Get Adobe Flash player

Archive for the ‘Tanketømming’ Category

Geometri.

 

Da jeg var barn var det en reklame på nærradioen vi synes var ekstra morsom. Det var en frisør og reklamen lød “kom og klipp deg på trekanten”.

Som voksen forstår jeg at reklamen ikke sikter til kjønnshår. Trekanten er et slitent kjøpesenter i nærheten av der jeg bor i dag.

 

I de tolv årene jeg har bodd her har jeg stusset på navnet. Bygget er definitivt ikke trekantet.

 

Er det utvidet i tidsrommet mellom min barndom fram til jeg flyttet hit? Kan trekanten være en senterkjede? Er det formen på tomten?

 

Jeg har mange spørsmål og få svar. Trekanten er større enn meg. Både billedlig og bokstavelig.

 

Hakkespett

B-laget

Døden er noe av det skumleste jeg vet. Den fyller meg med frykt hver eneste dag. Ingen vet hvor når eller hvordan den rammer, men den kommer. Det er det eneste som er sikkert med den.


Ikke vet jeg hva som venter på den andre siden. Kanskje er det ingenting, kanskje er det paradis. Ingen vet, men mange tror.

Noen får bli på jorda lengre enn andre. Når noen mister livet i ung alder blir det ekstra vanskelig. Det er så mye som står ugjort. Kanskje det er derfor vi bruker utrykk som at de beste går først. Det er mye trøst og respekt i disse ordene.

Det betyr at vi som er igjen her nede er b-laget. Vi vil aldri kunne stille med toppet mannskap. Døden ville knust livet i enhver idrett. Ikke bare toppet medaljestatistikken under OL, men tatt samtlige medaljer. Til slutt vinner døden. Alltid.

Eller gjør den det? Kan vi gjøre så mye mens vi lever at livet vinner? Jeg vet ikke. For meg er dette et vanskelig tema. Er spent på om noen vil kommentere, men prøver meg. Kan livet vinne?

Hakkespett

bildelisens

Mellom trærne

Helt siden mennesket kastet av seg apekostymet og begynte å gå på to har søken etter kunnskap stått sentralt. Hvem er vi, hvor går vi og hvor tett må det være mellom trærne før det kan kalles en skog?

 

De to første spørmålene er ganske uinteressante. Jeg er er meg og jeg går den veien vinden blåser. Distansen mellom trærne i skogen derimot trigger meg skikkelig.

Det hersker bred enighet i fagmiljøet om at i en skog finner vi trær. Jeg har trær i hagen. Epletre, plommetre og et gammelt digert tre som husken henger i. Likevel vil ingen finne på å kalle det en skog.

Det er påfallende enkelt å tenke seg at jeg ikke har nok trær. Distansen mellom stammene er for stor. Vi har forventninger til en skog. Det skal ikke være 15 meter mellom tre trær, slik det er i hagen min.

Jeg er ikke naiv. Uansett hvor tett jeg plantet trær i hagen ville det ikke blitt noen skog. Det har med mer enn avstanden mellom trærne å gjøre. Skog er vanskelig å forstå.

Hagen min er ustelt. Jeg liker ikke hagearbeid. Det har relevans. Skog skal i størst mulig grad være uberørt. Kan greit være felt et juletre eller hentet litt ved. Ikke stort mer.

Jeg kjenner en glede ved denne erkjennelsen. Et kort øyeblikk tenker jeg hagen kanskje er en skog likevel. Det er den ikke.

Til og med om jeg planter trær så tett som jeg kan blir det ingen skog. Det blir et plantefelt. Det tar tid å bli en skog. Uansett hva jeg gjør vil det ikke bli skog i hagen. Ihvertfall ikke i min levetid. Det vil være en ustelt hage.

Det er helt greit. Det er ikke menneskets oppgave å lage skog. Vi skal ta vare på skogen som allerede er her. Når man forstår det har det liten hensikt å gruble over avstand mellom trærne.

Hakkespett

bildelisens

Jakten på en optimist.

Jeg har lenge vært nysgjerrig på optimister. Die hard optimistene, helt uten bekymringer. Det er så mye rundt optimisme jeg ikke forstår.

Hvorfor har de membran på badet? Konseptet med membraner er at de skal begrense skadene ved lekkasjer. En ekte optimist er vel aldri inne på tanken at de kan være så uheldige at en lekkasje skal oppstå.

 

Betaler optimister like mye i forsikringspremier som meg? Optimisten mener at ting skal gå greit. Hus brenner ikke ned og biler bulker ikke. Det kan da umulig være like nødvendig for en optimist å ha like mange forsikringer som meg for å føle trygghet. Jeg bekymrer meg for all verdens rare greier. Om jeg kunne forsikret meg mot krokodiller i badekaret ville jeg gjort det uten å nøle.

 

Er tannlegeskrekk utbredt blant optimister? Går optimisten hvileløst frem og tilbake i timesvis grublende på om det skulle være et hull eller en rotfylling på gang? Hva pokker bekymrer vedkommende seg om dersom han/hun er en optimist? Om så skulle være at det var fare for hull ville jeg tro at optimisten overhodet ikke ser på dette som noe problem.

 

Jeg kunne fortsatt en stund til men alt spinner rundt samme tanken. Optimister burde i teorien ha rundt regnet null problemer som oppfattes som reelle. Ting ordner seg for optimisten. Ingen grunn til bekymring.

 

Selv er jeg nok ingen optimist. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg er en pessimist. Om det finnes en skala for slikt befinner jeg meg antagelig midt mellom optimisten og pessimisten et sted. Snakker vi økonomi er jeg som regel optimist. Dessverre er det også da jeg som regel stifter bekjentskap med realisten i meg. I andre enden av skalaen har jeg tenkt på hvor sannsynlig det er å få strupen kuttet over av en svevende flygefisk. Jeg leste det hadde skjedd en gang og har til tider ansett sannsynligheten for at det skal skje meg som betydelig.

 

Dette er ikke ment som noen uthengning av optimisten. Jeg kjenner mange av dem. Ofte svært hyggelige mennesker. Det er mer tanker rundt begrepet optimist. I bokmålsordboka til Universitetet i Oslo er en optimist definert som en person som ser lyst og forhåpningsfullt på framtiden Min oppfatning er at det et vanskelig å se for seg mange mennesker som er ensidige optimister. Det må da være noe bekymringer knyttet til fremtiden for dem også.

 

Er jeg så heldig at det er en ekte optimist som leser dette og kan besvare mine spørsmål? Jeg er litt pessimistisk angående muligheten for det, men optimisten i meg håper.

 

Hakkespett

 

bildelisens

Støv

Er en stund siden jeg har skrevet noe her. Som dere alle sikkert vet er livet mitt mye mer spennende enn livene til folk flest. Dermed har det ballet på seg med tanker og historier som jeg brenner etter å dele med leserne.

Egentlig skulle de ramle ut av meg nå. Ordene. Det gjør de ikke. Kona støvsuger. Støvsuging er pokker så irriterende, selv om du ikke er den som støvsuger. Det har noe med lyden å gjøre. Muligens også litt med følelsen av at kanskje det er meg som bør gjøre det.

 

Slike tanker er det bare å sile bort med en gang. Jeg har en blogg å drive. Tør påstå at ingen av dere som leser dette er spesielt opptatt av hvor mye støv det er her. Sånn sett er jeg mere en folkets mann enn min kone er. Støvsuging blir for egoistisk for meg. Det er bare oss som bor i huset som har glede av det. Bloggen derimot er der for hele den norsktalende verden.

 

Nå er det ikke noe lyd fra støvsugeren lengre. Ikke noe særlig støv heller. Lurer på hvor det kommer fra. Noen av dere som vet? Jeg kan ikke begripe det. Hele mitt voksne liv har vært en kamp mot støvet. Det er en kamp som ikke kan vinnes. Ifølge Wikipedia er støv små partikler med en diameter på mindre enn 500 mikrometer. Det er sikkert ganske smått. Glem nåla i høystakken. Her jakter vi i hele huset på noe som er så lite at jeg aldri har hørt om målenheten før.

 

Mikrometer. Da snakker vi finmåling. Er liksom ikke noe man tar på øyemål med særlig stor treffsikkerhet. Det er ikke mikrometer som er opphavet til nabokrangler. Da er vi som regel oppe i centimeter. Jeg trekker ihvertfall ikke naboen for retten om han har et tilbygg som er noen titalls mikrometer feilplassert. Da klapper jeg ham på skuldra og sier at vi alle kunne gjort den blemma. Det er altså slik jeg er. Et medmenneske.

 

Hakkespett

 

bildelisens

1

Tall er komplisert og pokker så irriterende. Det verste tallet er 1. Det blir etter min mening brukt langt mindre enn man skulle tro.

Den 25 mars stod jeg i kø for å kjøpe en iPad 2. I to timer stod jeg der på gaten sammen med en gjeng jeg teoretisk kunne vært fedrene til. Heller suspekte folk spør du meg. Selvfølgelig kom folk og tok bilder av alle idiotene i køen. Blant annet så er jeg avbildet på denne nettsiden, der jeg står i køen. Jeg er han som er litt tykkere og har noe mindre hår en de andre fjolsene ca midt i bildet om du følger linken.

 

Selvfølgelig er det en grunn til at man står i en slik kø dagen produktet blir lansert. Det er for mange et statusprodukt og det er ikke nok iPad 2 til å dekke den umiddelbare etterspørselen. Det er klart jeg ønsker å le av alle taperne som bare har iPad 1.

 

Problemet er bare det at det er ingenting som heter iPad 1. Det heter førstegenerasjons iPad. Drittsekkene hos Apple har ikke gitt den noe nummer. Når jeg sender en mail fra min iPad 2 står det sendt fra min iPad i signaturen. Dermed kan ikke mottaker se om jeg er en teknologisk oppdatert og oppegående kul fyr eller bare en helt vanlig mann i gata med en førstegenerasjons iPad. Lurer på om det kan være grunnlag nok til å heve kjøpet.

 

Det syndes over en lav sko. Se på Hollywood. Du har Missing in action 2 og og 3, men ikke pokker om du har noen Missing in action 1. Den heter ikke engang førstegenerasjons Missing in action, men kun Missing in action.

 

Jada, jeg er helt med. Kanskje de ikke visste at Missing in action kom til å bli en hit og at det ville bli bli flere filmer i serien. Hvordan de ikke kan forstå det når Chuck Norris er hovedrolleinnehaver er for meg en gåte, men det får vi ta en annen gang.

 

Poenget mitt er at vi har tallet 1 for en grunn. Lager du en film som heter Fluffy Butterfly kall den for pokker Fluffy Butterfly 1. Om den slår an blir det sikkert oppfølgere. Jeg er så sykt lei av å forklare vanlige mennesker at jeg har en iPad 2 og ikke en førstegenerasjons Ipad. Kan jo tenkes at du blir lei av å forklare om Fluffy Butterfly serien din også.

 

Hakkespett

 

bildelisens

 

Lawrence of Arabia

For en herlig dag. Sola skinner fra blå himmel. Vært ute å kost meg i det fine været hele dagen.

sunburn

Fy faen hvor jeg savner vinteren. Jeg er solbrent, spesielt på toppen av hodet. Det er noe mindre behåret der oppe enn resten av kraniet.

 

Jeg savner å ha snø halvveis oppover vinduet og min daglige tre timers økt med snømåking. Det er ingenting å måke sommerhalvåret. Da feier vi i stedet.

 

Vi har feid bort mengder med strøsand fra da det var så glatt. I motsetning til snø så virvler sanden opp i luften og det er lett å tenke seg at man er i Sahara en dag værgudene viser sin vrede.

 

Ikke er jeg så glad i hundedritt eller annen søppel som flyter overalt heller, men det er på en måte lettere når alt er dekket av et teppe myk snø. Vet ikke hvor langt jeg må dra for å finne snø, men det tuslet akkurat en fyr i shorts forbi vinduet mitt. Må nok litt inn i landet.

 

Jeg satte nok ikke nok pris på snøen da den var her. Nå er det nok for sent. Fikk aldri fortalt den hvor høyt jeg elsket den. Det er ingenting jeg kan gjøre med det før neste vinter.

 

Da skal jeg stå der med åpne armer og klemme hvert eneste fnugg som faller. Kanskje finner jeg to like fnugg. Det er ikke sant at man ikke kan finne to like snøfnugg. Teoretisk er det mulig, det er bare det at oddsene er så små at det blir ganske usannsynlig.

 

American Meteorological Society melder om tilfeller der det er funnet identiske snøkrystaller. Det er det som gir meg styrke, her jeg pakker bort vintertøyet. Neste vinter skal jeg finne dem ikledd en stor topplue. Jeg hater å være solbrent.

 

Hakkespett

 

bildelisens

 

 

 

 

Om sykdomsblogger

I dag vil jeg skrive om sykdomsblogger. Det triste er at jeg kommer til å gjøre en del mennesker lei seg. Jeg skriver det likevel, da jeg mener det jeg har å si er viktig.

Det er mange typer sykdomsblogger. Jeg pleier å kalle min egen blogg en sykdomsblogg. Likevel skriver jeg lite om sykdom. Andre sykdomsblogger er i sin helhet dedikert til en bestemt type sykdom hvor innholdet dreier seg om livet som syk.

 

Selv leser jeg mange sykdomsblogger. All den tid jeg er syk selv gir det mening å undersøke hva andre med lignende sykdommer tenker og mener. Jeg har noen psykiske lidelser.

 

Har funnet mange gode og konstruktive blogger som jeg har stort utbytte av å lese. Mennesker med psykiske lidelser har ofte en tendens til å isolere seg fra omverdenen. Gjennom internett og blogging kan man finne likesinnede og diskutere problemer, oppturer og nedturer.

 

Det er et fenomen med sykdomsblogger jeg har reagert på og som jeg synes er litt problematisk. Det er her jeg er redd for å såre noen. Det er ikke intensjonen. Jeg ønsker mer en bevisstgjøring.

 

Den formen for kommunikasjon som foregår på en blogg, være seg i selve bloggen eller kommentarfeltet kan etter min mening deles i to grupper. På den ene siden har man konstruktiv kommunikasjon, mens man i andre enden har det jeg kaller destruktiv kommunikasjon.

 

Jeg liker godt konstruktiv kommunikasjon. Bloggeren deler sine tanker rundt sykdommen på en edruelig og sakelig måte. Kommentarene går gjerne på ting som forslag til løsninger eller rett og slett å gi en oppmuntring til vedkommende som skriver.

 

Jeg er mindre begeistret for destruktiv kommunikasjon. Her vil bloggeren gjerne ikke legge opp til noen konstruktiv beskrivelse av sin sykdomstilstand. Kommentarene kan typisk spinne videre på hvor vanskelig livet kan være.

 

Det er ikke alltid det går et klart skille mellom disse to bloggtypene. Mange blogger vil ha innslag av begge typer kommunikasjon. Foreksempel kan bloggeren være konstruktiv, mens noen av kommentarene negative. Det kan selvfølgelig også være motsatt.

 

Faren ved en destruktiv kommunikasjon er at man dyrker selve sykdommen. Altså ikke hvordan det er å leve med den eller hva man kan gjøre for å bli frisk. Nettet er stort, men ikke større enn at de som har en destruktiv kommunikasjon finner hverandre. Da kan det lett bli til at man får grupperinger definerer seg selv som sykdommen, men har ingen reelle ønsker om å bli bedre. Om man er aldri så usosial i den virkelige verden så samles man her og drar hverandre ned, fremfor å hjelpe hverandre opp.

 

En god konstruktiv sykdomblogg gir meg tårer og smerte. Viktigere er det at den gir meg glede og tro på bedre tider. En blogg med bare negativ kommunikasjon gjør meg bare trist. Her er det ingen fokus på håp eller bedring. Sykdommen i seg selv og hvor håpløst livet er med den er hva som binder deltagerne sammen. Det er en farlig sirkel. En gruppe mennesker med et destruktivt tankesett i forhold til egen sykdom som bare vokser og vokser.

Hakkespett

 

bildelisens

Ski-VM inspirerer meg

Jeg er blitt inspirert. Merkverdig nok kommer inspirasjonen fra ski-VM. Min store inspirasjonskilde og nye helt heter Philip Boit.

fotograf Chell Hill

Han er en habil skiløper, men et godt stykke unna verdenseliten. Det ser ikke ut til å plage mannen nevneverdig. Tvert i mot virker det som han har det langt mer morsomt med hobbyen sin enn de andre deltakerne. Han aksepterer med største letthet at det ikke vanker medaljer i dette VM.

Det er dette jeg vil ta med meg fra VM. Jeg er ikke så interessert i ski. Jeg har sett et renn. Da vant Norge gull. Det glemmer jeg fort. Utøveren som har brukt store deler av livet på å bli best husker det sikkert en stund. De som ikke vant, men likevel har brukt all sin tid til trening, vil sikkert glemme det så fort som mulig.

Poenget er at jeg ikke ønsker å bruke masse energi og tid til å bli best i noe som i den store sammenhengen har liten betydning. Jeg skal lempe litt på egne prestasjonskrav. Det er mange ting jeg kan bruke mindre tid på. Det betyr ikke at jeg gir blaffen. Skal bare senke lista litt.

Er det noe jeg virkelig ikke liker så er det rengjøring. Der er jeg antagelig helt unik. Alle andre virker å ha det helt strøken og nyvasket til enhver tid. Jeg kommer ut av skapet. Står fram som den rengjøringsmotstanderen jeg er. Om jeg lemper litt på kravene til hvor rent og ryddig det skal være rundt meg blir det lettere og antagelig litt mer morsomt.

Ikke misforstå meg. Jeg skal ikke komme i VG med en skrekkreportasje. Se her bor Hakkespett med familie. Stor debatt i alle aviser om hvem som har ansvaret. Rikelig illustrert med bilder.  Nei det er ikke det jeg mener. Det skal fortsatt ryddes og vaskes, men jeg skal tåle at det ikke alltid er helt perfekt. Jeg trenger ikke noe gull i rengjøring. Det er mye morsommere og mer behagelig å plassere seg lenger ned i feltet. Kall meg gjerne en habil husfar. Det ville vært et kompliment.

Vedlikehold av hus og hage skal utføres etter samme prinsipp. Ingen fanatisme, men på et greit habilt nivå.

Det er ikke fordi jeg ønsker mer tid til sofaen. Jeg er i utgangspunktet over gjennomsnittlig opptatt av restitusjon. Det er fordi jeg ønsker å ha energi og overskudd til å kjempe om medaljene der det virkelig gjelder. For meg blir det i rollen som familiefar. Jeg vil være mer tilgjengelig og sprudlende for barna mine. Ikke for noen titusen i tåkehavet i Holmenkollen. De menneskene er på langt nær så viktige for meg som familien min er.

Hakkespett

bildelisens

Gi meg noe dritt

Tilværelsen som kjendisblogger har en bakside. Jeg er blitt utsatt for mobbing. Det er tydelig at janteloven fremdeles står sterkt her til lands.

Visst lever jeg et liv i sus og dus. Jeg er en populær blogger som gjerne kan ha mer enn 82 unike besøkende om dagen med en bouncerate på under 90 prosent..

Det at jeg er en offentlig person betyr ikke at jeg ikke har samme behov som alle dere andre vanlige mennesker. Jeg trenger et privatliv, jeg liker ikke å bli mobbet og av og til er det fint om jeg får lov til å gå i fred på gaten.

Jeg får kommentarer som dette:

D in D:

December 2, 2010 at 22:18 (Edit)

Dette var et helt idiotisk innlegg. Skjønner godt at du er en tjukkas!
Du er sikkert også en trygdemisbruker også!
Ditt søppel av et menneske. Lær deg å gå på ski, lær deg å være nordmann.
DU BURDE SKAMME DEG DIN FEITE JULEGRIS!

Reply

D in D:

December 4, 2010 at 13:13 (Edit)

HVORFOR SLEIKER DU ROMPA TIL ALLE SOM LEGGER IGJEN INNLEGG?
DU VIRKER MAX PATETISK!
ELLER BASERER DU DIN FRAMTID SOM EN BLOGGER!
HAAAAAHAHHAHAHAHAHHAAAA!!!

Reply

Som kjendisblogger må jeg innrømme at det er litt nederlag å bare ha en galning som slenger dritt. Trøsten for være at vedkommende har kommet med langt krassere kommentarer som jeg har moderert bort. Hadde satt stor pris om noen av dere kunne slenge litt dritt i kommentarfeltet mitt. Slik er nemlig status for oss toppbloggere. Jeg er ikke opptatt av hvor mange lesere jeg har. Det som virkelig betyr noe er hvor mange som slenger sårende kommentarer.

Forklaringen er enkel. Da kan jeg lage innlegg om hvor tøft det egentlig er å være på toppen. Sånt selger som hakka møkk. Selvfølgelig får jeg sympati. En kjernekar som meg fortjener ikke dette. Jeg kan holde pressekonferanser om at jeg vurderer å legge ned bloggen grunnet sjikane. Felle noen tårer. Appellere til det gode i mennesket.

Jeg tror virkelig det er rom for mennesker som meg. Noen må lede saueflokken. Hvordan i alle dager skal du vite hva du skal mene i forskjellige sammenhenger om jeg ikke forteller deg det? Dere trenger meg.

Selvsagt forstår jeg at når man byr på seg selv på den måten jeg gjør så er det mange som ønsker å identifisere seg med meg. Det at jeg er landets beste blogger er ikke synonymt med at ikke også jeg har følelser. Derfor ber jeg dere om å legge misunnelsen til side. Behandle meg med den respekten jeg fortjener. Bare slik kan jeg fortsette å rettlede dere i fremtiden.

Det er vondt å bli mobbet. Tviler ikke på at bloggere som har stått fram i senere tid er blitt mobbet. Det fortjener de ikke. Mulig jeg er kynisk, men jeg mistenker mange av dem som står frem og forteller om hvordan de blir mobbet gjør det for å skape blest om bloggen sin. Tror ikke det gjelder alle, men ganske mange. Selvsagt er det forferdelig å bli mobbet. Synes det oppsiktsvekkende dersom noen av dem bruker det faktum at de blir mobbet gjennom å eksponere seg for flere tusen mennesker daglig bruker mobbingen som et virkemiddel til å markedsføre seg selv.

Presiserer at tankene mine angående dette gjelder toppbloggere og ikke unge personer som prøver å etterligne sine forbilder. Mobbing av dem er en helt annen sak.

Hakkespett

bildelisens