Get Adobe Flash player

Posts Tagged ‘funnet’

Mitt liv som helt

I dag er jeg blitt en del av av et celebert selskap. Det er noen få av oss. Rambo, Chuck Norris, Mor Theresa og nå altså også meg. Jeg er blitt en helt.

super heroes

Man blir ikke helt uten videre. Det kreves at man gjør minst en eller flere heltedåder. I dag nøyde jeg meg med en. Jeg reddet Faffa.

Det er kanskje noen som ikke vet hvem Faffa er. Kunnskap er ikke jevnt fordelt. For de mindre informerte kan jeg meddele at det er bestevennen til sønnen min.

Saken er at han bor sammen med oss i de lille huset vårt. Han deler rom med guttungen. De gjør alt sammen, med ett unntak. Faffa går ikke i barnehagen. Som regel vil han likevel være med i bilen når jeg leverer ungene i barnehagen om morgenen. I dag var intet unntak.

Muligheten til å gjøre en heltedåd fikk jeg da vi kom hjem fra barnehagen i ettermiddag. Etter at vi hadde veltet inn i gangen og fått av vått tøy oppdaget vi til våre store skrekk at Faffa manglet. Han var ikke å se. Jeg gikk ut og så i oppkjørselen, ja faktisk gikk jeg så langt at jeg åpnet garasjen for å se om vi hadde vært såpass distre at vi hadde glemt ham i bilen. Selvfølgelig hadde vi ikke det. Vi er voksne, ansvarsfulle mennesker min kone og jeg.

Det var ganske dramatisk. Vi har ekstremvær om dagen. Det var fire plussgrader og mye slapse på veiene. Sønnen min var helt fra seg. Det var vi vel hele familien.

Det er når frykten sniker seg oppover ryggraden man kan skille helter fra vanlige mennesker. Med superhørselen min hørte jeg noen spake rop om hjelp. Jeg ignorerte min egen frykt. Brukte alle ressurser på å lokalisere hvor ropene om hjelp kom fra. Klarte ikke. Heldigvis får helter ofte intuisjoner når noen er i fare. Jeg fikk en slik en. Noe fortalte meg at jeg måtte komme meg opp på parkeringsplassen i barnehagen.

Jeg trosset ekstremværet og satte meg i heltebilen min. Det var slapse så langt øyet kunne se. Da jeg ankom parkeringsplassen var den helt mørklagt. Ikke en lyd å høre. Resolutt gikk jeg ut av bilen. Det måtte være en grunn til at mine sanser hadde ledet meg hit. Jeg gikk frem å tilbake i den livsfarlige slapsen som ekstemværet hadde brakt med seg. Ingenting å se, ingenting å høre.

Et eller annet ledet min oppmerksomhet mot den mest mørklagte delen av parkeringsplassen. Der fant jeg ham. Faffa. Han tittet opp på meg, men var tydelig medtatt. Varsomt løftet jeg ham opp og satte ham i bilen. Satte på varmeapparatet og kjørte hjemover så forsiktig som bare en helt kan.

Hjemme var gjensynsgleden stor. Faffa hadde kommet seg betraktelig i bilen. Min sønn kom og ga sin helt, eller pappa om du vil, en stor klem. Faffa var gjennomvåt, men glad. Vi felte noen gledestårer alle sammen.

I natt sover ikke Faffa på rommet til min sønn. Han ligger til tørk foran varmepumpen. Regner med han har kommet seg til i morgen.

Hakkespett

bildelisens