Get Adobe Flash player

Archive for the ‘sport’ Category

Dommerjævel

Det er mange av oss som liker fotball. Noen elsker det. På tross av kjærligheten til spillet er det en ting vi hater. Det er dommeren.

Det er opplest og vedtatt at dommeren er en idiot lenge før kampen har startet. Jeg har selv sittet på tribunen eller foran fjernsynet og kjent det intense sinnet mot den klovnen med fløyta.

 

Det er ytterst sjelden at et lag taper fordi de møter et bedre lag. Det er alltid dommeren sin feil. Han er blind, feilplassert, korrupt og dømmer alltid mot det laget jeg heier på. Når mitt lag vinner er det aldri på grunn av dommeren, men på tross av dommeren.

 

Hvem er disse menneskene som frivillig står i sentrum for alt dette hatet? Kan det vare makt de søker? Det kan de finne på banen. En rekke av verdens største despoter hadde antagelig egnet seg glimrende som dommere.

 

De liker antagelig rampelyset, men kan ikke sparke fotball. Dommerne er noen sleipe jævler. Det er bare å dømme et suspekt straffespark i en viktig kamp så får de trynet sitt på forsiden av avisen i flere dager.

 

På den andre siden kan det tenkes at de er hyggelige mennesker som dømmer fordi det gir dem glede. Det er en hobby. Nå tuller jeg bare. Slik er det selvsagt ikke. En hyggelig fotballdommer, nei det hadde tatt seg ut.

 

Det er bare i de største ligaene de har profesjonelle dommere. Egentlig ganske likegyldig for meg. En amatør kan være en like stor drittsekk som en profesjonell.

 

Dommere tar aldri feil. Sånn sett er det selvsikre mennesker. De blåser frispark om noen blir tatt av vinden. Så setter de opp ett fårete glis i det spillere fra det andre laget stormer til for å fortelle at det var ingen andre spillere i en ti meters radius av neket som blåste overende. Legg merke til fingrene som klør mot kortlomma.

 

Dommere liker å provosere. Derfor ignorerer de all kjeft. De bare gliser. Viser hvem som er sjefen. Så plutselig, i en fart Lucky Luke bare kan drømme om, er de i skjortelomma og trekker ut første og beste kort. De driter vel i om det er rødt eller gult. Her skal det markeres. Dommeren er sjefen.

 

Ville ikke forundre meg om de fleste fotballdommere er havarerte juss-studenter. Det er antagelig en grunn til at studiene gikk til helvete. I motsetning til dommere i en rettssal har ikke  fotballdommere noe forhold til rett og galt. Alt de gjør er rett.

 

Tror bare vi skal takke de høyere makter for at de straffemetodene deres er begrenset til en fløyte, to kort og en liten notisbok de skriver kryptiske ting i. Skulle tatt seg ut om noen fikk samfunnstjeneste eller ubetinget dom på grunn av en hands.

 

Minner om at tippeligaen starter til helgen. Faktisk i kveld. Mitt lag spiler ikke før til søndag, men jeg hater dommeren allerede. For en drittsekk.

 

Hakkespett

 

bildelisens

 

Ski-VM inspirerer meg

Jeg er blitt inspirert. Merkverdig nok kommer inspirasjonen fra ski-VM. Min store inspirasjonskilde og nye helt heter Philip Boit.

fotograf Chell Hill

Han er en habil skiløper, men et godt stykke unna verdenseliten. Det ser ikke ut til å plage mannen nevneverdig. Tvert i mot virker det som han har det langt mer morsomt med hobbyen sin enn de andre deltakerne. Han aksepterer med største letthet at det ikke vanker medaljer i dette VM.

Det er dette jeg vil ta med meg fra VM. Jeg er ikke så interessert i ski. Jeg har sett et renn. Da vant Norge gull. Det glemmer jeg fort. Utøveren som har brukt store deler av livet på å bli best husker det sikkert en stund. De som ikke vant, men likevel har brukt all sin tid til trening, vil sikkert glemme det så fort som mulig.

Poenget er at jeg ikke ønsker å bruke masse energi og tid til å bli best i noe som i den store sammenhengen har liten betydning. Jeg skal lempe litt på egne prestasjonskrav. Det er mange ting jeg kan bruke mindre tid på. Det betyr ikke at jeg gir blaffen. Skal bare senke lista litt.

Er det noe jeg virkelig ikke liker så er det rengjøring. Der er jeg antagelig helt unik. Alle andre virker å ha det helt strøken og nyvasket til enhver tid. Jeg kommer ut av skapet. Står fram som den rengjøringsmotstanderen jeg er. Om jeg lemper litt på kravene til hvor rent og ryddig det skal være rundt meg blir det lettere og antagelig litt mer morsomt.

Ikke misforstå meg. Jeg skal ikke komme i VG med en skrekkreportasje. Se her bor Hakkespett med familie. Stor debatt i alle aviser om hvem som har ansvaret. Rikelig illustrert med bilder.  Nei det er ikke det jeg mener. Det skal fortsatt ryddes og vaskes, men jeg skal tåle at det ikke alltid er helt perfekt. Jeg trenger ikke noe gull i rengjøring. Det er mye morsommere og mer behagelig å plassere seg lenger ned i feltet. Kall meg gjerne en habil husfar. Det ville vært et kompliment.

Vedlikehold av hus og hage skal utføres etter samme prinsipp. Ingen fanatisme, men på et greit habilt nivå.

Det er ikke fordi jeg ønsker mer tid til sofaen. Jeg er i utgangspunktet over gjennomsnittlig opptatt av restitusjon. Det er fordi jeg ønsker å ha energi og overskudd til å kjempe om medaljene der det virkelig gjelder. For meg blir det i rollen som familiefar. Jeg vil være mer tilgjengelig og sprudlende for barna mine. Ikke for noen titusen i tåkehavet i Holmenkollen. De menneskene er på langt nær så viktige for meg som familien min er.

Hakkespett

bildelisens

Suveren

Jeg bryr meg fint lite om håndball. Det betyr ikke at jeg ikke kan være med å få opp stemningen. Har lagt merke til at jeg har lesere fra Sverige. I dag er det finale i håndball EM for damer.

Har ingen tanker om å rakke ned på svenskene. Det er vårt broderfolk. Synes likevel det er greit å minne om noen ting angående svensk sportsånd. Den finnes ikke.

La oss ta vår paradegren. Siden Sondre Norheim herjet rundt på noen planker i Morgedal på tidlig attenhundretall har vi stor sett vært suverene i skisporet. Det likte svenskene dårlig. Det svenske skiforbundet utstyrte en mann ved navn Gunde Svahn med en lang stav. Ordren var klar. Gå inte i spåret, Gunde. Han fikk beskjed om å skøyte. Dermed fikk man ødelagt løypene for alle andre. En genial plan. Gunde vant mange medaljer. Selvsagt fant vi oss ikke i det. Vi begynte å skøyte vi også. Den lange staven tror jeg ble forbudt. Det jevnet seg ut og snart var hegemoniet vårt igjen. I god tid før vi knuste resten av verden i vårt eget OL.

Det liker svenskene heller ikke. Da Lillehammer fikk OL sa rådmannen i Åre, som også var blant søkerne, noen ord jeg husker godt. Jag er inte bara besviken, jag er forbannat. Så mens jubelen stod i taket her i landet, var stemningen i Sverige en helt annen. Så kan man jo lure på om det noen andre enn nordmenn som husker OL på Lillehammer i det hele tatt.

Norge har stolte tradisjoner i hoppbakken. Svenskene har vel ikke helt den samme stolte historien. De forstod at de ikke kunne vinne ved å hoppe som alle andre. Jan Boklöv fant løsningen. Ved å forme skiene som en V fikk man betydelig lenger svev. Han hadde såpass suksess med dette at han vant verdenscupen sammenlagt sesongen 1988-1989. Resten av verden tilpasset seg og siden har det vært stille rundt svensk hoppsport.

Med disse tingene i bakhodet er jeg spent på hva svenskene finner på i dagens finale. Blir det kløpulver, bananskall på banen eller noe helt annet? For ingen kan slå Norge på ærlig vis. Eller kan de det?

Hakkespett

bildelisens

Vinterens vakreste eventyr

Nordmenn er født med ski på beina. Ganske upraktisk. Fødselen blir som regel en traumatisk affære og mange av oss liker ikke å gå på ski. Det finnes nemlig en rekke gode grunner til å ikke dra på skitur.

En ting som mange, inkludert meg, misliker er at det ofte er et slit. En skulle tro at når man går timesvis i motbakke så blir man belønnet med en behagelig tur ned igjen. Slik er det ikke. Skiturer går ikke nedover, de går oppover. Dess brattere dess bedre. Da hjelper det ikke på humøret når du har smurt feil og glipper i hvert eneste fraspark på veien mot den toppen du aldri når.

Så glemmer jeg alltid det der med å snu i tide.  Jeg går så langt jeg orker. Det blir et problem. Når jeg er fremme, fullstendig utslitt med snørr og slim hengende en halv meter ned fra haka, så er jeg egentlig bare halvveis. Skiturer går ikke fra A til B. De går fra A til B og tilbake til A igjen slike at du kan komme til bilen som ikke vil starte etter at du har vært noen timer i vintereventyret. Ikke er det mobildekning så du kan ringe etter hjelp. Du er prisgitt at noen savner deg. Da vil i beste fall røde kors finne deg temmelig forfrossen i løpet av en tolv timers tid.

Skulle du være så heldig å få sol og godvær braker det virkelig løs. Alt som kan krype og gå av mennesker er ute i løypene. Bikkjer også. Hele sporet ser ut som et stort toalett. Det er ikke moro å skrape av dritt for å få tilbake gliden. Det er ikke gøy å gå i kø. For du kommer til å gå i kø. På solskinnsdager møter du hyperventilerende åttiåringer og barn som er så små at de knapt kan gå. Langt mindre stå på ski. Alle skal med.

Helt ærlig skulle jeg ønske jeg ikke var født med ski på beina. Kunne jeg velge hadde jeg gått for tøfler. De er behagelige å trippe rundt i stua på mens jeg drikker kakao og sprengfyrer. På tv viser de skirenn. Det er proffene. De i trange dresser og løyper som går både opp og ned.

Hakkespett

bildelisens

Skal vi sykle

Bortsett fra å huske telefonnummer har jeg en forbausende dårlig hukommelse. Hva fikk jeg til jul? Sannheten er at jeg aner ikke. Derfor synes jeg det er forbausende at det visstnok skal være umulig å glemme å sykle.

Har nemlig tenkt en del på å gå til anskaffelse av en sykkel. Det er sikkert 15 år siden jeg syklet sist.Det skal ikke være noe å bekymre seg for. Sånt glemmer man ikke. Hva kan det skyldes? Jeg har glemt samtlige bryllupsdager med unntak av en de nærmere syv årene jeg har vært gift. I det hele tatt er det rart jeg husker at jeg har glemt dem.

Sykling er litt annerledes enn å huske datoer. Det er en motorisk sak. Det gjelder å holde balansen. Vi kan ikke sykle fra fødselen av, noe som er litt dumt. Tenk så hyggelig når den nybakte familien sammen kan sykle hjem fra fødeklinikken. Nei, sykling må læres før det aldri kan glemmes.

I yngre dager var jeg sånn noenlunde god til å sparke fotball. Spesialiteten var å treffe stanga fra straffefeltet. Vil gå så langt som å påstå at jeg traff ni av ti ganger. En gang traff jeg til og med stanga med hodet når jeg var keeper, men det blir en avsporing.  Antar at det er omtrent like lenge siden jeg sparket fotball som det er siden jeg syklet. Jeg finner det også rimelig å anta at dersom jeg i dag stilte meg opp for å sparke en ball i stanga fra straffemerket ville treffprosenten være ganske nær null. Jeg har glemt det. Selvsagt mangler jeg trening. Er litt rusten med ball. Hvorfor er det umulig å ikke kunne sykle lenger? Jeg treffer jo ikke stanga med ballen. Det er en evne jeg har mistet fordi jeg ikke har øvd og vedlikeholdt den.

Det er en gruppe forskere fra store universiteter som gjennom et samarbeidsprosjekt mener de kan gi meg svaret. Tingen er at du bruker lillehjernen når du lærer deg å sykle. Det samme gjelder forøvrig når du lærer å gå på ski. Nervecellene som befinner seg i lillehjernens molekylærlag danner en kode som oversettes til andre deler av hjernen. Jeg skal ikke engang prøve å late som jeg forstår det. Er du spesielt interessert så finner du en link til studien her.

Så da får jeg gå å kjøpe meg en sykkel. Jeg tar deres ord for at jeg fremdeles kan sykle. Noen fotball derimot kjøper jeg meg ikke.

Hakkespett

bildelisens

Blair witch

I går var jeg på tur i skogen. Det er slike ting man begynner med om man er sporty eller får barn. I mitt tilfelle fikk jeg barn.

Det var en skikkelig skummel skog. Har du sett Blair Witch? Omtrent slik var den. Det kom blader sakte seilende ned fra de høye trærne. Det kom rare lyder. Vi fikk en eikenøtt byge over oss. Det å bli truffet av en eikenøtt i hodet fra et høyt tre er forbausende smertefullt. Jeg bet tennene sammen og gikk videre. Hverken hekser eller eikenøtter stopper meg.

Etterhvert kom vi til vann. Det var gledelig. Dehydrering er ubehagelig. Vi hadde egentlig ikke tenkt å gå så langt. Vi hadde hverken med mat eller drikke. Det er ganske urutinert. Neste gang tar jeg med det som trenges for å overleve en uke. Ikke godt å vite hvor lenge man blir i en slik skog.

Hakkespett

Best i verden

Noen øyeblikk er som skrevet for historiebøkene. Jeg har vært heldig nok til å få oppleve et slikt øyeblikk. Jeg tenker ikke på Berlinmurens fall. Øyeblikket jeg tenker på er da Norge slo Brasil i fotball VM 23. juni 1998.

Det var Norges siste kamp i gruppespillet. Vi måtte vinne for å komme oss videre. Skal ærlig innrømme jeg ikke var veldig optimist. Tross alt stod Brasil på andre banehalvdel.

Nå er det ikke hver dag Norge spiller en viktig VM kamp. Klart man følger med. Mange hadde samlet seg på puber eller andre samlingspunkter. Selv var jeg hjemme. Skal jeg bli skuffet så foretrekker jeg å bli det alene. På det tidspunktet var jeg single og bodde i en leilighet midt i sentrum. Den kvelden var det bare meg og VM.

Det ville være feil å si det var en feiende god fotballkamp som utspant seg på Stade Vèlodrome i Marseilles denne Sankthansaften. Spenningen var det likevel ingenting å si på. Jeg er gjennomsnittlig interesser i fotball. Ser en kamp av og til og synes det er gøy. Dette var ikke gøy. Det var vondt. Det stod for mye på spill.

Så skjer det noe. Gultrøyene fra Brasil lager mål i det 77 minutt. Følelsene tar overhånd. Jeg skrur av fjernsynet. Jeg er varm, trøtt og skuffet. Setter vinduene på vidt gap og synker ned i sofaen og tenker på det som kunne ha vært. Slik sitter jeg en stund. Så kommer det et unisont brøl fra hele byen. Vegger og tak rister. Jeg skrur på tv`n igjen. Norge har utlignet i det 83 minutt.

Det er syv minutter igjen av VM eventyret. Tenker at de skal jeg få med meg. Fem minutter senere skjer miraklet. Norge får straffespark. Jeg er nær ved å miste kontrollen. Hodet begraves i hendene når straffen skal skytes. Pulsen lever sitt eget liv. Nok en gang får jeg ikke sett et norsk mål. Jeg hører bare jubelen. Gjør ingenting. Noen få neglebitende minutter senere blåser dommeren av kampen. Norge har slått Brasil og gått videre fra gruppespillet.

Jeg vet hvor jeg var da Brå brakk staven. Jeg var ikke gamle karen og satt hjemme i stua med mamma. Jeg vet også hvor jeg var da Norge slo Brasil i fotball VM. Jeg stod i min brunostfargede toseter i en leilighet i Kristiansand sentrum. For meg vil aldri en brukket stav aldri kunne måle seg med mirakelet i Marseilles.

Hakkespett

bildelisens

For ett flott verdensmesterskap.

Italia og Frankrike ute. Det preger mediebildet hvor enn du måtte befinne deg. De store nasjonene som skuffer. Tenker vi oss litt om så gjør det kanskje ikke så mye. Kan vi ikke glede oss over de mindre fotball nasjonene som en sjelden gang lykkes i et mesterskap. Media synes å ha skylapper på, men trenger vi vanlige seerer det. Vi skal ikke selge aviser eller skaffe annonseinntekter. Ett raskt blikk over nettavisene viser raskt at Slovenias meget sterke prestasjon ikke vies mye spalteplass. Heller ei den fabelaktige innsatsen de glade gutta fra New Zealand har levert selv om det ikke holdt til avansement. Personlig setter jeg pris på god fotball og spesiellt når den blir levert av lag som knapt nok er underdogs. Jeg synes dette vm er herlig uforsigbart.

På lang sikt tror jeg det er positivt og inspirerende for andre mindre meriterte nasjoner at vi har fått videre de lagene vi har. Kanskje det demper interessen noe, om enn minimalt for det pågående vm, men for spillere i de små ligaene og fra små nasjoner må det jo være veldig inspirerende. Så får vi se om fire årom det er noen andre store lag som skuffer. Det at finalistene fra 2006 endte sist i sine grupper forteller at det koster å fornye lag og om en ikke gjør det så ende man opp med et gamlehjem av spillere som ikke er sultne lengre.  Man vinner ikke fotballkamper på gamle prestasjoner.

Nå skal jeg lufte bikkja og gjøre meg klar til å følge Danmark. Jeg krysser fingrene for at danskene klarer brasene og nok ett lag fra landslagenes andre divisjon kan ta steget videre.

Hakkespett