Get Adobe Flash player

Posts Tagged ‘sykdomsblogg’

Om sykdomsblogger

I dag vil jeg skrive om sykdomsblogger. Det triste er at jeg kommer til å gjøre en del mennesker lei seg. Jeg skriver det likevel, da jeg mener det jeg har å si er viktig.

Det er mange typer sykdomsblogger. Jeg pleier å kalle min egen blogg en sykdomsblogg. Likevel skriver jeg lite om sykdom. Andre sykdomsblogger er i sin helhet dedikert til en bestemt type sykdom hvor innholdet dreier seg om livet som syk.

 

Selv leser jeg mange sykdomsblogger. All den tid jeg er syk selv gir det mening å undersøke hva andre med lignende sykdommer tenker og mener. Jeg har noen psykiske lidelser.

 

Har funnet mange gode og konstruktive blogger som jeg har stort utbytte av å lese. Mennesker med psykiske lidelser har ofte en tendens til å isolere seg fra omverdenen. Gjennom internett og blogging kan man finne likesinnede og diskutere problemer, oppturer og nedturer.

 

Det er et fenomen med sykdomsblogger jeg har reagert på og som jeg synes er litt problematisk. Det er her jeg er redd for å såre noen. Det er ikke intensjonen. Jeg ønsker mer en bevisstgjøring.

 

Den formen for kommunikasjon som foregår på en blogg, være seg i selve bloggen eller kommentarfeltet kan etter min mening deles i to grupper. På den ene siden har man konstruktiv kommunikasjon, mens man i andre enden har det jeg kaller destruktiv kommunikasjon.

 

Jeg liker godt konstruktiv kommunikasjon. Bloggeren deler sine tanker rundt sykdommen på en edruelig og sakelig måte. Kommentarene går gjerne på ting som forslag til løsninger eller rett og slett å gi en oppmuntring til vedkommende som skriver.

 

Jeg er mindre begeistret for destruktiv kommunikasjon. Her vil bloggeren gjerne ikke legge opp til noen konstruktiv beskrivelse av sin sykdomstilstand. Kommentarene kan typisk spinne videre på hvor vanskelig livet kan være.

 

Det er ikke alltid det går et klart skille mellom disse to bloggtypene. Mange blogger vil ha innslag av begge typer kommunikasjon. Foreksempel kan bloggeren være konstruktiv, mens noen av kommentarene negative. Det kan selvfølgelig også være motsatt.

 

Faren ved en destruktiv kommunikasjon er at man dyrker selve sykdommen. Altså ikke hvordan det er å leve med den eller hva man kan gjøre for å bli frisk. Nettet er stort, men ikke større enn at de som har en destruktiv kommunikasjon finner hverandre. Da kan det lett bli til at man får grupperinger definerer seg selv som sykdommen, men har ingen reelle ønsker om å bli bedre. Om man er aldri så usosial i den virkelige verden så samles man her og drar hverandre ned, fremfor å hjelpe hverandre opp.

 

En god konstruktiv sykdomblogg gir meg tårer og smerte. Viktigere er det at den gir meg glede og tro på bedre tider. En blogg med bare negativ kommunikasjon gjør meg bare trist. Her er det ingen fokus på håp eller bedring. Sykdommen i seg selv og hvor håpløst livet er med den er hva som binder deltagerne sammen. Det er en farlig sirkel. En gruppe mennesker med et destruktivt tankesett i forhold til egen sykdom som bare vokser og vokser.

Hakkespett

 

bildelisens

Dirigent

Dynamiske mennesker trives best med flere baller i luften samtidig. Sjonglerende får de virkelig ting unna. Jeg er ikke et dynamisk menneske.

Jeg hverken trives eller fungerer med ytre påkjenninger som stress og press. Det sier helt stopp. Jeg har tenkt en del over det. Tror nemlig det var det som hendte meg i går. Dersom du leser bloggen min fast vet du hva jeg snakker om. Jeg klarte ikke å skrive noe. I ettertid tror jeg ikke det dreier seg om skrivesperre i tradisjonell forstand. Bloggen var rett og slett blitt så viktig for meg at selv små forstyrrelser i hverdagsrytmen satte meg helt ut. Det gjorde meg fortvilet.

Hva er så spesielt med bloggen min egentlig? Det er ikke akkurat et kulturelt mesterverk. For folk flest er det ikke noe spesielt med den. For meg er det noe annet. Det er jeg som har skrevet den. Alt der er mitt. Kommer fra mitt hodet. På mange måter et speilbilde av meg selv. Ikke hele meg, men de deler jeg har valgt å skrive om. Nå lurer jeg på om jeg har for sterke følelser for den.

Det er vel ikke mer enn rundt fem måneder siden jeg begynte å blogge. Det var helt tilfeldig. Jeg leste i et blad hvordan man opprettet domene og satte opp en wordpress blogg. Bestemte meg for å prøve. Jeg har en del fritid om dagen. Jeg er syk. Bloggen min skulle være en sykdomsblogg som ikke handlet om å være syk. Jeg skulle skrive om andre ting. Tingen er at man gjerne blir litt sløv av å ikke gjøre noenting. Taket mitt er fint det, men jeg gidder ikke stirre på det 8 timer om dagen.

Etter at jeg selv begynte med blogg så begynte jeg å lese andre sine blogger også. Det er ganske lærerikt. Det finnes blogger for alt. Jeg leste at man må sette opp strategier, sette seg mål med selve bloggingen. Det har jeg aldri gjort. Det er ikke noen konkurranse. Selvsagt blir jeg glad når noen leser eller kommenterer i bloggen min, men det er ikke det som er motivet. Drivkraften er noe helt annet. Ønsket om å skape og mestre noe. Jeg vet at jeg ikke er verdens beste skribent. Jeg vet at jeg tar opp temaer som ikke alltid engasjerer så mange. Jeg vet også at jeg antagelig blir litt flinkere dess mer trening jeg får og at jeg selv blir engasjert når jeg skrive om ting som betyr noe for meg Det er jeg som er dirigenten.

Hakkespett

bildelisens