Hakkespett bloggen

Archive for the ‘Tanketømming’ Category

Jeg har lenge vært nysgjerrig på optimister. Die hard optimistene, helt uten bekymringer. Det er så mye rundt optimisme jeg ikke forstår.

Hvorfor har de membran på badet? Konseptet med membraner er at de skal begrense skadene ved lekkasjer. En ekte optimist er vel aldri inne på tanken at de kan være så uheldige at en lekkasje skal oppstå.

 

Betaler optimister like mye i forsikringspremier som meg? Optimisten mener at ting skal gå greit. Hus brenner ikke ned og biler bulker ikke. Det kan da umulig være like nødvendig for en optimist å ha like mange forsikringer som meg for å føle trygghet. Jeg bekymrer meg for all verdens rare greier. Om jeg kunne forsikret meg mot krokodiller i badekaret ville jeg gjort det uten å nøle.

 

Er tannlegeskrekk utbredt blant optimister? Går optimisten hvileløst frem og tilbake i timesvis grublende på om det skulle være et hull eller en rotfylling på gang? Hva pokker bekymrer vedkommende seg om dersom han/hun er en optimist? Om så skulle være at det var fare for hull ville jeg tro at optimisten overhodet ikke ser på dette som noe problem.

 

Jeg kunne fortsatt en stund til men alt spinner rundt samme tanken. Optimister burde i teorien ha rundt regnet null problemer som oppfattes som reelle. Ting ordner seg for optimisten. Ingen grunn til bekymring.

 

Selv er jeg nok ingen optimist. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg er en pessimist. Om det finnes en skala for slikt befinner jeg meg antagelig midt mellom optimisten og pessimisten et sted. Snakker vi økonomi er jeg som regel optimist. Dessverre er det også da jeg som regel stifter bekjentskap med realisten i meg. I andre enden av skalaen har jeg tenkt på hvor sannsynlig det er å få strupen kuttet over av en svevende flygefisk. Jeg leste det hadde skjedd en gang og har til tider ansett sannsynligheten for at det skal skje meg som betydelig.

 

Dette er ikke ment som noen uthengning av optimisten. Jeg kjenner mange av dem. Ofte svært hyggelige mennesker. Det er mer tanker rundt begrepet optimist. I bokmålsordboka til Universitetet i Oslo er en optimist definert som en person som ser lyst og forhåpningsfullt på framtiden Min oppfatning er at det et vanskelig å se for seg mange mennesker som er ensidige optimister. Det må da være noe bekymringer knyttet til fremtiden for dem også.

 

Er jeg så heldig at det er en ekte optimist som leser dette og kan besvare mine spørsmål? Jeg er litt pessimistisk angående muligheten for det, men optimisten i meg håper.

 

Hakkespett

 

bildelisens

Er en stund siden jeg har skrevet noe her. Som dere alle sikkert vet er livet mitt mye mer spennende enn livene til folk flest. Dermed har det ballet på seg med tanker og historier som jeg brenner etter å dele med leserne.

Egentlig skulle de ramle ut av meg nå. Ordene. Det gjør de ikke. Kona støvsuger. Støvsuging er pokker så irriterende, selv om du ikke er den som støvsuger. Det har noe med lyden å gjøre. Muligens også litt med følelsen av at kanskje det er meg som bør gjøre det.

 

Slike tanker er det bare å sile bort med en gang. Jeg har en blogg å drive. Tør påstå at ingen av dere som leser dette er spesielt opptatt av hvor mye støv det er her. Sånn sett er jeg mere en folkets mann enn min kone er. Støvsuging blir for egoistisk for meg. Det er bare oss som bor i huset som har glede av det. Bloggen derimot er der for hele den norsktalende verden.

 

Nå er det ikke noe lyd fra støvsugeren lengre. Ikke noe særlig støv heller. Lurer på hvor det kommer fra. Noen av dere som vet? Jeg kan ikke begripe det. Hele mitt voksne liv har vært en kamp mot støvet. Det er en kamp som ikke kan vinnes. Ifølge Wikipedia er støv små partikler med en diameter på mindre enn 500 mikrometer. Det er sikkert ganske smått. Glem nåla i høystakken. Her jakter vi i hele huset på noe som er så lite at jeg aldri har hørt om målenheten før.

 

Mikrometer. Da snakker vi finmåling. Er liksom ikke noe man tar på øyemål med særlig stor treffsikkerhet. Det er ikke mikrometer som er opphavet til nabokrangler. Da er vi som regel oppe i centimeter. Jeg trekker ihvertfall ikke naboen for retten om han har et tilbygg som er noen titalls mikrometer feilplassert. Da klapper jeg ham på skuldra og sier at vi alle kunne gjort den blemma. Det er altså slik jeg er. Et medmenneske.

 

Hakkespett

 

bildelisens

Tall er komplisert og pokker så irriterende. Det verste tallet er 1. Det blir etter min mening brukt langt mindre enn man skulle tro.

Den 25 mars stod jeg i kø for å kjøpe en iPad 2. I to timer stod jeg der på gaten sammen med en gjeng jeg teoretisk kunne vært fedrene til. Heller suspekte folk spør du meg. Selvfølgelig kom folk og tok bilder av alle idiotene i køen. Blant annet så er jeg avbildet på denne nettsiden, der jeg står i køen. Jeg er han som er litt tykkere og har noe mindre hår en de andre fjolsene ca midt i bildet om du følger linken.

 

Selvfølgelig er det en grunn til at man står i en slik kø dagen produktet blir lansert. Det er for mange et statusprodukt og det er ikke nok iPad 2 til å dekke den umiddelbare etterspørselen. Det er klart jeg ønsker å le av alle taperne som bare har iPad 1.

 

Problemet er bare det at det er ingenting som heter iPad 1. Det heter førstegenerasjons iPad. Drittsekkene hos Apple har ikke gitt den noe nummer. Når jeg sender en mail fra min iPad 2 står det sendt fra min iPad i signaturen. Dermed kan ikke mottaker se om jeg er en teknologisk oppdatert og oppegående kul fyr eller bare en helt vanlig mann i gata med en førstegenerasjons iPad. Lurer på om det kan være grunnlag nok til å heve kjøpet.

 

Det syndes over en lav sko. Se på Hollywood. Du har Missing in action 2 og og 3, men ikke pokker om du har noen Missing in action 1. Den heter ikke engang førstegenerasjons Missing in action, men kun Missing in action.

 

Jada, jeg er helt med. Kanskje de ikke visste at Missing in action kom til å bli en hit og at det ville bli bli flere filmer i serien. Hvordan de ikke kan forstå det når Chuck Norris er hovedrolleinnehaver er for meg en gåte, men det får vi ta en annen gang.

 

Poenget mitt er at vi har tallet 1 for en grunn. Lager du en film som heter Fluffy Butterfly kall den for pokker Fluffy Butterfly 1. Om den slår an blir det sikkert oppfølgere. Jeg er så sykt lei av å forklare vanlige mennesker at jeg har en iPad 2 og ikke en førstegenerasjons Ipad. Kan jo tenkes at du blir lei av å forklare om Fluffy Butterfly serien din også.

 

Hakkespett

 

bildelisens

 

For en herlig dag. Sola skinner fra blå himmel. Vært ute å kost meg i det fine været hele dagen.

Fy faen hvor jeg savner vinteren. Jeg er solbrent, spesielt på toppen av hodet. Det er noe mindre behåret der oppe enn resten av kraniet.

 

Jeg savner å ha snø halvveis oppover vinduet og min daglige tre timers økt med snømåking. Det er ingenting å måke sommerhalvåret. Da feier vi i stedet.

 

Vi har feid bort mengder med strøsand fra da det var så glatt. I motsetning til snø så virvler sanden opp i luften og det er lett å tenke seg at man er i Sahara en dag værgudene viser sin vrede.

 

Ikke er jeg så glad i hundedritt eller annen søppel som flyter overalt heller, men det er på en måte lettere når alt er dekket av et teppe myk snø. Vet ikke hvor langt jeg må dra for å finne snø, men det tuslet akkurat en fyr i shorts forbi vinduet mitt. Må nok litt inn i landet.

 

Jeg satte nok ikke nok pris på snøen da den var her. Nå er det nok for sent. Fikk aldri fortalt den hvor høyt jeg elsket den. Det er ingenting jeg kan gjøre med det før neste vinter.

 

Da skal jeg stå der med åpne armer og klemme hvert eneste fnugg som faller. Kanskje finner jeg to like fnugg. Det er ikke sant at man ikke kan finne to like snøfnugg. Teoretisk er det mulig, det er bare det at oddsene er så små at det blir ganske usannsynlig.

 

American Meteorological Society melder om tilfeller der det er funnet identiske snøkrystaller. Det er det som gir meg styrke, her jeg pakker bort vintertøyet. Neste vinter skal jeg finne dem ikledd en stor topplue. Jeg hater å være solbrent.

 

Hakkespett

 

bildelisens

 

 

 

 

I dag vil jeg skrive om sykdomsblogger. Det triste er at jeg kommer til å gjøre en del mennesker lei seg. Jeg skriver det likevel, da jeg mener det jeg har å si er viktig.

Det er mange typer sykdomsblogger. Jeg pleier å kalle min egen blogg en sykdomsblogg. Likevel skriver jeg lite om sykdom. Andre sykdomsblogger er i sin helhet dedikert til en bestemt type sykdom hvor innholdet dreier seg om livet som syk.

 

Selv leser jeg mange sykdomsblogger. All den tid jeg er syk selv gir det mening å undersøke hva andre med lignende sykdommer tenker og mener. Jeg har noen psykiske lidelser.

 

Har funnet mange gode og konstruktive blogger som jeg har stort utbytte av å lese. Mennesker med psykiske lidelser har ofte en tendens til å isolere seg fra omverdenen. Gjennom internett og blogging kan man finne likesinnede og diskutere problemer, oppturer og nedturer.

 

Det er et fenomen med sykdomsblogger jeg har reagert på og som jeg synes er litt problematisk. Det er her jeg er redd for å såre noen. Det er ikke intensjonen. Jeg ønsker mer en bevisstgjøring.

 

Den formen for kommunikasjon som foregår på en blogg, være seg i selve bloggen eller kommentarfeltet kan etter min mening deles i to grupper. På den ene siden har man konstruktiv kommunikasjon, mens man i andre enden har det jeg kaller destruktiv kommunikasjon.

 

Jeg liker godt konstruktiv kommunikasjon. Bloggeren deler sine tanker rundt sykdommen på en edruelig og sakelig måte. Kommentarene går gjerne på ting som forslag til løsninger eller rett og slett å gi en oppmuntring til vedkommende som skriver.

 

Jeg er mindre begeistret for destruktiv kommunikasjon. Her vil bloggeren gjerne ikke legge opp til noen konstruktiv beskrivelse av sin sykdomstilstand. Kommentarene kan typisk spinne videre på hvor vanskelig livet kan være.

 

Det er ikke alltid det går et klart skille mellom disse to bloggtypene. Mange blogger vil ha innslag av begge typer kommunikasjon. Foreksempel kan bloggeren være konstruktiv, mens noen av kommentarene negative. Det kan selvfølgelig også være motsatt.

 

Faren ved en destruktiv kommunikasjon er at man dyrker selve sykdommen. Altså ikke hvordan det er å leve med den eller hva man kan gjøre for å bli frisk. Nettet er stort, men ikke større enn at de som har en destruktiv kommunikasjon finner hverandre. Da kan det lett bli til at man får grupperinger definerer seg selv som sykdommen, men har ingen reelle ønsker om å bli bedre. Om man er aldri så usosial i den virkelige verden så samles man her og drar hverandre ned, fremfor å hjelpe hverandre opp.

 

En god konstruktiv sykdomblogg gir meg tårer og smerte. Viktigere er det at den gir meg glede og tro på bedre tider. En blogg med bare negativ kommunikasjon gjør meg bare trist. Her er det ingen fokus på håp eller bedring. Sykdommen i seg selv og hvor håpløst livet er med den er hva som binder deltagerne sammen. Det er en farlig sirkel. En gruppe mennesker med et destruktivt tankesett i forhold til egen sykdom som bare vokser og vokser.

Hakkespett

 

bildelisens

Jeg er blitt inspirert. Merkverdig nok kommer inspirasjonen fra ski-VM. Min store inspirasjonskilde og nye helt heter Philip Boit.

fotograf Chell Hill

Han er en habil skiløper, men et godt stykke unna verdenseliten. Det ser ikke ut til å plage mannen nevneverdig. Tvert i mot virker det som han har det langt mer morsomt med hobbyen sin enn de andre deltakerne. Han aksepterer med største letthet at det ikke vanker medaljer i dette VM.

Det er dette jeg vil ta med meg fra VM. Jeg er ikke så interessert i ski. Jeg har sett et renn. Da vant Norge gull. Det glemmer jeg fort. Utøveren som har brukt store deler av livet på å bli best husker det sikkert en stund. De som ikke vant, men likevel har brukt all sin tid til trening, vil sikkert glemme det så fort som mulig.

Poenget er at jeg ikke ønsker å bruke masse energi og tid til å bli best i noe som i den store sammenhengen har liten betydning. Jeg skal lempe litt på egne prestasjonskrav. Det er mange ting jeg kan bruke mindre tid på. Det betyr ikke at jeg gir blaffen. Skal bare senke lista litt.

Er det noe jeg virkelig ikke liker så er det rengjøring. Der er jeg antagelig helt unik. Alle andre virker å ha det helt strøken og nyvasket til enhver tid. Jeg kommer ut av skapet. Står fram som den rengjøringsmotstanderen jeg er. Om jeg lemper litt på kravene til hvor rent og ryddig det skal være rundt meg blir det lettere og antagelig litt mer morsomt.

Ikke misforstå meg. Jeg skal ikke komme i VG med en skrekkreportasje. Se her bor Hakkespett med familie. Stor debatt i alle aviser om hvem som har ansvaret. Rikelig illustrert med bilder.  Nei det er ikke det jeg mener. Det skal fortsatt ryddes og vaskes, men jeg skal tåle at det ikke alltid er helt perfekt. Jeg trenger ikke noe gull i rengjøring. Det er mye morsommere og mer behagelig å plassere seg lenger ned i feltet. Kall meg gjerne en habil husfar. Det ville vært et kompliment.

Vedlikehold av hus og hage skal utføres etter samme prinsipp. Ingen fanatisme, men på et greit habilt nivå.

Det er ikke fordi jeg ønsker mer tid til sofaen. Jeg er i utgangspunktet over gjennomsnittlig opptatt av restitusjon. Det er fordi jeg ønsker å ha energi og overskudd til å kjempe om medaljene der det virkelig gjelder. For meg blir det i rollen som familiefar. Jeg vil være mer tilgjengelig og sprudlende for barna mine. Ikke for noen titusen i tåkehavet i Holmenkollen. De menneskene er på langt nær så viktige for meg som familien min er.

Hakkespett

bildelisens

Tilværelsen som kjendisblogger har en bakside. Jeg er blitt utsatt for mobbing. Det er tydelig at janteloven fremdeles står sterkt her til lands.

Visst lever jeg et liv i sus og dus. Jeg er en populær blogger som gjerne kan ha mer enn 82 unike besøkende om dagen med en bouncerate på under 90 prosent..

Det at jeg er en offentlig person betyr ikke at jeg ikke har samme behov som alle dere andre vanlige mennesker. Jeg trenger et privatliv, jeg liker ikke å bli mobbet og av og til er det fint om jeg får lov til å gå i fred på gaten.

Jeg får kommentarer som dette:

D in D:

December 2, 2010 at 22:18 (Edit)

Dette var et helt idiotisk innlegg. Skjønner godt at du er en tjukkas!
Du er sikkert også en trygdemisbruker også!
Ditt søppel av et menneske. Lær deg å gå på ski, lær deg å være nordmann.
DU BURDE SKAMME DEG DIN FEITE JULEGRIS!

Reply

D in D:

December 4, 2010 at 13:13 (Edit)

HVORFOR SLEIKER DU ROMPA TIL ALLE SOM LEGGER IGJEN INNLEGG?
DU VIRKER MAX PATETISK!
ELLER BASERER DU DIN FRAMTID SOM EN BLOGGER!
HAAAAAHAHHAHAHAHAHHAAAA!!!

Reply

Som kjendisblogger må jeg innrømme at det er litt nederlag å bare ha en galning som slenger dritt. Trøsten for være at vedkommende har kommet med langt krassere kommentarer som jeg har moderert bort. Hadde satt stor pris om noen av dere kunne slenge litt dritt i kommentarfeltet mitt. Slik er nemlig status for oss toppbloggere. Jeg er ikke opptatt av hvor mange lesere jeg har. Det som virkelig betyr noe er hvor mange som slenger sårende kommentarer.

Forklaringen er enkel. Da kan jeg lage innlegg om hvor tøft det egentlig er å være på toppen. Sånt selger som hakka møkk. Selvfølgelig får jeg sympati. En kjernekar som meg fortjener ikke dette. Jeg kan holde pressekonferanser om at jeg vurderer å legge ned bloggen grunnet sjikane. Felle noen tårer. Appellere til det gode i mennesket.

Jeg tror virkelig det er rom for mennesker som meg. Noen må lede saueflokken. Hvordan i alle dager skal du vite hva du skal mene i forskjellige sammenhenger om jeg ikke forteller deg det? Dere trenger meg.

Selvsagt forstår jeg at når man byr på seg selv på den måten jeg gjør så er det mange som ønsker å identifisere seg med meg. Det at jeg er landets beste blogger er ikke synonymt med at ikke også jeg har følelser. Derfor ber jeg dere om å legge misunnelsen til side. Behandle meg med den respekten jeg fortjener. Bare slik kan jeg fortsette å rettlede dere i fremtiden.

Det er vondt å bli mobbet. Tviler ikke på at bloggere som har stått fram i senere tid er blitt mobbet. Det fortjener de ikke. Mulig jeg er kynisk, men jeg mistenker mange av dem som står frem og forteller om hvordan de blir mobbet gjør det for å skape blest om bloggen sin. Tror ikke det gjelder alle, men ganske mange. Selvsagt er det forferdelig å bli mobbet. Synes det oppsiktsvekkende dersom noen av dem bruker det faktum at de blir mobbet gjennom å eksponere seg for flere tusen mennesker daglig bruker mobbingen som et virkemiddel til å markedsføre seg selv.

Presiserer at tankene mine angående dette gjelder toppbloggere og ikke unge personer som prøver å etterligne sine forbilder. Mobbing av dem er en helt annen sak.

Hakkespett

bildelisens

En gang ringte jeg fastlegen min og sa jeg var avhengig av nettporno. Fortalte videre at kona var sinna og at jeg ikke hadde tid til hverken henne eller barna. Nettporno konsumerte all min tid.

Han er ikke fastlegen min lenger. Han har sluttet som lege. Var det jeg som drev ham til vanvidd?

Vi hadde, sett fra min vinkel et meget godt lege/pasient forhold. Jeg har en avhengig personlighetsforstyrrelse. Det medfører i korte trekk at jeg blir overdrevent avhengig av enkelte mennesker. På en måte får jeg problemer med å ta avgjørelser uten å konsultere med disse autoritetene jeg gir altfor mye plass i livet mitt.

Alt dette driter selvfølgelig du i. Du vil vite om min avhengighet av nettporno. Sannheten er at jeg bare spøkte med legen min. Tror ikke leger er så vant til at pasientene spøker. Han tok meg på ramme alvor og jeg spilte med. Fortalte at jeg brukte all tid foran fagre damer på datamaskinen. Økonomien hadde fått seg en skikkelig knekk. Skal du ha kvalitetsporno på nettet må du fram med kredittkortet. Damer bak webkameraer gjør ikke som du befaler uten å ta seg kraftig betalt. Så fortalte jeg legen at alt bare var tull. Legen lo så det hørtes ut som han holdt på å ramle av stolen.

Jeg kunne fortsatt i det uendelige om morsomme episoder. Vi hadde nok ikke samme inntekt, men humoren den var veldig lik. En gang kom da en ung sykepleier  inn på kontoret hans for å få noen underskrifter mens jeg var der. Jeg sa rasende at det var en skam en den Norske stat ikke ville være med på å betale min penisreduskjonsoperasjon i Danmark. Var ikke min feil at jeg hadde et kjempelem. Han var med umiddelbart. Beklagde og sa at slik var reglene for refusjon. Husker den sykepleieren gav meg noen rare blikk. Da hun gikk ut lo vi så vi skrek begge to. Lege og pasient. Rimelig åpenbart at jeg var pasienten.

Fastlegen min hadde telefontid hver dag mellom 0800 og 0900. Jeg ringte sikkert to ganger i uken over flere år. Som regel med et eller annet problem, noen ganger med en fleip. I dag har ingen av legene på det samme legesenteret telefontid i det hele tatt. Du må vente på å bli oppringt. Så får du i beste fall to minutter på slutten av dagen til å fortelle hva det gjelder. Mistenker at det ligger mer penger i det for legen å ha pasienter på kontoret enn å fjase en time i telefonen hver dag.

Plutselig en dag var han langtidssykemeldt. Utbrent sa de i resepsjonen. De er nok så åpne med meg. Har brukt det legesenteret siden det åpnet. Praksisen sin solgte han. Vet at han har en administrativ stilling i kommunen i dag, uten at jeg vet hvor. Jeg måtte slippe taket.

Det verste er at jeg der og da følte det som et svik. Han var mannen som sykemeldte meg. Han var den som skulle lose meg gjennom Nav systemet. Etterhvert har jeg sluttet å tenke på ham. Det var nok gode grunner for at han sluttet. Høyest sannsynlig var det ikke meg det var noe galt med. Leger kan ha problemer de også, men jeg kommer nok aldri til å få en slik fastlege igjen.

Hakkespett

bildelisens

Er du, som meg plaget med med kløe, svie og utflod i underlivet? Det er ikke særlig festlig når det kjennes ut som noen sakte drar piggtråd ut av urinrøret når jeg tisser.

Jeg er lei av disse plagene. Derfor bestemte jeg med for å prøve Doktor Greves intimvask. Selv menn kan få underlivsproblemer.

Her vil jeg dele min erfaringer om dette fortreffelige produktet. Det første som jeg vil si er at etter bare seks måneder har jeg fått et langt bedre duftende underliv. Rettere sagt den vonde luften er borte.

De fleste blemmene er borte. Det er noen igjen, men ikke flere enn jeg kan akseptere. Jeg skal ikke være med i noen skjønnhetskonkurranse for underliv. Vortene er der fremdeles. Mulig det kan være en kjønnssykdom og trenger medisinsk behandling.

Jeg har så og si ikke utflod fra penis lenger. Sjeldnere enn en gang i måneden. Thank you Doktor Greve.

Den sviende urineringen er fremdeles et problem. Antagelig nok en kjønnssykdom. Venter å se om kona utvikler noe. Har ikke lyst til å teste meg før jeg vet at jeg faktisk vet jeg har noe. Har hørt at slike tester kan være ubehagelig. Begynner kona å klage over svie får jeg heller ta en test.

Kløingen er i all hovedsak borte. Jeg står ikke lenger på bussen og klør meg på underlivet. Det kan jeg takke Doktor Greve for. Det er så fint å slippe blikk fra de andre menneskene på bussen som synes jeg virker halvgal, der jeg klør meg i retning sentrum.

Som en oppsummering kan jeg slå fast at Doktor Greves intimvask er et fantastisk produkt som gjør hverdagen mye lettere. Det lindrer og forebygger det meste av underlivsplager. Dessverre hjelper det ikke mot kjønnssykdommer. Det hadde jeg strengt tatt ikke forventet. Tross alt er det ikke et legemiddel. Ønsker du deg er velduftende og vakkert underliv nøler jeg ikke med å anbefale Doktor Greves intimvask.

Jeg må presisere at jeg ikke mottar noen form for godtgjørelse fra Doktor Greve for denne produktomtalen. Jeg har skrevet den selv på eget initiativ. Det med et mål for øyet. Jeg ønsker å vise hvor galt det kan gå når meninger er til salgs. Godt mulig jeg har vært litt infantil i teksten over. Det er for å spisse poenget. Selvsagt ville jeg aldri anbefale et produkt jeg ikke kan stå inne for, med mindre jeg fikk veldig godt betalt.

For ordens skyld så er mine plager i denne teksten konstruerte. En del mennesker har plager i underlivet. Det er overhodet ikke intensjonen å latteliggjøre dem. Jeg har aldri brukt Doktor Greves intimvask og har ingen meninger om dette produktet. Det er et tilfeldig valgt produkt for å fremheve et poeng.

Hakkespett

bildelisens

Av og til mister vi ting. En gang for noen år siden fant jeg en veske med mer enn 7000 kroner i.

Det var mens jeg jobbet på et kjøpesenter jeg kom over en handleveske som lå gjenglemt i en handlekurv. Inne i vesken lå en lommebok med en god bunke sedler og førerkort. Med andre ord var jeg etter min standard på den tiden steinrik.

Hva gjør man så? Damen på førerkortet var ikke gammel. Det var ingen pensjonist som hadde mistet pensjonen sin. Det for en del tanker gjennom hodet. Kunne kjøpe meg mye fint for 7000.

Samtidig så har jeg alltid slitt med at jeg får så fort dårlig samvittighet. Som så mange andre har jeg i løpet av livet gjort valg som kanskje ikke er 100 prosent moralsk riktig. Da har den vært der, den vonde følelsen av å gjøre noe galt.

Det var lite annet i vesken enn lommeboken og et par briller. Ingenting som kunne fortelle meg om eieren hadde god eller dårlig økonomi. Bare at hun så litt dårlig. Egentlig litt bekymringsfult at hun hadde kjørt hjem uten briller.

Valget ville vært mye lettere om jeg visste at vedkommende hadde god økonomi. Hun ville sikkert bli irritert over å miste 7000, men det ville ikke får store konsekvenser. For meg ville det som sagt være en liten formue. Jeg bodde hjemme og gikk på skole.

Hva om hun slet med økonomien? Umulig å si utfra vesken. Kanskje det var penger til husleie eller avdrag på lån. Kanskje det var husholdningsbudsjettet.

Jeg gikk noen runder med meg selv. Rett mot galt. Rik eller blakk. Til slutt måtte jeg gi etter for samvittigheten. Selv om fristelsen til å beholde pengene var stor ringte jeg damen. Hun virket hverken rik eller fattig, men hun ble glad. Hun ga meg en tusenlapp i finnerlønn. Penger det også, men ikke 7000.

Jeg skriver ikke dette for å lage en glorie rundt meg selv. Jeg har falt for fristelsen i andre situasjoner. Er bare nysgjerrig på hva dere som leser dette måtte mene.

Nå spør jeg deg. Vær helt ærlig. Hva ville du gjort i samme situasjon? Har du vært i en lignende situasjon?

Hakkespett

bildelisens