevnlige blodprøver. Dette medikamentet virket bedre, men som sagt bivirkningene var store. Jeg kunne ikke være med på lek eller ha gymnastikk på skolen. Jeg hadde store problemer med å bevege meg. Leddene var som frosset. I tillegg fikk jeg problemer med at leppene tørket helt ut.

Tror dette medikamentet er forbudt i Norge i dag.

Når jeg var ferdig med niende klasse var jeg også ferdig med kvisene. Rent fysisk. I hodet mitt så satt det igjen i lang tid. I to år hadde jeg unngått mennesker og aktiviteter. På en måte hadde jeg unngått meg selv også. Hadde ganske store problemer med å akseptere meg selv. Etterhvert slapp den indre smerten taket, men ikke før jeg nærmest hadde mistet to av de viktigste årene i livet.

Til sist må jeg klare opp i en ting. Jeg gikk til dr. Ochromenco på grunn av hudsykdom. Det var ikke for kjønnssykdommer. Kan ikke ha noe misforståelse på det.

Er du som jeg var veldig hardt rammet av kviser så skal du huske på at de forsvinner. Mest av alt skal du huske på at det er det som er på innsiden som teller. Er du av de som slenger kommentarer til mennesker som har kviser så synes jeg du skal stoppe med det. Det kan være svært sårende.

Hakkespett

bildelisens

Jeg er blakk. Måtte ringe banken for å overføre de siste kronene fra sparekontoen min. Det er ganske ubehagelig å ha dårlig råd. Jeg har dårlig råd på grunn av sykdom. Ekstra dumt blir det når det at jeg har dårlig råd muligens er med på å forverre sykdomsbildet mitt.

Jeg lider nemlig at noen psykiske lidelser. Har femten år bak meg i arbeidslivet. Det sa stopp for noen få år siden. Da er det slik at man beholder sin normale lønn i et år mens man er sykemeldt. Når det er gått et år så går man over på en annen type stønad. Etter en reform i Nav så er det vel slik at det skal godt gjøres å ikke havne på arbeidsavklaringspenger. Denne stønaden har erstattet tidligere stønader som yrkesrettet attføring, tidsbegrenset uføre og en rekke annet. I korte trekk betyr det at jeg får utbetalt 66 prosent av tidligere inntekt og tillegg for barn.

Det som er litt dumt er at man baserer ikke sin økonomiske fremtid på at man skal bli syk. Jeg gjorde det hvertfall ikke. Selvfølgelig prøver man å ta litt høyde for uforutsette ting. Man kjøper en bolig som ligger innenfor det man føler man har råd til. Mange av oss kjøper gjerne en bil også. Ikke noe råflott, men et greit transportmiddel. Man kan si det det er greit med buss, men det går foreksempel ingen buss til barnehagen hvor barna våre går. De fleste småbarnsforeldre har nok en ganske presset økonomi. Tenk deg så at du tar bort 34 prosent av inntekten din. Det merkes godt.

Da blir det plutselig så mye mere å bekymre seg for. Jeg trenger ved, full service på varmepumpa og skrekken over alle skrekker, Eu kontroll på bilen. Det er veldig skremmende å miste kontroll over egen økonomi. Kanskje det ikke er så galt. Jeg har en tendens til å krisemaksimere. Likevel å si at dette er bra for sykdommen min er en direkte løgn. Jeg er alltid helt på tuppa for at det ikke skal svive rundt. Selvsagt er det mye man kan gjøre selv. Man må prøve å få oversikt over økonomien. Det er noen måneder som er tøffere enn andre. Det er da det gjelder å ha lagt til side litt fra de lettere månedene. Likevel så er det veldig stressende at på spesielt sårbare tidspunkt er det små tuer som skal til for å velte hele lasset.

Jeg er fullstendig inneforstått med at staten ikke kan gi meg den samme summen i stønad som det jeg ville tjent i arbeidslivet. Det går ikke. Norge har ikke råd til det. Jeg er egentlig glad for at jeg bor i Norge med de velferdsordninger vi har. Det er neppe mange land som slår oss der. Jeg er glad jeg har et liv med tilnærmet normal økonomi. Så jeg er ikke utakknemlig, langt derifra, jeg sier bare det kan være vanskelig. Egentlig er jeg vel heldig. Kommer strengt tatt ikke inn under “fattig Norge” slike jeg oppfatter begrepet. Det er mange mennesker som har det veldig vanskelig og det er ikke fordi de ikke gidder. De kan ikke.

Hakkespett

bildelisens

Naboene mine er i øvre halvdel av sytti årene. I forbindelse med at mannen i huset der har vært lagt inn på sykehus har jeg hjulpet til med enkle gjøremål. Blant annet har jeg levert og hentet bilen til naboen på verksted. Det skulle vise seg å bli en prøvelse.

Spesielt det å hente bilen på verkstedet. Nærmere bestemt turen ut dit. Vi tok bussen. Jeg skulle kjøre bilen til naboen hjem så jeg kunne ikke ta min. Kan like godt si det med en gang. Naboen som jeg alltid har oppfattet som snill og grei er rasist og hun deler mer enn gjerne sine meninger høylytt på bussen.

Hun insisterte på at jeg skulle ha vindusplass, siden jeg nesten aldri tok bussen. Så klemte hun seg inn i setet ved siden av. Dermed var jeg ganske så innlåst. Så kom det noen ord om at det var mange «svartinger» på bussen. Jeg kikket forlegent ned i gulvet. Ikke ofte jeg har ønsket så sterkt å være en annen plass. Det hele tok virkelig av når vi passerte et nytt leilighetskompleks. Naboen proklamerte høylytt at de måtte være ganske sinte de som hadde brukt millioner av kroner på leilighet i dette bygget. Hun mente at i nabobygget bodde det bare innvandrere. Innvandrer er ifølge henne uten unntak noen bråkebøtter 24 timer i døgnet og bedriver utelukkende kriminalitet.

På dette tidspunktet minnet jeg henne høflig på at min kone faktisk er innvandrer. Hun kikket på meg å smilte. «jammen hun er jo fransk». Dermed antar jeg at naboens definisjon av innvandrer har noe med hudfarge å gjøre.

Jeg skammer meg litt over at jeg ikke sa noe til henne på bussturen. Er rett og slett konflikt sky. Vil helst ikke lage noe oppstyr på bussen. Jeg deler på ingen måte nabofruens syn på innvandrere. Spørsmålet jeg stiller meg selv er om jeg er like mye rasist som naboen i og med at jeg ikke grep inn og sa ifra hva jeg mente? Er holdninger som mine med på å lage grobunn for rasisme? Er ganske feigt å ikke si ifra. Det er naboen min. Hun kjøper bursdagsgaver til barna mine. Jeg burde sagt ifra.

Hakkespett

bildelisens