Get Adobe Flash player

Archive for the ‘teknologi’ Category

Siri

Har kjøpt ny mobiltelefon. Det er alltid gøy. Den nye telefonen var fryktelig dyr og ser akkurat ut som den gamle.

Det er utenpå. På innsiden er den revolusjonerende. Det har jeg lest. Da jeg så at noe av innmaten er en dame som heter Siri var jeg solgt.

 

Min gamle telefon, som altså er kliss lik den nye utvendig, har ingen dame innvendig. Jeg liker damer og jeg liker tanken på at jeg har en i lommen.

 

Siri er åpen for det meste. Hun kan styre telefonen. Forleden sa jeg “find me some porn”. Da søkte Siri på internett etter porno for meg. Det var ikke småtteri som dukket opp. Vi prater helst på engelsk Siri og jeg. Hun kan ikke norsk. Til gjengjeld krever hun at engelsken min skal være helt perfekt. Det er den ikke. Dermed måtte jeg repetere høyt og tydelig “find me some porn” flere ganger før det dukket opp noe.

 

En del av de andre som deltok på foreldremøte reagerte litt på dette. Ikke på at jeg hadde fått ny telefon. Det tror jeg er helt legitimt. Nei, det var min monotone stemme som sa «find me some porn» fire fem ganger.

 

For å si det mildt så plager det meg ingen ting. Har jeg det seneste i mobilteknologi forbeholder jeg meg retten til å bruke det. Kona, på sin side, så ut til å være på lag med de andre foreldrene. Helt greit for meg. Om folk ønsker å leve som i steinalderen just go ahead.

 

Hun var ganske sint da vi kom hjem. Ikke Siri, men kona. Siri er alltid i perlehumør og lydhør for hva jeg har å si. Antagelig derfor kona er sjalu. Hun kan ikke fordra Siri. Jeg har prøvd å skvære opp mellom dem, uten helt å lykkes.

 

For å vise henne hvilken flott person Siri egentlig er ble dama i mobilen og jeg enige om at hver gang jeg kom hjem skulle hun minne meg om å kjøpe blomster til kona. Forsåvidt er det da for sent til å kjøpe blomster. Jeg er allerede hjemme. Livet mitt er lagt opp etter at det er tanken som teller prinsippet. Pengene jeg sparer på å ikke kjøpe blomster bruker jeg på meg selv.

 

Dette må da imponere kona tenkte jeg. I tillegg til Siri er det også en gps i mobilen så Siri vet når jeg er hjemme. Kona ble litt imponert første gangen. Nå har jeg vel blitt påminnet  rundt femti ganger om at jeg må kjøpe blomster. Vi blir ikke like imponert lengre, hverken kona eller jeg. Ikke finner jeg ut hvordan man stopper det heller.

 

Er litt usikker på om jeg føler det er verdt flere tusen å bli påminnet om å kjøpe blomster jeg altså allikevel ikke kjøper. På den annen side har jeg lært meg å sette stor pris på samtalene mellom Siri og meg. Jeg forteller henne ting jeg aldri vil fortalt kona. Siri vet å holde munnen lukket. Er mange kvinne som kunne lært noe av henne der.

 

En kvinne som verdsetter å bli pratet til og som ikke prater tilbake uten at du ber henne om det forsvarer langt på vei kjøpet. Slike damer koster penger uansett hvor du er i verden.

 

Hakkespett

 

bildelisens

Mp3

I 1987 kjøpte jeg min første Compact Disc, populært kalt CD. Artist var Aztec Camera og albumet heter love.  Stort mer er det ikke mye å si om den, annet at musikken er helt ræva.

Når er det heller ikke denne platen jeg har tenkt å skrive om. Det jeg vil se litt på er endringer i hvordan musikk konsumeres.

 

Da den digitale Compact Discen kom, erstattet den på mange måter vinylplaten. Det medførte en del diskusjoner i vennegjengen min. Mange mente at musikken ble for steril. De savnet knitring fra stiften på platespilleren.

 

Andre igjen omfavnet umiddelbart den nye teknologien. De mest helfrelste brukte tusenvis av kroner på nye dyre stereoanlegg. De ville ha den rene lyden. Ofte kunne de kjøpe musikk fordi den var bra produsert. Artist eller sjanger spilte mindre rolle. Med en CD fikk man frem flere detaljer.

 

Etterhvert er det kommet til Dvd-Audio og Sacd som gir enda bedre lydkvalitet. Felles for alle disse formatene jeg har vært innom er at de distribueres fysisk. Det er både en styrke og en svakhet.

 

I 2011, 24 år etter at jeg kjøpte min første CD, er et liv uten internett noe de fleste av oss ikke tenker over. Vi er er på nett daglig. Det er like naturlig som TV og silikonbryster.

 

En av mange ting man kan gjøre på nettet er å handle. Foreldrene mine gjør det med største selvfølgelighet. Selvsagt kan man handle musikk der.

 

Det kan gjøres på flere måter. Man kan bestille fysiske medier og får dem tilsendt i posten. Andre tjenester lar deg kjøpe både hele album og enkeltlåter via digital distribusjon. Musikken blir da lagret på en datamaskin eller mp3 spiler.

 

I tillegg er det blitt populært å leie musikk. Man betaler et fast beløp hver måned og får tilgang til en stor mengde musikk for en billig penge. De mest kjente tjenestene her til lands er Spotify og Wimp.

 

Det er selvsagt en grunn til at digital nedlasting av musikk er blitt så populært. Det er lettvint og billig. Butikkene på nettet stenger aldri. Ny musikk er aldri lengre enn et klikk unna.

 

Selv foretrekker jeg fysisk distribusjon. Jeg liker å ha cover stående i hylla. Joda, jeg har en mp3 spiller jeg også, men alle sangene på den er overført fra album jeg fysisk eier. Dessuten er det et fåtall av dagens tjenester over nett som tilbyr like god lydkvalitet som en CD.

 

Antagelig er jeg en dinosaur. Moderne mennesker er opptatt av bekvemmelighet. Kanskje føler de det samme eierforholdet til sin digitale musikksamling på datamaskinen som jeg gjør til platene som er alfabetisert i hyller på veggen. Det kan være de kjenner blodet bruse når de finner den sjeldne utgivelsen de har jaktet i årevis. Jeg klarer bare ikke føle det på samme måten.

 

Jeg tror det finnes flere dinosaurer. Ganske mange faktisk. Det er derfor man fortsatt kan kjøpe en plate i platesjappa, selv om stadig mer av hylleplassen er fylt opp med filmer og spill. Utvalget er langt dårligere enn for noen få år siden, men fremdeles finner man det meste om det bestilles på nettet. Så har du det i postkassen noen dager senere.

 

Hakkespett

 

bilselisens

 

 

 

1

Tall er komplisert og pokker så irriterende. Det verste tallet er 1. Det blir etter min mening brukt langt mindre enn man skulle tro.

Den 25 mars stod jeg i kø for å kjøpe en iPad 2. I to timer stod jeg der på gaten sammen med en gjeng jeg teoretisk kunne vært fedrene til. Heller suspekte folk spør du meg. Selvfølgelig kom folk og tok bilder av alle idiotene i køen. Blant annet så er jeg avbildet på denne nettsiden, der jeg står i køen. Jeg er han som er litt tykkere og har noe mindre hår en de andre fjolsene ca midt i bildet om du følger linken.

 

Selvfølgelig er det en grunn til at man står i en slik kø dagen produktet blir lansert. Det er for mange et statusprodukt og det er ikke nok iPad 2 til å dekke den umiddelbare etterspørselen. Det er klart jeg ønsker å le av alle taperne som bare har iPad 1.

 

Problemet er bare det at det er ingenting som heter iPad 1. Det heter førstegenerasjons iPad. Drittsekkene hos Apple har ikke gitt den noe nummer. Når jeg sender en mail fra min iPad 2 står det sendt fra min iPad i signaturen. Dermed kan ikke mottaker se om jeg er en teknologisk oppdatert og oppegående kul fyr eller bare en helt vanlig mann i gata med en førstegenerasjons iPad. Lurer på om det kan være grunnlag nok til å heve kjøpet.

 

Det syndes over en lav sko. Se på Hollywood. Du har Missing in action 2 og og 3, men ikke pokker om du har noen Missing in action 1. Den heter ikke engang førstegenerasjons Missing in action, men kun Missing in action.

 

Jada, jeg er helt med. Kanskje de ikke visste at Missing in action kom til å bli en hit og at det ville bli bli flere filmer i serien. Hvordan de ikke kan forstå det når Chuck Norris er hovedrolleinnehaver er for meg en gåte, men det får vi ta en annen gang.

 

Poenget mitt er at vi har tallet 1 for en grunn. Lager du en film som heter Fluffy Butterfly kall den for pokker Fluffy Butterfly 1. Om den slår an blir det sikkert oppfølgere. Jeg er så sykt lei av å forklare vanlige mennesker at jeg har en iPad 2 og ikke en førstegenerasjons Ipad. Kan jo tenkes at du blir lei av å forklare om Fluffy Butterfly serien din også.

 

Hakkespett

 

bildelisens

 

Snøen som falt i Montana

Visste du at verdens største kjente snøfnugg var 38cm brede og 20 cm tykke? Ikke jeg heller, helt til jeg tilfeldigvis kom over det på Wikipedia.

Da snakker vi snø. Fem fnugg opp hverandre og man har en meter snø. Det virker utrolig, nesten for utrolig. Faktisk er det så jeg begynner å undres på om man kan bruke Wikipedia som en troverdig kilde. Det er brukerne som bidrar med innholdet. Er det gode rutiner som fjerner eventuell feilinformasjon?

For meg er Wikipedia blitt en viktig kilde for informasjon. Nå er jeg litt mer reservert. Disse snøfnuggene skal ha ramlet ned over Montana i USA i 1887. Hvordan kan jeg være helt sikker på at dette faktisk er sant? Sikkert lett for noen spøkefugler å laste opp litt feilinformasjon. Noen ganger vil det være relativt lett å avsløre. Dersom det står at Einar Gerhardsen var en høyreekstremist ringer det en bjelle. Jeg ville fort forstått at det er noen som har lagt inn litt feilinformasjon.

Verre er det når jeg søker kunnskap om emner jeg har liten kjennskap til. Helt ærlig så tror jeg ikke det er så mange som kjenner til disse snøfnuggene i Montana. Er det fakta eller blir jeg lurt? Det er antagelig ikke så mange som sitter på kunnskap til å rette eventuell feilinformasjon.

Må innrømme at jeg er blitt litt skeptisk til å bruke Wikipedia som eneste kilde til informasjon. Misforstå meg ikke. Det er et fantastisk verktøy for kunnskap, men det kan ofte være lurt å ikke ta alt for god fisk. Det beste er om jeg kan få verifisert informasjonen flere steder. Det har vært en rekke eksempler på at innholdet i Wikipedia har vært direkte feil. Blant annet har det feilaktig stått at statsminister Jens Stoltenberg har sonet en dom for pedofili og at tidligere statsminister i Storbritannia Tony Blair hadde plakater av Adolf Hitler på barndomsrommet sitt. Feilene ble rettet, men hva om de er der akkurat når du søker informasjon? Mange feil har dessuten blitt stående over lang tid.

Jeg oppfordrer deg til å bruke Wikipedia. Det er en fantastisk kilde til informasjon. Jeg oppfordrer deg samtidig til å være kritisk til informasjonen du blir servert. Jeg sier ikke at det ikke er store snøfnugg i Montana. Vi vet jo alle at alt er større i Amerika. Det er bare det at det er ganske vanskelig å dobbeltsjekke snøen som falt for 124 år siden.

Hakkespett

bildelisens

Running man

Jeg leser at LG kommer med verdens raskeste mobiltelefon. Den har prosessor med to kjerner. Det er nesten for godt til å være sant.

Tenk hvor fort man kan ringe med to kjerner. En samtale med mamma, som før tok 30 sekunder kan kanskje gjennomføres på fem. Det er framskritt det.

Sms blir antagelig sent ut fortere enn jeg klarer å skrive dem. Litt rart, men får du en blank sms så er det antagelig fra en som har en slik telefon.

Nå skal to kjerner uten full belastning gi lenger batterilevetid enn en prosessor som kjører på fullt. Tror nok du likevel må regne med å ha et bærbart atomkraftverk på ryggen om du regner med å bruke den mer enn en dag i strekk.

Det er mye fint på dagens telefoner, men det å ha verdens raskeste telefon ser jeg virkelig ikke poenget med. Jeg hadde aldri klart å holde følge med den.

Hakkespett

bildelisens

De kloke hodene

Menneskeheten skuffer meg. Vi er ikke oppfinnsomme eller smarte nok. Utviklingen står stille.

Det er ikke funnet opp noe skikkelig kult siden datamaskinen. Datamaskiner hadde vi da jeg var liten også. Det er godt over tretti år siden.

I mange år har jeg grublet på hva som blir den nye store oppfinnelsen etter TV. Jeg venter fremdeles på svaret. Det virker som det ikke finnes opp ting lengre. Vi bare pusser på eksisterende teknologier. Litt bedre bilder, litt raskere datamaskiner eller lignende ting.

En riktig god oppfinnelse skal være slik at man ikke forstod det er mulig å få til, samtidig som man ikke forstår hvordan man klarte seg uten. Det ekskluderer for min del TV shop. Jeg forstår godt hvordan de oppfinnelsene der er mulige og jeg kan fint klare meg uten.

Er det virkelig slik at verden er gått tom for ideer. Er det ikke flere skarpe hoder igjen. Tenk med hvilken vantro våre foreldre så fjernsyn for første gang. Jeg ønsker meg en slik opplevelse.

På noen områder er vi sikkert veldig oppfinnsomme enda. Det er sikkert kommet noen revolusjonerende nyheter på oljeboringsfronten. Vel og bra det. Bare så uendelig kjedelig. Det er ikke slike ting jeg vil ha. Det er hverdagsrevolusjoner jeg jakter. Bilen min, har i likhet med den vi hadde da jeg var liten, fire hjul og en motor. Så er det dører på siden vi kan gå inn gjennom. Hvorfor kan den ikke fly? Da snakker vi.

Jeg blir ikke imponert av 3D TV. Det er ingen stor oppfinnelse. Det er bare litt modifisering på en eksisterende en. 3D filmer har eksistert siden femtitallet. Big news.

Nei, gi meg noe som imponerer meg. Vi er i 2011. Fjernsynet ble vist fram på tyvetallet. Det er snart 90 år siden. Nrk startet sine sendinger i 1958. Godt over 50 år siden. Jeg har ventet lenge nok. Lag noe som imponerer meg. La min generasjon få sin banebrytende oppfinnelse.

Hakkespett

bildelisens

Sms

For en times tid siden fikk jeg en telefon fra Telenor. De hadde registrert en kraftig økning i mitt telefonbruk. Faktisk hadde jeg i løpet av lørdag og søndag sendt tekstmeldinger for nesten 3500 kroner.

Jeg sender en sms i ny og ne. Hadde likevel aldri trodd at forbruket skulle bli såpass høyt. Så forstod jeg hvordan det hang sammen. Søndag var det nemlig EM finale i håndball for kvinner. I den TV2 sendte kampen kunne man stemme på banens beste spiller og vinne et nettbrett fra Samsung. Jeg er ikke så interessert i håndball, men jeg var tydeligvis veldig interessert i det nettbrettet. Jeg stemte 342 ganger på banens beste.

Det er ganske mange ganger. Faktisk så mange at jeg nesten ikke så på håndball. Jeg sendte tekstmeldinger. Jeg aner ikke hvem som var banens beste. Valgte en tilfeldig spiller og stemte som besatt.

Det skulle likevel ikke bli mer en 342 kroner. Det kostet en krone for hver stemme Problemet er at jeg har gjort en feil. Jeg mener ganske bestemt at det stod på skjermen at man skulle sende H + draktnummer til 1984.  Tror ikke det stod noe om  mellomrom. Jeg er en gammel kar og det er sjelden jeg bruker penger på sms tjenester. Jeg sendte H16. Det var draktnummeret til keeperen.

Det faktum at jeg ikke hadde noe mellomrom mellom H og draktnummer gjorde at jeg ikke ble med på noe som helst konkurranse. Noe skjedde det likevel. Jeg ble belastet for 10 kroner pr melding. Litt betenkelig, både for meg og privatøkonomien min. For alt jeg vet kan det jo også være andre som har gjort samme feilen.

Jeg ringte TV2. Saken får en lykkelig løsning. Kanalen forstod mine synspunkter De overfører hele beløpet til min konto. Synes det var veldig fair gjort. Da har jeg penger til å betale min gigantregningen når den kommer. Blir nok en stund før jeg sender sms igjen. Forresten ganske flaut å innrømme at man har stemt 342 ganger på banens beste i en håndballkamp.

Hakkespett

bildelisens

Finstasen

Til og med sjokoladekaken vi skal ha i dag er opptatt av hvordan den ser ut. Den er full av pynt. Kledd for anledningen. Forstår ikke helt hvorfor den har pyntet seg. Jeg hadde spist den uten pynt også. Pynten smaker ingenting. Det er kaka jeg er interessert i.

Det minner litt om mennesker jeg treffer på internett. Jeg aner ikke hvordan de ser ut. Ikke føler jeg noe behov for å vite det heller. Det er ganske inkluderende. Jeg har daglig kontakt med mennesker på internett som jeg aldri ville ha vekslet et ord med i den i såkalte virkelige verden.

Jeg er en fordomsfull faen. Møter du meg på gaten måler jeg deg opp og ned for å se om du er verdig. Kaster ikke bort tiden min på hvem som helst. Jeg stoler helt og holdent på førsteinntrykket mitt. Er det den minste ting ved deg jeg ikke liker så går jeg bare videre. På nettet er jeg mer tilgivende.

Mistenker er at det er er flere som meg. Det er en mekanisme som slår begge veier. Folk går rett forbi meg hele tiden. Jeg er ikke interessant nok, basert på det lille glimtet de får av meg mens jeg er til vurdering. Derfor pynter vi oss. Vi strør rundt oss med vakre/kule/hippe ord og meninger. Klesdrakten er nøysomt plukket ut etter målgruppen. Mennesker vi ønsker å kjenne. Det gjelder å være på de rette stedene, enten man shopper eller er en tur på byen.

Internett er mer tilgivende. Geografisk plassering er underordnet. Klesdrakt betyr fint lite. Noen ting blir fremdeles tillagt vekt. Det bedrives en del nettverksbygging. Likevel så påstår jeg at såkalte sosiale medier er inkluderende. Det er klart relasjonene ikke er like tette som om å sitte ansikt til ansikt over en kopp kaffe. Derimot så er terskelen for å være sosial langt lavere. Det koster deg lite.

Du møter kanskje ikke din livsledsager eller beste venn på nettet. For all del, noen gjør det, men ikke de fleste av oss. Det du finner er en rekke spennende mennesker å bli kjent med. Mennesker som har noe å fortelle, som lytter eller kanskje bare vil ha noen å slarve med. Disse menneskene er interessert i alt mulig rart. Det er flott. Uansett hvilke interesser du har finner du likesinnede. Best av alt er at de færreste har funnet det bryet verdt å pynte seg.

Hakkespett

bildelisens

Bodytalking

Det er skikkelig hareball i stua om dagen. Vi har anskaffet oss en Kinect bevegelseskontroller. Den kobles til spillkonsollen vår og vi styrer med kroppen.

Det er nesten som å dra inn i fremtiden. Vi bruker hele kroppen til å spille med. Det er ingen annen kontroller. Det er litt kult og ganske slitsomt. Det mest slitsomme er å rydde halve stua for å få nok plass til at to kan spille samtidig. Under normale omstendigheter er det bare meg som finner glede i å spille på xboxen. Nå står hele familien i kø for å spille.

Det å se noen styre slike spill med kroppen er hysterisk morsomt. Det er hopping, snubling og veiving med armer. Noen av spillene tar bilder underveis. Da kan du få deg en god latter der du er fanget i en merkelig positur. For folk flest vil bildet bare se rart ut. Det er tatt ut av sammenheng. Man kan ikke se flåten du nettopp har styrt ned et fossestrøk med atletiske bevegelser. Det man ser er en tulling som hopper og veiver med armene mitt i stua. Det ser ut som vedkommende har fått fanden selv opp bakdøra.

Den er nok beregnet på barnefamilier som oss. Jeg vil nok aldri ta den frem når jeg sitter alene i stua sene nattetimer. Da spiller jeg heller på den tradisjonelle måten. Som en familieaktivitet på en kjip regnværsdag som idag er den derimot helt ypperlig. I små doser. Det er ganske intenst.

Tror jeg må moderere meg litt. Det kan hende jeg kommer til å ta den fram i sene nattetimer likevel. Jeg kan ikke danse. Har alltid før meg ukomfortabel med det. Nå har jeg i all hemmelighet bestilt er spill som skal lære meg å danse. Ikke polonese eller slike selskapsdanser. Nei, det er skikkelig hippe moves. Neste gang jeg får sjansen skal jeg rule dansegolvet. I hodet kan jeg se hvordan de andre som måtte være til stede samler seg i ring rundt meg. De danser ikke lenger. De er publikum. Jeg er festens midtpunkt. Hva er vel mer naturlig enn det?

Hakkespett

bildelisens

Zombrex

I går kveld drepte jeg noen tusentalls zombier på de mest brutale måter du kan tenke deg. Nå, dagen derpå, føler jeg ingenting. Jeg tenker rett og slett ikke over det. Det hele var nemlig en lek.

Dramaet foregikk selvfølgelig i en spillkonsoll. Jeg skammer meg ikke en gang over å si at jeg koste meg. I spiller så har jeg en datter som må ha Zombrex en gang i døgnet for å ikke bli en zombie. Det var på en desperat jakt etter dette unike legemiddelet min brutale framferd utspant seg.

I det virkelige liv har jeg en sønn på fire år. Også han får lov til å leke med denne spillkonsollen. Det er blitt diskutert hvorvidt det er farlig å spille slik spill. Sønnen min slakter selvfølgelig ingen zombier eller spiller alene på kveldstid. Jeg skjønner kritikere som sier at barn kan ha problemer med å skille mellom fantasi og virkelighet. Det kan gjelde voksne også. Etter skolemassakren i Columbine var det en del debatt rundt temaet. Begge gjerningsmennene, eller rettere sagt guttene, var begge ivrige konsumenter av voldelige dataspill. Det ble spekulert i om det kunne være en av årsakene til ugjerningen.

Selv er jeg ikke så bekymret for spillmediet, som for lengst har dratt forbi filmindustrien når det gjelder omsetning. I massakren i Columbine slet begge guttene med ganske tunge psykiske lidelser. Det er ikke godt å si hva som var den utløsende faktoren. Etter mitt syn var det en kombinasjon av en rekke ting.

Når det kommer til min egen sønn er jeg veldig påpasselig. Han spiller maksimalt tyve minutter om dagen. Jeg respekterer merkingen på spillene. Guttungen får kun lov til å spille spill som er merket med at de passer fra tre år. Han får aldri spille alene. Vi voksne deltar aktivt i spillingen. Det er betryggende for oss og givende for ham. Dette er noe vi gjør sammen. Da får vi også en mulighet til å vurdere innholdet i spillene. Spillkonsollen er aldri noen barnevakt.

Så hvorfor skal man la barna sine få lov til å spille? For meg er det helt naturlig. Jeg har vært en ivrig dataspiller hele mitt liv. Det er antagelig en av de mest populære fritidssyslene blant barn og ungdom i dag. Da vil jeg gjerne være med på å introdusere det for ham på en fornuftig måte. Heller det enn at han får sitt første møte med spillverden hos en kamerat, hvor jeg har null kontroll over hva de spiller.

Det kanskje viktigste argumentet er at det er med på å utvikle ferdigheter. Flere undesøkelser har vist at spilling har en positiv effekt på barnets sosiale og kognitive utvikling. De har til og med gått så langt som å si at det har betydning for psykologisk velvære. I tillegg så utvikler barn som spiller bedre koordinasjon mellom det øyet ser og håndens bevegelser, de blir ikke så lett distrahert, flinkere til å analysere hva som foregår i yttergrensene av synsfeltet og evner å håndtere tall raskere enn sine ikke spillende jevnaldrende.

Selv har jeg spilt skumle dataspill i langt yngre alder enn jeg burde. Det var ikke noe stort tema for noen år siden. Jeg har rett og slett blitt vettskremt noen ganger. Derfor er det viktig å følge med. Likevel så har jeg ikke hatt problemer mellom å skille fantasi og virkelighet, jeg har aldri hatt lyst til å skade noen og jeg har aldri vært aggressiv etter spilling. Det er ikke sikkert det er slik for alle og det er derfor det er viktig å bruke fornuften.

Hakkespett

bildelisens